Hva er forskjellen mellom alvor, alvorlighet, alvorsgrad og alvorlighetsgrad? Når er det riktig å bruke hva?

I en avisartikkel jeg nettopp leste, var ordet anspråksløs brukt. Ordet står ikke i ordboka, men jeg vet jo hva det betyr på svensk. Er det riktig å skrive anspråk på norsk? Eller må man holde seg til fordring eller krav?

Kan man bruke framsnakke om det motsatte av baksnakke, baktale, slik blant andre kronprinsen har gjort på tv?

Er det riktig å bruke balla om testiklene eller pungen, i skriftspråket altså?

Kan eg kalle oldebarnet mitt eit barnebarnsbarn? Eg høyrer sjeldan det ordet no. Eg skriv forresten eit barn – fleire born, så kva skal eg skrive dersom eg får fleire etterkomarar av dette slaget?

Hva mener Språkrådet om ord som bildrept, knivdrept og narkotikatatt?

Jeg leser stadig om «billige priser» og «å betale dyrt». Kan dette være riktige uttrykksmåter?

Kan man skrive «òg» for «også»?»

Eg ser av og til formuleringa dobbelstandard, dobbeltstandard eller doble standarder i avisene, men er dette god norsk?

Er dobbeltmoralisme eit norsk ord? Eg veit kva dobbeltmoral og moralisme er, men dobbeltmoralisme gir ikkje god meining.

Kan ein seie ein forelder, eller er dette berre eit fleirtalsord?

Kva skal ein skriva i staden for enhver, ethvert og noen og enhver på nynorsk?

Jeg har hørt noen si at de skal i et «ekstramuralt» møte når møtet holdes et annet sted enn der de jobber til daglig. Finnes ordet ekstramural i norsk, og hva kommer det av?

Kvifor kallast ein elektrisk ståsykkel eller ståmoped elsparkesykkel? Framdriftsmåten er definitivt ikkje sparking. Kan Språkrådet rydde opp?

Heter en fartsdemper i veibanen en fartsdump eller en fartshump?

Det ser ut til at ordet fokus blir stadig mer brukt i alle sammenhenger. Hva mener Språkrådet om dette ordet?

Jeg lurer på om ordet forhåndsregel er et egentlig ord, eller om det bare er en misforståelse av forholdsregel.

Hva er forskjellen på forskrive og foreskrive?

Jeg mener å ha lest at leger både foreskriver og forskriver medisiner? Betyr da disse ordene forskjellige ting?

Det har lenge hett gutta boys, men i det siste har jeg stadig oftere hørt om jenta girls. Kan man si det?

Heter det å huke av eller å hukke av i et skjema?

Vi sitter og diskuterer om det heter hulter til bulter eller hultert i bulter. Hva kommer uttrykket forresten av?

Jeg har fortstått det slik at visse ord ikke er bra å bruke om hudfarge. Men hvilke ord er greie å bruke?

Kan man si at noe «høres bra ut», på samme måte som man sier at noe «ser bra ut»? Hva med «føles ut»? Og hvorfor heter det egentlig «å se ut»?

Dette uttrykket har blitt mye kritisert fordi det er så omtrentlig, og fordi det trenger ut mer spesifikke preposisjoner. Men det er visst riktig å bruke det som sammenlikningsuttrykk, altså når det betyr «sammenliknet med». Stemmer dette?

Jeg skal levere en eksamensoppgave i morgen, og har et spørsmål om ordet ivareta. Kan man si «å ivareta et barn»? Eller blir det å ivareta et menneske feil? Det mest vanlige er jo å si «ivareta noens interesser» eller «ivareta hensynet til noen».

Får vi jernteppe eller hjerneteppe på eksamen – når vi plutseleg gløymer alt vi veit?

Kvifor står ikkje uttrykket å jævlast/jævles i ordlistene? Det er eit folkeleg uttrykk med lang tradisjon og godt fotfeste i fiskeri og arbeidarkultur langs heile kysten.

Jeg har skrevet en artikkel om at man snart kan «gå med båt til Nordpolen». Som helt vestlending, halvt sørlending og halvt nordlending er jeg blitt opplært til at man «går med båt». Østlendingene i redaksjonen ler av meg. Jeg tyr nå til Språkrådet for å få svar på hva som er riktig.

Vi diskuterer om det heter klikk eller trykk i sammenhengen «Klikk her for å bestille» eller «Trykk her for å bestille». Dette gjelder i tekst på nett.

Kan eg bruke korrigent om ein person som korrigerer noko – slik ein dirigent dirigerer?

Eg finn ikkje kredibilitet, kredibel eller kred i ordbøkene mine og heller ikkje i ordboka til Språkrådet på nettet. Er dette ord som ikkje skal brukast på norsk? Og kva er eigentleg den rette tydinga?

Ordet landsmanninne vert brukt ein del av sportsjournalistar, spesielt i NRK. Er dette eit verkeleg ord, eller er det berre noko som einskildpersonar i Kringkastinga har funne på, og som dei nyttar for moro?

Hva er forskjellen mellom lokasjon, lokalisasjon og lokalitet, og når bør man bruke disse ordene?

Er lytte på en sammenblanding av lytte til og høre på? Eller kan vi for eksempel lytte på radio, lytte på en cd og lytte på en platespiller?

Er ein maskulinist det mannlege motstykket til feminist? Kor lenge har det vore i bruk, og er det brukande i dag?

Jeg benyttet meg av ordet misledende i en artikkel forleden og fikk det glatte lag i kommentarfeltet etterpå. Kan ikke ordet brukes?

Eg høyrer no støtt at det er mykje vêr (eller på bokmål: mye vær) der eller der. Er dette rett ordbruk?

Hva betyr egentlig neste, for eksempel neste helg eller sommer?

En kunstnerorganisasjon ønsker å få etablert ordet opphaver om den som har opphavsrett til et åndsverk. Grunnen er at det vil være kjønnsnøytralt, noe det tradisjonelle opphavsmann ikke er. Er dette et ord som bør tas i bruk i lover og forskrifter? Hva med skaper i stedet?

Jeg undres ofte over bruken av «per nå», for i mitt hode skal det være «per i dag». Er begge uttrykkene gyldige, og kan de brukes om hverandre?

Opp gjennom åra har eg høyrt særleg byfolk tala om practical jokes, som om det var eit reint engelsk fenomen. No snakkar dei unge om prank, som om det var eit heilt nytt fenomen (dei uttalar det prænk). Men før alle fekk fjernsyn her i grenda, dreiv vi mykje med slike aktivitetar. Vi kalla det pretter eller spikk. Men det er kanskje ikkje rekna som korrekt norsk?

Er det mulig å skrive preventivitet i stedet for f.eks. preventiv effekt? Ved mange liknende adjektiv kan en jo bare legge til -itet og få et substantiv (jamfør objektiv > objektivitet, stabil > stabilitet osv.)? 

Heter det virkelig på ekte og på lat, eller er det barnespråk? Kan det brukes i skrift? 

Eg arbeider i Forsvaret, der ordet rasjonale i den seinare tid er vorte litt av eit moteord. Trengst det i norsk, eller er det berre jåleri?

Er senioritet et greitt ord å bruke på norsk? Det blir mellom anna nytta av kommunikasjonsbyrå, og Google viser ein god del treff. Sambuaren min, som er journalist, meiner at senioritet ikkje kan nyttast på norsk, men eg tykkjer det er ein sær synsmåte.

Mediene har begynt å bruke ordet kroppsskade for det eldre legemsbeskadigelse. Jeg mener det må være kroppsskading man kan siktes for. Har jeg rett?

Heter det å ha sjangs, kjangs eller tjangs?

Noe vi har tatt stilling til og kanskje gjort oss ferdig med her på jobben, kaller vi avsjekket. Vi har tatt avsjekk. Det minner om når politiet opplyser at noen er «sjekket ut av saken» – vi haker liksom av på lista. Jeg får ikke tilslag på å sjekke av eller avsjekke i Bokmålsordboka.

Jeg leser stadig oftere om folk som gror ting, enten det er planter, skjegg eller organer. Er det riktig norsk?

I miljøbevegelsen i Norge er aktiviteten dumpster diving blitt ganske vanlig. Det er snakk om skrotsanking/søppelsanking med (gjen)bruk for øye. Hva bør det hete på norsk?

I ei bok som heiter Trønderkveld (1946), har eg komme over to tidsuttrykk som ikkje står i Bokmålsordboka eller Nynorskordboka: sumtid og allveg. Har dei noko med det engelske sometime(s) og always å gjere?

Jeg er blitt fortalt at jeg ikke kan skrive «å spørre et spørsmål», og at det er grammatisk feil. Når blir det eventuelt riktig?

Kva er skilnaden mellom «å starte» og «å starte opp»? Er «opp» nødvendig? Og kva med «å stoppe opp»?

Ja, hva heter det, strengt tatt/talt?

Jeg ser at dere skriver stridens kjerne på nettsidene deres, og noen skriver sågar stridens eplekjerne på nettet. Bør man ikke holde seg til stridens eple eller sakens kjerne?

Det er mange som sier svigerbror og svigersøster for svoger og svigerinne. Er ikke det feil?

Vi skal starte en tenketank, tenkesmie eller tankesmie. Hva bør vi velge? Og i tilfelle smie: Bør det hete smia eller smien i bestemt form?

Jeg er en eldre mann oppvokst i Larvik. Jeg mener uttrykket te (til) smers i betydningen ‘i tillegg’ var ganske vanlig i min barndom. Jeg har også hørt det i Østfold. Hvor utbredt er dette uttrykket?

Er det riktig å si at Norge vinner tredobbelt når norske utøvere tar de tre første plassene? Når dobbelt betyr ‘to ganger så mye’, skulle vel vinne tredobbelt bety ‘ta de seks første plassene’ (tre ganger to ganger så mye).

Eg kom over ordet trilemma i ein avistekst. Ordet er brukt om ein situasjon der ein må velje mellom tre vonde. Er dette eit kurant ord i norsk, og kan -lemma brukast med andre talformer òg?

Er uhelse et norsk ord, og hva betyr det i så fall?

Ettersom jeg skriver en del vedtak i jobben, lurer jeg på når det er rett å bruke ordene vedrørende og angående. Er det hipp som happ hva jeg velger?

Stadig oftere ser jeg folk skrive at noe «virker å være» eller «virker være» slik og slik. Er det korrekt norsk eller påvirkning fra engelsk «seems to be»?

Vi har sittet og diskutert om det går an å si «vri nøtten». Er det greit å si, eller er det helt på trynet?

Jeg har bodd i utlandet i noen år, og da jeg nylig kom tilbake, ble jeg oppmerksom på at svært mange sier og skriver at de «føler på» i stedet for bare «føler». Noen går så langt som til å «føle på» en sinnstilstand i stedet for å si rett ut hvilken sinnstilstand de er i. Endringen kan kanskje framstilles slik:

Før:

Jeg er sint (for/på) / Jeg føler sinne 
Jeg er urolig (for) / Jeg føler uro
Jeg er takknemlig (for) / Jeg føler takknemlighet 
Jeg er (litt) ensom / Jeg føler meg (litt) ensom 
Jeg føler at / Jeg har følelsen av at 

Nå:

Jeg føler på ET sinne (i forhold til) 
Jeg føler på EN uro (i forhold til) 
Jeg føler på EN takknemlighet (i forhold til)
Jeg føler på EN ensomhet 
Jeg føler på at …

Har jeg rett? Kan dere i så fall si noe om grunnen til endringen? Eller om hva som blir det neste? Å beføle et sinne eller en ensomhet?

På barneskolen lærte vi at man aldri skal begynne en setning med «og» eller «men». Men er dette egentlig en regel? Og hvor stammer den i så fall fra?

Er det tillate å skrive å kompromisse i staden for å inngå kompromiss?

Stadig oftere leser jeg om folk som lener seg på abstrakte ting eller andre mennesker. For eksempel: «Vi lener oss på kunnskap og dyktige fagpersoner.»

Noen lener seg også mot infinitiver og at-setninger: «Jeg lener mot at Liverpool taper» eller «Jeg lener mot å si ja».

Selv lener jeg meg bare på konkrete og solide ting, og da helst for å hvile. Ellers støtter jeg meg, både konkret og abstrakt. Og jeg «heller til eller mot at Liverpool vinner» og jeg «heller mot å si ja». Hvor kommer den nye uttrykksmåten fra?

Stadig oftere hører jeg at journalister benytter verbet å tenke når de intervjuer folk. De spør ikke lenger hva intervjuobjektet mener, tror osv. Kan dette være riktig språkbruk?