Ordene som vinner

Vi som forsøker å dyrke norsk teknisk terminologi, tenker for lite over at vi må konkurrere med engelsk. Korthet, klang, rytme og assosiasjonskraft blir tillagt for liten vekt når vi skaper ord på norsk. Tror du for eksempel at termen minibærbar datamaskin kommer til å slå an?

AV PER KRISTIAN BJØRKENG

Som journalist i Aftenposten dekker jeg mye teknologisk stoff. Jeg vil gjerne bruke gode, norske ord i tekstene mine. Men det er ikke alltid så lett, selv om det finnes norske alternativer. Å få de dekkende ordene til å fenge er ofte vanskelig. En flom av nye og populære engelskspråklige termer strømmer inn over feltet.

bilde

Heldigvis har Språkrådet etablert en gruppe som tar nettopp det på alvor, og som aktivt forsøker å stimulere til bruk av norske termer.

Gode norske termer?

Arbeidet har foreløpig resultert i en liste med anbefalte norske termer. Noen av forslagene er strålende, som for eksempel trykkskjerm som alternativ til touch screen.

Men mange av forslagene er også et godt stykke ute på jordet. For eksempel er en iPad ifølge gruppas termliste en tavle-PC. Bare i «dagligtalen» omtales en iPad som et nettbrett, heter det. Eller ta minibærbar datamaskin, som er gruppas forslag til den som vil bruke noe annet enn det engelske netbook. Det er ikke bare altfor langt, men halter også. Termen antyder en datamaskin som er minimalt bærbar – den rake motsetningen til en netbook. Så har det da heller aldri slått an.

Hvorfor virker disse velmente forslagene så håpløse at jeg som språkbruker aldri vil finne på å bruke dem? Jeg forsøker selv å skape norske ord en gang iblant. De fleste slår aldri an. Men noen lykkes. Jeg har forsøkt å se litt på hvilke ord som lykkes, og tror jeg har funnet frem til noen enkle mekanismer som avgjør om et ord klarer å gjøre seg gjeldende i raset av engelske uttrykk.

Blant teknisk orienterte språkbrukere er regelen at alle kjenner den engelske termen først. Det norske alternativet fremstår ofte mer som forslag man kan velge å bruke hvis man har et bevisst forhold til norsk språk. For at et norsk alternativ virkelig skal lykkes, må det være så bra at språkbrukeren faktisk foretrekker det. Det må være bedre i en norsk munn.

Er man heldig, klarer man å utbre det norske alternativet såpass at det i hvert fall eksisterer ved siden av det engelske i språkbrukerens bevissthet når valget skal tas. For eksempel ligger minnepinne ved siden av USB-stick i hodet til de fleste. Akkurat dette er et eksempel på at det norske ordet er å foretrekke fremfor det engelske, og minnepinne/USB-pinne har da også vunnet frem.

Ord som smaker

La oss si at både det engelske og det norske alternativet er dekkende for det objektet jeg vil omtale. Hvilket velger jeg som språkbruker da? Jeg velger ikke et ord fordi Språkrådet foretrekker det. Jeg velger det som ligger best i munnen. I munnen ligger det ordet som scorer best på en sum av faktorer: korthet, klang, rytme og assosiasjonskraft.

Ta et par eksempler som er blant mine hjertebarn. Lesebrett og nettbrett er begge ord jeg mener å ha vært først ute med å bruke, og som har slått så godt an at de er dominerende i norsk på sine felter. De dekker henholdsvis de engelske e-reader og tablet.

I dag høres nettbrett helt naturlig ut på norsk. Det brukes daglig i pressen, uten nærmere forklaring. Men for bare halvannet år siden hadde det knapt vært brukt tidligere. Da jeg satt og forsøkte å finne ut hva jeg skulle kalle iPad før jeg visste hva enheten kom til å hete, før Apple hadde offentliggjort nyheten, måtte jeg ha et ord. Skjermplate var ett alternativ. Tavle-PC et annet. Nettbrett var overhodet ingen selvfølge.

De tre er totalt forskjellige ord, uten en eneste felles bestanddel. Hvorfor vant da nettbrett? Det viktigste var nok at det engelske ordet tablet/tablet-PC ikke umiddelbart kan adopteres på norsk. A-en uttales på engelsk som en æ, «tæblet». Dette gjør at det engelske alternativet lyder fremmed på norsk (selv om vi har mange eksempler på at engelsk uttale kan vinne frem også i norske ord, som i det korte, effektive og dermed uovervinnelige pub). For at et engelsk ord skal lykkes her til lands, er det viktig at det ligger godt i munnen på en nordmann. Blog, for eksempel, kunne gå rett inn i norsk, bare utstyrt med en fornorskende dobbel g til slutt.

Tablet trengte altså et norsk alternativ. Men hvilket? Skjermplate lyder jo i utgangspunktet greit, det også. Men da jeg skulle velge ord, dagen før iPad ble lansert, tenkte jeg omtrent slik da jeg satt og smakte på ordene: Skjermplate, nja, enheten har jo en skjerm, og det er en plate, men hvordan vil da en skjermplate/tablet skille seg fra et lesebrett? Et lesebrett vil jo også være en skjermplate. Siden de to produktene kommer til å eksistere side om side, trenger vi en distinksjon. Vi trenger norske ord for begge. Forskjellen fra et lesebrett, tenkte jeg, er at en iPad også kan brukes til å vise levende bilder. Den har noe mer, den har muligheten til å vise alle medier. Mediebrett? Nja, da får man ikke frem det sentrale poenget at enheten er tilkoblet Internett. Ordet nett er derfor mer dekkende enn medie. Og nettet viser jo alle slags medier. Det måtte bli noe med nett. Hva så med den siste delen av ordet, brett? I motsetning til en plate, som kan være nærmest uendelig stor, har et brett en begrenset og håndterbar størrelse. Et brett er i hvert fall noe helt annet enn en tavle, som i tavle-PC. Ordet har ikke slått an blant annet fordi tavle gir helt gale assosiasjoner. På norsk dekker en tavle en hel vegg i et klasserom.

Lett med nettbrett

I tillegg er vinneren kortere: Nettbrett har bare to stavelser. Alt som er kort, har sterkere konkurransekraft enn det som er langt. Lange ord bruker vi bare fordi vi ikke har like gode korte alternativer.

Nettbrett inneholder også et bokstavrim og sitter fint rytmisk. Alle ord som klinger med likelydende vokaler, eller vokaler som klinger godt sammen, er litt mer fristende å uttale. Et ganske godt eksempel er lesebrett kontra leseplate. Jeg har drevet en aldri så liten vennskapelig konkurranse mot Eirik Newth, der vinneren får «sitt» ord inn i norsk. Han, som er Norges mest profilerte uavhengige ekspert på e-bøker, har kjempet for leseplate. Både leseplate og lesebrett er fullt ut akseptable og gode nok som norske ord. Begge er bedre enn det forferdelige e-reader. Men leseplate er faktisk en hel stavelse lengre enn lesebrett. I tillegg mangler det bokstavrimet som lesebrett kan tilby. På toppen av alt gir brett mer direkte assosiasjoner til det du kjenner på når du har en Kindle i hånden. Derfor vant lesebrett over leseplate.

Altså: Klang, korthet, rytme og assosiasjonskraft er viktige faktorer som i sum kårer vinneren når språkbrukerne i fellesskap bestemmer hvilket ord som skal bli brukt. Siden språket vårt hele tiden må konkurrere med etablerte termer på engelsk, bør alle vi som skaper ord, ha disse vinnerfaktorene i bakhodet når vi smir fremtidens vokabular.

Teksten er basert på et foredrag for Språkrådets datatermgruppe og har vært publisert på Språkrådets nettsider. Les mer på sidene om terminologi og fagspråk.

 

-- Per Kristian Bjørkeng er forfatter og journalist i Aftenposten.

Del denne siden

Del på Facebook Del på Twitter