Berberspråkets stilling

AV KARIN HOLTER

«I dagens Algerie har ’våre forfedre berberne’ omtrent samme betydning som som ’våre forfedre gallerne’ i Frankrike: ingen, bortsett fra for arkeologene.»
Professor Salem Chaker, lederen av Mouvement pour L’Autonomie de la Kabylie (Bevegelsen for indre selvstyre i Kabylia)

«En ting må vi aldri glemme: Vi er et trespråklig folk!» Første gang jeg selv møtte språksituasjonen i Nord-Afrika på nært hold, var på et litteraturseminar ved det algirske kultursenteret i Paris i 1993 til ære for den algirske franskspråklige forfatteren Mohammed Dib. Møtet åpnet med avspilling av en berbisk folkevise før Assia Djebar ønsket velkommen på fransk med ovenstående kraftsalve. Også Djebar er en franskspråklig algirsk forfatter. Hennes morsmål er dialektarabisk iblandet berbisk fra det fjellområdet hennes famile stammer fra. Og seminaret levde som det lærte: Innleggene var på fransk og arabisk, samtalen i salen på dialektarabisk, berbisk og fransk, ofte med et (for en utenforstående) halsbrekkende kodeskifte underveis. Polyfonien var reell, uanstrengt, det språkpolitiske konfliktstoffet like reelt, og problematisk, og er det fortsatt, ja mer brennbart, ti år etter.

Historisk betegner berber og berbisk (av arabisk al-barbar) den opprinnelige befolkningen i Nord-Afrika og språket deres, et språk som tilhører den afroasiatiske (eller hamitto-semittiske) språkfamilien. Berberne selv har to forskjellige ord for henholdvis språk og språkbruker: tamazigh og amazigh. Med islamiseringen av Nord-Afrika fra det 7. århundre av ble området gradvis arabisert. Først og mest fullstendig skjedde dette i byene og i slettelandskapet, mens berberspråket levde videre i fjellstrøk og ørkenstrøk (Marokko, Algerie, Sahara). Med den folkeforflytning som de siste tiårene har funnet sted fra landsbygda inn mot de store byene også i Nord-Afrika, er dette imidlertid i ferd med å forandre seg. Det finnes i dag store berbiskspråklige minoriteter også i Casablanca, Alger – og Paris! Tradisjonelt, og takket være sin geografiske situasjon som fjellfolk, har berberne ytet seiglivet motstand mot de sentralmakter som i århundrenes løp har villet underlegge seg dem, romere, arabere, tyrkere og franskmenn.

I dag finner vi den berbiskspråklige befolkning spredt over et titalls land i området Maghreb–Sahara–Sahel, fra Siwaoasen i Egypt i øst til Atlanterhavet i vest, og fra elva Niger i sør til Middelhavet i nord. Det er viktig å understreke at de fleste berbere i dag er to- eller trespråklige som følge av økt skolering (på arabisk), økt samkvem og utflytting til storbyer i Nord- Afrika eller Europa.

Store berbiske minoriteter

Algerie og Marokko har langt den største berbiskspråklige befolkningen. At det ikke fins lingvistiske folketellinger, og berberspråkets problematiske stilling innenfor de nye nasjonalstatene i Nord-Afrika, gjør det vanskelig å oppgi nøyaktige data, men de fleste forsiktige overslag går ut på at mellom 20 og 25 % av Algeries befolkning er berbiskspråklig (i Kabylia), dvs. 6–7 millioner av Algeries bortimot 30 millioner innbyggere. For Marokko er de tilsvarende tall 40 % eller rundt 12 millioner av en befolkning på 30 millioner. Men ifølge Salem Chaker er dette minimumsverdier. I virkeligheten kan tallet nærme seg 30 % for Algerie og 50 % for Marokko. Vi står i alle fall overfor en berbiskspråklig befolkning på ca. 20 millioner. Ifølge professor Chaker er ca. 30 % av innvandrerne fra Algerie til Frankrike, rundt 700 000, berbiskspråklige. De kommer i første rekke fra Kabylia. Blant innvandrerne fra Marokko er prosenten ca. 50, eller rundt 250 000 mennesker. Det er altså ca. en million berbiskspråklige fra disse to landene, fordelt på de største franske byene Paris, Marseille, Lyon …

Store dialektforskjeller

I Marokko er berberspråket fordelt over tre dialektsoner som dekker fjellområdene: Rif (med tarifit-dialekt); Mellom- Atlas og en del av Høy-Atlas (tamazight-dialekt); og i sørvest, Høy- Atlas, Anti-Atlas og Sousse, shilhaområdet (med tashlhit-dialekt).

I Algerie er kabylsk det viktigste berberspråket. Det lille, men tett befolkede Kabylia rommer antagelig mer enn to tredjedeler av berberbefolkningen i Algerie. De andre berbiskspråklige gruppene av noen betydning er shawiya (chaouia) i Auresfjellene (mellom 500 000 og 1 million), og mzab (i Ghardaïa og andre byer i ørkensonen mot Sahara), rundt 100 000 personer. Det fins også flere andre berbiskspråklige grupper i Algerie, men i beste fall teller de noen titusen brukere.

Den tredje og siste store berbiskspråklige befolkningen utgjøres av tuaregene (med dialekten tamasheq) og finnes spredt over flere land, først og fremst i Niger (ca. 500 000) og Mali (3–400 000). Algerie, Libya, Burkina- Faso og Nigeria har en liten tuaregbefolkning. Alt i alt teller tuaregene rundt en million personer.

I tillegg finnes det fortsatt enkelte spredte, isolerte berbiskspråklige områder i Tunisia (ca. 50 000) på øya Djerba og i noen landsbyer i fjellområdene midt og sør i landet, i Mauritania (med zenaga, mellom 5 og 10 000 personer), i Egypt (Siwaoasen, med en befolkning som ifølge kildene varierer mellom 5 og 10 000 personer) og sist, men ikke minst i Libya (med nafusi), som har en tallrik og motstandsdyktig berberbefolkning, på tross av sterk undertrykkelse fra sentralmaktenes side.

På grunn av den geografiske spredning og forskjellene i befolkningstetthet i de berbiskspråklige områdene kan man ikke snakke om en felles situasjon, en felles holdning til språk og kultur og felles krav blant berberne overfor de nasjonalstater de er innlemmet i. Selv i Algerie er det forskjell i holdninger hos berberbefolkningen i Aures og i Kabylia. Og det er Kabylia, demografisk sett det viktigste berbiskspråklige området i Algerie, som fungerer som drivkraft og modell for berberbevegelsen i Nord-Afrika. De siste tiårene har imidlertid bevegelsen skutt fart også i Marokko og blant tuaregene. Gjennom stadig flere organisasjoner og nettverk forskere imellom knyttes tettere bånd mellom de berbiskspråklige områdene, og ikke minst fører arbeidet med å standardisere de forskjellige dialektene innenfor hver region og finne frem til et felles tegnsystem til en panberbisk bevissthet blant aktørene.

Ett eller flere berberspråk?

Av historiske og geopolitiske årsaker kan man i dag vanskelig snakke om et felles berberspråk. Selv om forskere hevder at språkene, bortsett fra tuaregenes tamasheq, syntaktisk og leksikalsk har markerte fellestrekk, er de lokale forskjeller så store at berbere fra forskjellige regioner ikke alltid forstår hverandre. I den grad undervisning i berbisk på skolen er en forutsetning for at språket skal overleve, og det i dag åpnes for slik undervisning både i Algerie og Marokko, blir det tvingende nødvendig å skape en (skriftlig) standard innenfor hvert av regionalspråkene, en kabylsk standard, en tari- fitstandard, osv. Dette arbeidet er nå gitt høyeste prioritet i berberorganisasjonene i Marokko og Algerie og ved INALCO (Institut National des Langues et Civilisations Orientales) i Paris. I dette arbeidet, som nødvendigvis vil medføre en ganske høy grad av normering, med valg av enkelte lokale varianter fremfor andre, vil det bli lagt vekt på å velge de varianter som konvergerer med andre regionalspråk.

Et spørsmål som vekker lidenskapelig ideologisk debatt når det gjelder et skriftlig berbisk, er selve tegnsystemet, hvilket alfabet som skal brukes. Militante berbere mener det må være tifinagh, berbernes gamle skriftspråk (men som ikke har vært i bruk på minst 1000 år), fordi det viser til et språklig og kulturelt nærvær før det arabiske. I Algerie kommer det ikke på tale med en integrasjon av skriftlig berbisk i skoleverket uten gjennom arabisk alfabet og tegnsystem. Lingvister flest mener det latinske tegnsystemet er mest funksjonelt. Det er da også det som er lagt til grunn for de siste tiårs arbeid med en skriftlig normering av berbisk ved universitetene.

Nasjonalstatenes holdning til berberspråket i Nord-Afrika

Felles for regimene i de uavhengige nasjonalstatene Tunisia, Algerie og Marokko har vært deres mer eller mindre massive og akselererte språkpolitiske satsing på arabisering av skoleverk og offentlige institusjoner til erstatning for kolonistyrets fransk. Tunisia og Marokko har likevel inntatt en langt mer avslappet holdning i dette spørsmålet, også fordi behovet for en slik språklig utskiftingsprosess ikke var så stort som i Algerie, der 130 års kolonistyre hadde utradert det meste av arabiskspråklige læresteder. Også i forhold til berberne har monarkiet i Marokko hatt en mer tolerant holdning enn regimet i Algerie. Så lenge arbeidet med det berbiske foregår innenfor rammene av organisasjoner og universiteter, får det være i fred. Redselen for å oppleve «algirske tilstander » har antagelig gjort marokkanske myndigheter mer imøtekommende. Helt siden studentdemonstrasjonene i Tiziz Ouzou, som utløste «Berbervåren» i 1980, har det vært nesten årvisse demonstrasjoner og streiker i Kabylia med krav om rett til berbisk språk og kultur. Den siste, som var blodig, fant sted i mars 2003. Men med sin store berberbefolkning og sine mange uløste samfunnsproblemer ligger det mye sosialt og politisk sprengstoff i berberspørsmålet også i Marokko.

Når det gjelder arabiseringen i Algerie (den siste loven, av 1998, påbyr å bruke arabisk i alle offentlige sammenhenger), har morsmålet, henholdsvis dialektarabisk og berbisk, mer enn fransk, vært den store taperen. Disse språkene har i hovedsak vært muntlige, og har blitt systematisk nedvurdert og motarbeidet av styresmaktene. Den skriftnorm som praktiseres – standardarabisk – er svært forskjellig fra den dialektarabisk som algirere flest bruker, og som har vist seg uvanlig dynamisk og levedyktig til tross for all motbør. I et lengre perspektiv er det kanskje en mulighet for at dialektarabisk og standardarabisk kan nærme seg hverandre og danne et arabisk nasjonalspråk for Algerie.

Situasjonen er langt alvorligere når det gjelder berbiskens fremtid i Nord- Afrika. Både under frigjøringskampen mot Frankrike og etter har det arabiske og islamske fundament blitt fremhevet som de grunnpilarer de nye nasjonalstatene bygger på. Alle som gjør krav på en annen språklig og kulturell identitet, blir ansett som en trussel mot «den arabiske enhet», mot selve nasjonalstaten. Også her er det Algerie som inntar den mest absolutte holdning. Alle grunnlovstekstene, fra 1964 til 1996, gjentar som artikkel 2 og 3: «Islam er statens religion», «Arabisk er det offisielle nasjonalspråket». Likevel er den konsekvente utelukkelse av berbisk språk og kultur som preget ettpartistaten, etter 1989 blitt erstattet av en åpnere holdning til berberspørsmålet, iallfall på overflaten. Etter at enhver utgivelse på berbisk forsvant fra Algerie etter 1962, åpner både private og statlige forlag i dag for publikasjoner innen det berbiske domene. Enkelte aviser har også prøvd seg med en «berberside». En egen berbisk radiokanal har fått utvidet sendetid, og fra slutten av 1991 gis det også en kortversjon av TV-nyhetene på berbisk (kabylsk og shawiya). Etter å ha vært lukket for berberstudier i nesten 30 år ga universitetet i 1990 adgang til slike i Tizi-Ouzou og Bougie, noe som igjen muliggjør et vitenskapelig studium av berbisk «innenlands», ikke bare i utlendighet. Og, etter en massiv skoleboikott i Kabylia i 1994, gikk myndighetene inn for å opprette et «Haut Commissariat à l’Amazighité» (juni 1995) med ansvar for alle spørsmål knyttet til undervisning i berbisk. Resultatet er at det i dag er mulig å studere berbisk som valgfag ved enkelte videregående skoler (lycées). Men denne åpningen mot berbisk språk og kultur er tenkt som et element integrert i en felles kulturarv for alle algirere. Ikke på noe punkt åpnes det for berbisk som offisielt nasjonalspråk på linje med arabisk eller å anerkjenne en språklig minoritets rett til å få undervisning på sitt eget språk og bruke det i alle sammenhenger.

Økende frustrasjon innen berbermiljøet over aldri å bli hørt av sentralmakten, men tvert imot motarbeidet og mistenkeliggjort i hva de anser som rettmessige krav om å kunne bevare sin språklige og kulturelle identitet innenfor storsamfunnet, har de siste årene gitt grobunn for en «Bevegelse for indre selvstyre i Kabylia» (Mouvement pour l’Autonomie de la Kabylie), under ledelse av professor Salem Chaker. Selvstyret, som i tillegg til språk og kulturspørsmål er tenkt å omfatte regionens lokalpolitikk og økonomi, har Catalonia og spansk Baskerland som modell. Målet er en fredelig sameksistens innenfor et flerspråklig, flerkulturelt, demokratisk Algerie. Så eksplosiv som situasjonen i dag er i Kabylia, også på grunn av økonomisk og sosial nød og høy arbeidsløshet, synes fredelig dialog og argumentasjon å ha liten gjennomslagskraft. Massedemonstrasjonene, opptøyene og regjeringens voldsbruk i Kabylia i mars i år lover ikke godt. Og selv om selve kruttønna står i Algerie, har berberspørsmålet sprengkraft i hele Nord-Afrika, ikke minst i Marokko, der berbere 1. mai 2003 i demonstrasjonstog i Marrakech, Agadir, Rabat og Nador ga full støtte til Kabylia og krevde egne rettigheter oppfylt.

 

-- Karin Holter er seniorstipendiat ved Klassisk og romansk institutt, Universitetet i Oslo. Hun er professor i fransk litteratur og har de siste årene også arbeidet med franskspråklig litteratur fra Nord-Afrika, særlig Algerie.

Del denne siden

Del på Facebook Del på Twitter