I ordet var begynnelsen

No image

Og i ordet var slutten. For det er ord det har handlet om fra ende til annen hos ordsamleren Yann de Caprona. Det er faktisk tusenvis av dem, med nitide forklaringer og levende beretninger, i hans mesterverk Norsk etymologisk ordbok.

AV ERLEND LØNNUM

Etymologi er gresk og betyr egentlig ’den sanne lære’, selv om det dreier seg mer om systematisering, vinkling og undring enn ren sannhet når man fordyper og fortaper seg i ordenes opphav. Og det vet Caprona alt om, etter at han i en årrekke har samlet et hav av norske ord fra fjern og nær og formet det i sitt bilde. Resultatet er en murstein av en bok om ordenes livshistorie, fylt av anekdoter og digresjoner, krysshenvisninger og registre og temaer om alt fra «Mennesket» til «Språket».

Yann de Caprona har skrevet Norsk etymologisk ordbok, som kom ut på Kagge forlag i høst. Han har under arbeidet hatt permisjon fra sitt faste virke i Riksrevisjonen.

Populær suksess (fra fransk) 

I 1903 gav Falk og Torp ut Etymologisk Ordbog over det norske og det danske Sprog. I 2000 kom Bjorvand og Lindeman med Våre arveord. Og i høst forelå altså Capronas Norsk etymologisk ordbok – tematisk ordnet: «Over 12 000 ord og deres opprinnelse!» Sistnevnte gikk rett inn på bestselgerlistene og vant den gjeve Brageprisen, en heller sjelden ære for humanistiske publikasjoner, så det er nesten fristende å be om oppskriften.

– Folk er interessert i historier, også om ord, så det er stadig oppmerksomhet om etymologi. Nordmenn er i tillegg spesielt opptatt av språknyanser, dialekter og målformer, og det er kanskje forklaringen på at en slik ordbok kan bli så populær her i landet, sier historikeren Caprona.

Han har alltid vært oppslukt av språk og glad i å formidle det han opplever, ikke minst de mange stevnemøtene med ord og uttrykk fra alle verdens hjørner. Da har det kommet godt med at han er oppvokst med fransk, italiensk, engelsk og svensk og senere har studert latin og nygresk. Og med den franske opplæringens bonne culture générale i bagasjen er det ikke noe å si på dannelsen.

– Kunsten er å presentere tungt stoff på en lettfattelig måte, slik at leserne skjønner essensen med én gang. Og kunsten er å bruke kildene riktig. Derfor fulgte jeg tidlig rådet om å holde meg til Bjorvand og Lindeman og ikke til Falk og Torp, som er noe utdatert. Våre arveord er på sin side skrevet for fagfolk og tar for seg bare en del av vår ordskatt, forklarer Caprona, som i tillegg til hjemlige arveord har samlet franske, arabiske og japanske ord som sjef, kebab og sushi.

Språkreise (fra lavtysk) 

Jakten på ord tok til allerede da Caprona jobbet med humanitær bistand for Norges Røde Kors i Afrika for over tjue år siden. Som adspredelse fra nød og elendighet puslet han med de geografiske navnenes betydning: Eritrea, landet ved Rødehavet, betyr ’rødt’ på gresk, mens Khartoum er en arabisk ’elefantsnabel’, der den ligger på den smale landtungen mellom Nilene. I neste omgang gravde han seg ned i et utall etymologiske ordbøker på mange språk.

– Jeg oppdaget raskt mønstre i ordenes opprinnelse. Norske sjøtermer stammer som oftest fra lavtysk og nederlandsk. Militæret og bankvesenet er omgitt av italienske og franske lånord. Og geografiske navn er gjerne hentet fra menneskekroppen – tenk bare på kapp og koller fra hodet, nes og munninger fra ansiktet og fjordarmer, fjellrygger og grønne lunger fra resten av kroppen, ivrer ordsamleren.

Da han senere dro til Universitetsbiblioteket i Oslo i håp om å få låne en større og tematisk ordnet etymologisk ordbok, fikk han til svar: «En slik bok finnes ikke. Du må nok skrive den selv!» Som sagt, så gjort …

Ordrikt hjem (fra norrønt)

Et møysommelig oppbygd hjemmebibliotek ble redningen for Caprona. Vegger fulle av fremmede ord fra nahuatl og quechua, bantu og malayisk, skotsk og litauisk vitner om en jakt som har båret frukter. Hos Caprona lever arabismer og meksikanismer side om side med mer kjente anglisismer og svesismer.

– Jeg måtte også lese meg opp på andre temaer, som kultur, filosofi og teknikk, siden jeg tok mål av meg til å sette ordene inn i en større sammenheng. For språk handler ikke bare om ord for ord, men om historien og kulturen bak fenomenene. Og kultur er først og fremst en tilnærming, en måte å lære på, mener Caprona.

– Da var det godt å kunne rådføre seg med venner og kolleger om områder det var vanskelig å bli klok på gjennom faglitteraturen alene. Blant annet fikk jeg mange gode tips om tradisjonelt jordbruk, som er en viktig del av norsk kulturarv og den rene skattkisten for en ordsamler. Andre fagfelter er ikke like godt dekket av norske ordbøker ennå, for eksempel ballettuttrykk som entrechat og parterre og arabiske ord som id og hadj, så det var nok å ta tak i, forsikrer han.

Systematisk metode (fra gresk)

Selv om Caprona ikke er forsker, fikk han tidsnok høre at han ikke burde være slik en beskjeden amatør. Han lot seg ikke friste til å følge tradisjonen og skrive fra A til Å, men stolte på egen intuisjon og metode, som bestod i å dele inn ordboken i 57 deler med innledende tekster om temaenes ordforråd.

– Metoden satt som et skudd fra første stund. Det fikk jeg heldigvis bekreftet fra språkforskere underveis. Et slikt system gjorde det samtidig vanskeligere å strukturere materialet, med tidkrevende krysshenvisninger og et stadig voksende ordtilfang, sukker arbeidsjernet.

De planlagte 600 sidene over to år ble til slutt til 1600 sider over seks år. I tillegg teller rikholdige registre og kildelister over 300 sider. Da var det godt å ha et tålmodig forlag og en raus arbeidsgiver i ryggen.

– Det er pussig å tenke på at resultatet kunne ha blitt et helt annet med en annen forfatter, selv med samme metode, grunnopplysninger og kilder. For det er mange måter å fortelle og formidle på, ikke minst på tvers av landegrensene.

I Sverige og Danmark finnes det flere etymologiske kilder enn i Norge, til og med i form av egne banneordbøker. Tyskerne har alltid hatt en meget sterk ordboktradisjon, og franskmenn produserer en mengde populære ordbøker, også om lånord, og gjerne i lommeformat.

– Norske og italienske ordbøker omfatter en rekke dialektale ord, siden dialektene er så levende og stuerene. Franske ordbøker tar til gjengjeld bare med ett ord om hvert fenomen og fjerner regionale uttrykk, forteller Caprona, som helst skriver på fransk siden det var det første språket han lærte å lese og skrive.

Latinsk kultur (fra latin) 

Caprona gjorde etter hvert nordmann av seg og valgte derfor å skrive om norske ord, først om økonomiske og juridiske termer i Riksrevisjonens tidsskrift, så om alt mellom himmel og jord i ordbokformat. Og på veien dit har mangt et språk spilt en rolle for ordentusiasten, ikke minst latin.

– Jeg leste latin allerede som 14-åring, og da likte jeg det egentlig ikke. Latinundervisningen handler nemlig mest om grammatikk og ikke så mye om ord. Og det var forvirrende å høre at det var så lurt å studere latin for å forstå fransk bedre, for det stemmer ikke. Skolelatinen stammer fra 50 år før Kristus, da Cicero var på høyden, mens den latinen som har gitt de romanske språkene de fleste ordene i dag, stammer fra 200–300 år etter Kristus. Og da hadde latinen i mellomtiden rukket å ta til seg hundrevis av greske, germanske og keltiske ord, påpeker han.

– I undervisningen den gang handlet det mye om Cæsar og De Bello GallicoGallerkrigen. Det var for så vidt et utmerket propagandaverk, men det appellerte ikke til oss tenåringer. Senere fikk vi heldigvis lese Ovids Ars amandiKunsten å elske, som var nærmere våre drømmer.

Yann de Caprona (ukjent opphav) 

Hva så med opphavsmannens eget navn? Jo, det er en blanding av bretonsk, fransk og italiensk. Yann er bretonsk for Jan, preposisjonen de er fransk og skulle i et toskansk navn ha blitt skrevet Da med stor D, og Caprona er et sted utenfor Pisa av ukjent opprinnelse, kanskje beslektet med capra, som er ’geit’ på latin og ’gravsted’ på etruskisk, og omtalt i Inferno i Dantes Guddommelige komedie. Navnet Caprona illustrerer slik etymologens utfordring i å finne den rette vei i villniset av mulige ordformer og slektskap.

– Enkelte sammenhenger er vanskelige å skjønne med en gang. For eksempel betyr ikke italiensk caldo og norsk kald det samme. Caldo betyr tvert om ’varm’ og er beslektet med norsk hålke, mens norsk kald har sammenheng med is på latin (gelo) og fransk (glace). I bunn og grunn har det med noe brennende å gjøre, enten varmt eller kaldt, og det har skapt to vidt forskjellige historier, opplyser Caprona.

Og slik fortsetter han å fortelle om favorittord som ekvipasje og skipe, om forskjellen på maharaja og mahatma, om feilaktige etymologier bak sjakkmatt og calypso, om bakgrunnen for blått blod og svart og hvitt og om islandske og nygreske orddannelser og hierarkiet i kortfargene. Her er han i sitt ess.

Del denne siden

Del på Facebook Del på Twitter