Språklig eventyr

No image

For ikke å støte noen valgte 200-årsjubilantene Asbjørnsen og Moe askeladden istedenfor det mer utbredte oskefisen. Slik skapte de et begrep som skulle få en særegen klang og betydning for nordmenn. Eventyrsamlerne satte i det hele tatt et varig preg på norsk språk.

AV TRULS GJEFSEN

Peter Christen Asbjørnsen og Jørgen Moe innså tidlig at en norsk uttrykksmåte var nødvendig for at eventyrene skulle virke autentiske for leserne. Typisk var dobbelt bestemmelse og etterstilt pronomen, som «den blaae Hesten hans». Forklarende ledd ble skjøvet utover i setningen, for eksempel ble «igjen den gamle Kjærring» rettet til «den gamle Kjærringen igjen». Uttrykk som «hvorfor hun troede» ble byttet med «derfor troede hun» og «paa nogen Maade» med «paa noget Sæt og Vis». Dette er endringer som ble gjort i nyutgaver, som ledd i eventyrsamlernes bevisste fornorskingsarbeid.

God dag mann, økseskaft

Slik ble muntlige uttrykk en naturlig del av skriftspråket. Og siden det uttalte formålet var å formidle en norsk folkekultur, måtte de bruke norske ord for en norsk virkelighet, slike som foss for vandfald, grind for lee og stabbur for stolpebod. De måtte dessuten ta stilling til en rekke dialektord. Skulle det hete rysen, som i Telemark, eller troll? Valgene var mange, og ikke alle ordene de satte på trykk, kom i vanlig bruk.

Det var de som kunne styre seg for eventyrenes grovskap, særlig i de såkalte kondisjonerte kretser. Camilla Collett var forferdet over at Asbjørnsen og Moe skrev «Kurompe» og ikke «Kohale». De hadde forsøksvis skrevet opp eventyrene på dansk, men informantenes uttrykksmåte og dialekt satte nødvendigvis preg på oppskriften. Likevel valgte de å trykke eventyrene fra de beste fortellerne med påfallende få endringer fra oppskriftene. Slik ble ikke bare ordvalget, men også ordstilling og uttrykksmåte påtakelig mer norsk. Dessuten fikk karakteristiske uttrykk fra eventyrene etter hvert en selvsagt plass i norsk dagligtale, slik som «Per og Pål», «Soria Moria», «kjerringa mot strømmen», «god dag mann, økseskaft» og «sjuende far i huset».

Fornorskingen av språket viste seg som det rette grepet. Den norske uttrykksmåten og de særnorske ordene gjorde at nordmenn så smått begynte å uttrykke seg på norsk, også i skrift, og det var viktig for den språklige nasjonsbyggingen: Språket skulle være felles, og det skulle være ulikt nabospråkene – som uttrykk for den såkalte folkesjelen.

Frelst av brødrene Grimm

Asbjørnsen viste tidlig interesse for brødrene Grimms eventyrverk. Moe var på sin side mest opptatt av kunsteventyr, men lot seg etter hvert overtale til å lese Grimm. Og han ble frelst, for den gullalderlengselen som lå i Grimms teorier, passet godt med hans egne romantiske ideer.

Da Asbjørnsen og Moe i 1837 gikk sammen om å samle norske eventyr, hadde de ganske ulik motivasjon. Asbjørnsen øynet et marked i den gryende interessen for det nasjonale og en mulighet for å tjene en sårt tiltrengt slant. Moe motsatte seg derimot vennens planer om umiddelbart å publisere det materialet de hadde, for her skulle det først gjøres et skikkelig, vitenskapelig arbeid.

Nasjonalromantikere

Med de første utgivelsene var Asbjørnsen og Moe brått i sentrum for den norske nasjonalromantikken. De fikk både publikum og statlige stipender. Dermed kunne de reise lenger for å samle, og Gudbrandsdalen, Telemark og Setesdal ble innlemmet i eventyrverket. Turene til Vestlandet ga imidlertid mest materiale til arkivene, for samlerne syntes ikke tradisjonen der var «norsk» nok. Som ideologen av de to var Moe overbevist om at nordmenn hadde én folketradisjon, som så igjen hadde forfalt i ulike deler av folket. Dermed måtte de ta utgangspunkt i de beste fortellerne og restaurere de dårligere gjengivelsene til det som var antatt å være en opprinnelig, norsk standard.

Gjennom spredningen av eventyrbøkene fikk da også Norge én enhetlig eventyrtradisjon, som igjen spilte en stor rolle for nasjonsbyggingen. At Asbjørnsen og Moe forsterket det «nasjonale» i flere av eventyrene, bidro til dette. Mange tradisjonsbærere brukte dessuten eventyrbøkene til å utvide og forbedre sitt eget repertoar i tiårene som fulgte, slik at også den muntlige tradisjonen ble mer ensartet. Det Moe mente var norsk, ble det norske.

Replikker på dialekt

Samarbeidet om eventyrene varte i femten år og munnet ut i en stor samling med et langt, vitenskapelig forord av Moe. Det var mulig fordi den unge, norske staten hadde gjort ham til verdens første statsstipendiat i folkeminne i 1849. Det frigjorde ham fra læreryrket, som ikke bare hadde bremset på eventyrutgivelsene, men også på planene om en folkevisesamling og ikke minst karrieren som dikter. Han var lite fornøyd med at utgivelsen Digte fra 1849 var den eneste han hadde fått fra seg. På den annen side kom dikt som «Det lysned i Skoven», «Sætergjentens Søndag» og «Fanitullen» til å bli norske klassikere.

Der Moe aldri fikk gjort noe skikkelig med folkevisene, tok den produktive Asbjørnsen tak i sitt felt, sagnene. Han erkjente at sagnene ikke kunne stå på egne bein på samme måte som eventyrene, men at de var knyttet til en bestemt tid, et sted og et miljø. Han valgte derfor å skape rammefortellinger og iscenesatte situasjoner der sagnene kunne ha vært fortalt og tilsynelatende hørte hjemme. Han kunne til og med gjengi replikker på dialekt og slik tøye tålegrensen til den lesende eliten ytterligere. I alt 90 sagn ble publisert på denne måten i de to samlingene med huldreeventyr som kom ut i 1845 og 1847. Med sine natur- og folkelivsskildringer var disse svært populære i samtiden, og de inspirerte flere av dikterne i neste generasjon.

Hverdagslig billedspråk

Inn i 1850-årene stilnet den nasjonalromantiske bølgen. Moes tanker om å fortsette å samle folkeminne forsvant snart, så oppslukt som han ble av sitt nye arbeid som residerende kapellan i Krødsherad. Her fikk han til gjengjeld en nærmest legendarisk status som streng, men folkekjær prest.

I møtet med pietistene, som aldri tilga ham at han hadde utgitt hedenske eventyr, utviklet han etter hvert en mildere og mer folkelig form for forkynnelse. Han brukte bilder fra dagliglivet og et språk som alle kunne forstå. Slik ble han en foregangsmann for en mer moderne presterolle i Den norske kirke.

Fornorskingen fortsatte

Asbjørnsen hadde blitt en av landets første forstmenn og fortsatte å samle eventyr i det små. I 1865 kom en utvidet utgave av eventyrsamlingen, der også upublisert materiale fra Moe ble tatt med. Den siste, store innsatsen for eventyrene var en illustrert utgave av eventyr for barn. Asbjørnsens vennskap med flere av de fremste samtidskunstnerne resulterte i et unikt bokverk som for all tid har påvirket nordmenns oppfatning av natur og troll, eventyrkonger og askeladder.

De siste årene samarbeidet Asbjørnsen med Moes sønn Moltke, som skulle bli den ledende folkeminneforskeren i neste generasjon. Han fikk klar instruks om å fortsette fornorskingen av språket i nye utgaver av eventyrene. I motsetning til fader Moe hadde nemlig Asbjørnsen i alle år arbeidet bevisst for å gjøre skriftspråket norskere – og ikke bare i eventyrene.

Mer enn eventyrlig samarbeid

Der den konservative og åndelig orienterte Moe følte avstand til samfunnsutviklingen, engasjerte Asbjørnsen seg i moderniseringen av Norge. Han fortsatte å skrive folkeopplysende artikler, der han blant annet introduserte Darwin for norske lesere. Han skrev lærebøker i skogdrift, myrdyrking og torvdrift. Og den beryktede kokeboka Fornuftigt Madstel var et forsøk på å bringe ny, vitenskapelig kunnskap inn i folks hverdagsstell.

Asbjørnsen samarbeidet med Ivar Aasen om å finne gode, norske ord til lærebøkene sine. Det danske mose ble erstattet med langt mer beskrivende ord som moldmyr, torvmyr, grasmyr, blautmyr, hengemyr og gorrmyr. Og for oss selvsagte ord som jordsmonn og rotvelte kom for første gang på trykk i skogboka. I kokeboka prøvde Asbjørnsen å erstatte franske lånord med norske, men det slo ikke igjennom. Så vi sier fortsatt koteletter og saus framfor ribbebiter og duppe. Men potet tok til gjengjeld raskt over for dansk kartoffel, også i skrift.

Asbjørnsen var også tidlig ute med å forenkle ortografien. Han brukte enkel vokal i ord som Huus, fjernet konsonanter som ikke ble uttalt i ord som Valts, og skrev k istedenfor c, ch og q, f for ph og au for ou. Anerkjent og mye lest som han var, jevnet han dermed veien for flere av rettskrivingsreformene som Knud Knudsen arbeidet for på den tiden.

 

-- Truls Gjefsen er lektor og forfatter og har blant annet skrevet biografier om Asbjørnsen og Moe.

Del denne siden

Del på Facebook Del på Twitter