Arabisk og arabisk

AV GUNVOR MEJDELL

Arabisk er et verdensspråk med offisiell status i FN. Arabisk er videre morsmål for om lag 200 millioner mennesker, og ’kirke’språk for mange flere millioner muslimer over hele verden. Ifølge tradisjonell islam er det også paradisets og englenes språk – så arabisk kan sies å være et språk med uvanlig stor potensiell anvendelighet!

En kort historikk

De tidligste spor av arabisk, som er et semittisk språk (med fettere som hebraisk, arameisk og etiopisk), finner vi i inskripsjoner fra 300- og 500-tallet e.Kr., skrevet i en rudimentær arameisk skrift. Med utgangspunkt i Den arabiske halvøya, der de arabiske beduinene i århundrer før islam hadde dyrket en avansert muntlig diktekunst, spredde arabisk språk seg med den arabisk-muslimske ekspansjonen i årene etter islams åpenbaring (den arabiske Koranen) gjennom profeten Muhammad (d. 632). Arabiseringen og islamiseringen av nye områder var parallelle og dels sammenfallende prosesser. Islamiseringen nådde imidlertid mye lenger enn arabiseringen. Det arabiske språket utvidet sitt område og fikk etter hvert og endelig fotfeste i (majoriteten av) befolkningen i Vest-Asia opp mot Tyrkia i nord, mot Persia i øst, i Nord-Afrika mot Sahara i sør og (bare delvis) i de vestlige områdene mot Atlanterhavet. Islam nådde langt videre: opp i deler av Sør- og Øst-Europa, over Persia og Sentral- Asia og det indiske kontinent helt inn i Kina og sør til Indonesia, og i Afrika også sør og øst for Sahara.

Arabisk ble det ledende språket for religion, vitenskap og litteratur over hele det islamske storriket i middelalderen (høydepunkt ca. 700–1200). Koranen, den muntlige diktetradisjonen og de som forvaltet den, ga det språklige materialet for kodifiseringen og standardiseringen av det arabiske språket. Denne filologiske prosessen regnes som fullført i og med ’grammatikken’ til Sibawaihi (d. ca. 798), en imponerende presis beskrivelse av språkets fonologi, morfologi og syntaks, som ble normgivende for ettertida.

Utviklingen av en egen arabisk skrift (fra nabateisk-arameisk utgangspunkt) var også en gradvis prosess, med diakritiske tegn (punkter over og under bokstavtegn) lagt til for å skjelne mellom opprinnelig like tegn og å tilpasse skriften til den arabiske fonologien. Men den arabiske skriften er grunnleggende en konsonantskrift og markerer normalt ikke korte vokaler. Tegn for korte vokaler ble imidlertid ført inn i Koranens tekst for å unngå enhver tvil om tolkningen/lesingen av ordene i den hellige skriften. (De brukes i dag dessuten i lærebøker for begynnere i skolen.) Arabisk skrift benyttes også, med visse tilpasninger, for å skrive de indoeuropeiske språkene persisk og urdu (inntil ca. 1900 også bosnisk og inntil 1924 også tyrkisk) – historisk sett utslag av arabiskislamsk kulturinnflytelse.

Etter århundrer med nedgangstid på grunn av både ytre press og indre splid, og med medfølgende kulturell stagnasjon, ble arabisk fra 1850-tallet igjen, i opplysningens og den nasjonale frigjøringens tjeneste, et redskap for samtidas politiske og litterære uttrykk. I dag er arabisk offisielt språk i Irak, Syria, Jordan, Libanon, de palestinske ’selvstyrte’ områdene (og minoritetsspråk i Israel), Saudi-Arabia og de andre statene på den arabiske halvøya, i Egypt, Sudan, Libya, Tunisia, Algerie og Marokko – samt Mauritania, der den herskende minoriteten i nord er arabisk.

Hva er ’arabisk’?

Men la oss med en gang modifisere framstillingen av ’arabisk’ ovenfor: ’arabisk språk’ dekker nemlig en rekke ulike varieteter. Språksituasjonen i de arabiske landene er kjennetegnet ved en uvanlig stor avstand mellom den offisielle språklige normen, standardarabisk, og folks daglige talemål, selv om de er beslektet og regnes som varieteter av samme ’språk’. De to varietetene eksisterer altså side om side i det enkelte språksamfunnet og brukes til ulike formål. En slik situasjon betegnes av språkforskerne som diglossi (av gresk di «to» + glossa «tunge, språk» – jf. bilingvisme av latin bi «to» + lingva «tunge, språk», som betegner sameksistensen av to ulike språk i et samfunn eller et individ). En rekke arabiske stater har bilingvisme i tillegg til ’diglossi’. For eksempel har fransk en sterk stilling i Libanon og i Nord-Afrika, Irak har en betydelig kurdisktalende befolkning, Algerie og Marokko en betydelig berbisktalende befolkning – henholdsvis om lag 25 og 40 %.

Standardarabisk – et felles skriftspråk

Standardarabisk er altså ikke ’morsmål’ – i betydning det språket man lærer først og i hjemmet – for noen, men tilegnes gjennom eventuell skolegang. Hvor godt man behersker det, er følgelig avhengig av utdannelsesnivået. I land med stor grad av analfabetisme er det et betydelig sosialt – og politisk – problem at det offisielle språket er såpass forskjellig fra talemålet at store befolkningsgrupper kan ha vanskelig for å forstå det ordentlig, selv i muntlig form via radio og TV. Den språklige avstanden mellom varietetene, sammen med en utpreget konservativ tradisjon i pedagogisk metode, gjør at også de som har begrenset skolegang, sjelden oppnår en aktiv kompetanse i standardarabisk, selv om de kan lese og forstå det. I kontrast til denne bedrøvelige tilstand står den offisielle språkpolitikken, som har som målsetting at standardarabisk skal bli folkets morsmål – men jeg har inntrykk av at få i dag tror på denne muligheten. Uansett nyter standardarabisk stor prestisje. Det er det ’egentlige’ og ’ekte’ arabiske, det er bærer av islam og kulturarven – som alle arabere, muslimer eller ikke, holder høyt og er stolte av. Det er både det fremste symbolet på, og det sterkeste elementet i, det arabiske kulturelle fellesskapet – ettersom det er den offisielle språknorm i alle arabiske land. Situasjonen kan best sammenliknes med situasjonen i Sør-Europa i de tider da latin var felles skrift- og kulturspråk i hele området, mens folk snakket ulike romanske dialekter: italienske, franske, spanske (samt enkelte ikke-romanske minoritetsspråk – som kan tilsvare berbisk og kurdisk i vårt tilfelle). Overgangen til nasjonale standardspråk, vanligvis basert på språkformen til den dannede elite i nasjonens sentrum, er en prosess som fant sted i Europa i moderne tid, men som altså (ennå?) ikke har funnet sted i den arabiske verden.

Standardarabisk, al-’arabiyya al-fusha, er i dagens arabiske samfunn først og fremst språkformen for (nesten) all skriftlig kommunikasjon. I muntlig form brukes den i religiøs og litterær resitasjon og i nyhetsmeldinger i mediene – i alle disse tilfelle med en skriftlig tekst som basis. Dernest er den, i prinsippet, språkformen for foredrag og undervisning og all offentlig kommunikasjon om religion, politikk og kultur. I praksis har det de senere tiår skjedd en utvidelse av bruksområdene for talemålet og, ikke minst, for mellomliggende språkformer som trekker på begge varietetene, på bekostning av standardspråket. Utdannede arabere bruker i mer eller mindre formelle muntlige sammenhenger oftest slike mellomliggende former, der de gjør kreativ bruk av de språklige ressursene ved å kombinere trekk fra de to varietetene til stilistisk spennende variasjon.

De arabiske talemålene

Talemålet, al-’ammiyya (’almuens [språk’]) eller al-darija («det utbredte, gjengse [språket]»), dekker de ulike regionale og lokale arabiske dialektene i dette området fra Marokko i vest til Irak i øst. De har en rekke fellestrekk i forhold til standardarabisk. Det mest slående (også i arabernes framstilling av forholdet) er at dialektene mangler kasus- og modusbøyning, og en reduksjon av bøyningsformer generelt innenfor mange kategorier. Dialektene er ikke dermed nødvendigvis ’enklere’. På visse områder har de utviklet trekk som kan synes mer komplekse enn i standardarabisk (f.eks. i fonologi og stavelsesstruktur og i det verbale tempus- og aspektsystemet).

På den annen side er det, som naturlig er innenfor dette vidstrakte området, store forskjeller mellom de ulike dialektene – i den grad at en marokkansk og en iraksk landsbyboer (i ytterkantene av den arabiskspråklige verden) ikke vil forstå hverandre (om de ikke har fått såpass utdanning at de kan hjelpe seg med litt standardarabisk). Man kan tenke på ulikhetene mellom norsk, svensk og dansk for å få en idé om forholdet mellom nærliggende dialekter som f.eks. syrisk-libanesisk- palestinsk og egyptisk arabisk, mens jeg forestiller meg at irakeren i Marokko vil føle seg som en nordmann på Island – de innfødte sier mye som virker kjent, men man får ikke helt tak på det i første omgang, selv om en kan lære seg å forstå rimelig raskt.

Et dialektskille med språkmerker som er lette å observere selv om man ikke er ekspert, går mellom såkalte beduinerdialekter på den ene side og sedentære, eller bofaste, dialekter på den andre. Ved f.eks. å teste hvorvidt en araber uttaler ordet for «hjerte», standardarabisk qalb, som galb, ’alb eller qalb, kan man plassere vedkommende i forhold til dette skillet. Det samme gjelder andre fonologiske eller morfologiske trekk (selv om ikke alle lar seg klassifisere like enkelt og utvetydig, og språket er i stadig endring).

Egyptisk står i en særstilling blant dagens arabiske dialekter og blir stort sett forstått i hele regionen, noe som nok først og fremst skyldes Egypts ledende rolle som filmprodusent og kultureksportør. Egyptiske filmer og sangkassetter var og er svært populære. De som var unge eller voksne før 1970, var nok også både politisk og språklig påvirket av de mange glødende talene til den egyptiske president Gamal Abd al-Nasir (Nasser, død 1970), der han brukte høyarabisk og egyptisk talemål i en retorisk virkningsfull veksling. Dessuten hadde man – og har til en viss grad ennå – det at egyptiske akademikere fløt over fra det overfylte arbeidsmarkedet i hjemlandet til ledige (og ofte bedre betalte) stillinger i undervisning og administrasjon i andre arabiske land. På 70- og 80-tallet spilte palestinske akademikere noe av den samme rollen, og palestinske dialekttrekk har påvirket talemålet mange steder i Golfområdet. (Golfkrigens etterspill endret en del på denne situasjonen.)

Ulikhetene mellom standardarabisk og dialektene fører iblant til problemer når arabiske navn skal overføres til latinsk skrift: Skal de gjengis i sin standardarabiske form eller i den formen som de uttales på lokalt? Fornavnet til president Nasser uttales med /g/ på egyptisk, dvs. Gamal, men med affrikaten /dj/ på standardarabisk. Navnet til lederen i Libya ser man gjengitt på et utall ulike måter: al Gaddafi, al- Qadhafi, al-Qaddafi osv. Her der det varianten /q/ på standardarabisk og /g/ på den libyske beduinerdialekten, samt ulik uttalen /dh/ versus /d/, som er inne i bildet.

Standardarabiskens og talemålenes status

Høyspråket standardarabisk nyter allment stor prestisje – selv blant folk som ikke mestrer det. Tilsvarende står talemålet generelt lavt i kurs. Det assosieres med hverdagens trivialiteter og kunnskapsløshet. Folk flest vil påstå at talemålet representerer et språklig forfall, at det ikke er noe ordentlig språk og f.eks. ikke har noen grammatikk. Men dette er ikke hele bildet. Talemålet representerer også lokal identitet, familie- og følelsesliv, nærhet og humor. Mitt inntrykk er at disse assosiasjonene stadig blir styrket. Det kan skyldes at mange er i ferd med å gå lei av pompøs høyarabisk retorikk, eller at panarabismen står svakere, eller at lokal identitet blir fremmet av politiske eller økonomiske omstendigheter. Et annet fenomen er dialektutjevning, eller regionalisering, dvs. at en sentral dialekt brer seg på bekostning av mer perifere dialekter i regionen. Det er tydelig at trekk fra urbane dialekter som Kairo-, Beirut- og Damaskusdialekten brer seg til omliggende landsbydialekter.

Skriftlig tekst er som nevnt et felt der standardspråket har nesten monopol. Unntakene, der talemålet forekommer i skriftlig form, er drama, der handlingen har et lokalt og folkelig preg, og som jo framføres muntlig på scenen, lyrisk diktning – noe som fortsatt kan være kontroversielt, men som er stadig mer akseptert, særlig i Egypt og Libanon, etnografiske nedtegnelser av muntlige folketradisjoner, sagn og eposer; dialoger i skjønnlitterær prosa og tekst til karikaturtegninger. Mange forfattere synes fremdeles at talemålet ikke har noe å gjøre i litteraturen, og – om de for realismens skyld bruke et dialektord – hender det at de setter ordet i klammer («for å hindre at stanken fra det siver ut i resten av teksten,» som en uttrykte det). Andre mener at ord og uttrykk fra talemålet gjør teksten livligere og mer autentisk, mens andre igjen forsøker å skrive et standardarabisk som i setningsform og uttrykksmåte ligger nærmere opp til talemålet, uten formelt å bryte med standardnormen. Den egyptiske nobelprisvinneren fra 1988, Naguib Mahfouz, har vært i mot å bruke talemålet i sine romaner, men er berømmet for sin evne til å gjøre standardarabisk ‘naturlig’ i munnen på sine skikkelser, mens hans berømte landsmann Yusuf Idris har vært gjennom ulike løsninger i ulike bøker. (At det arabiske alfabetet i seg selv, med sin manglende notering av korte vokaler, er egnet til å ‘skjule’ endel ulikheter mellom standardspråk og talemål, er også et poeng.) Det å skrive litteratur på (halv)rent talemål er å regne som marginalt.

Det er vel for sterkt å si at standardarabisk i dag er på vikende front, ettersom det utgis flere arabiske publikasjoner enn noen gang, og spredningen av allmenn utdanning har satt flere enn noen gang i kontakt med denne språkformen (utover i religiøse funksjoner). Samtidig har den eksplosive utbredelsen av radio og ikke minst TV ført til dominans av det muntlige i det offentlige liv, og her er tendensen som nevnt at mer eller mindre formelle utgaver av talemålet tar over. En annen utfordring kommer fra ‘globaliseringen’ av økonomi og høyere utdanning. Den sosioøkonomiske eliten i den arabiske verden prioriterer stadig mer engelskspråklig utdanning, som åpner mot det globale markedet, med den følge at skriftlig kompetanse i engelsk oppleves som viktigere enn tilsvarende i standardarabisk – for andre enn ‘kultureliten’, som vil videreføre den arabiskspråklige kulturarven. Den omfattende arabiseringen av vitenskapelige og tekniske termer synes også å måtte gi tapt under presset fra den raske utviklingen på disse områdene.

Arabisk og morsmålsundervisningen

Til slutt noen kommentarer til spørsmålet om arabisk og tilbudet til arabiske innvandrere om ’morsmålsundervisning’ i den norske skolen. Som leserne vil ha skjønt av denne gjennomgangen av språkforholdene i den arabiske verden, er valg av språkform i ’arabisk’ ikke uproblematisk. Arabiske foreldre vil normalt at barna skal lære standardarabisk, slik at de skal kunne lese og skrive dette språket. Samtidig er det klart at en opplæring i en språkform som ligger såpass langt fra talemålet deres, representerer en byrde for barna og ikke imøtekommer morsmålsundervisningens primære hensikt – å være en støtte til kognitiv utvikling gjennom bruk av eget naturlig mål. Et relatert problem er at morsmålslærerne ikke alltid har en språkform som ligger nær nok barnas morsmål. Det har vært gjentatte klager på at barna ikke forstår lærerne sine. (At et flertall av marokkanerne kommer fra berbisktalende områder, men velger det offisielle standardspråket arabisk for ’morsmålsundervisningen’ for sine barn, er selvsagt et problem av enda større dimensjoner.) For arabisktalende barn er ikke løsningen nødvendigvis at de må få opplæring i sitt eget talemål av en lærer fra sitt eget land. Den kompliserte språksituasjonen krever en meget bevisst læringsstrategi, der opplæringen bygger på en forenklet, talemålsnær form av standardspråket og en liberal muntlig praksis, gjennom en lærer som kan tilpasse seg barnas talemål.

Også tilbudet om tolking på arabisk berøres av disse forholdene. Igjen ligger løsningen i en bevissthet omkring problemet. Tolker som gjennomgår formell tolketrening, blir f.eks. anmodet om å gjøre oppmerksom på hvilke dialektområder de har kompetanse til å utføre oppdraget for.

 

-- Gunvor Mejdell er førsteamanuensis ved Institutt for østeuropeiske og orientalske studier, Universitetet i Oslo, og forsker på og underviser i moderne arabisk språk og kultur.

Del denne siden

Del på Facebook Del på Twitter