Demonstrativer og språklig resirkulering

No image

I mange språk slås demonstrativer sammen med ord for her, der og andre forsterkerord. Hvorfor skjer dette? Svaret fins i demonstrativenes funksjon.

URD VINDENES

Demonstrativer som den og denne, tidligere kalt påpekende pronomen, er viktige i språket. De kan brukes både til å peke på ting i omgivelsene våre – se på den! – og til å peke ut ting som ikke lenger er i nærheten, men som samtalepartnerne har et felles forhold til – husker du den derre katten? Det sammensatte demonstrativet den derre har etter hvert fått en del særegne funksjoner.

Alle verdens språk har demonstrativer, men det varierer fra språk til språk hva de kan brukes til, og hvilke kategorier de kan deles inn i. I norsk, engelsk, fransk og mange andre språk bruker vi ulike demonstrativer for å peke på det som er nært (denne, this, cette), og det som er fjernt (den, that, ce). Dessuten deles norske demonstrativer i ikke-menneskelige (den katten) og menneskelige (hun dama).

Den derre

I norsk har vi fått enda en type demonstrativer. Vi har ikke bare egne demonstrativer for nære og fjerne objekter, men egne demonstrativer for referenter (den eller det som blir pekt ut) som ikke fins i omgivelsene, og som er veldig spesifikke (den derre boka du snakka om). Det lille ordet derre (eller der, derrane, derne osv.) henger tett sammen med den, og den derre oppfører seg på mange måter som ett ord.

I avhandlinga mi om utviklinga av komplekse demonstrativer undersøkte jeg åssen slike demonstrativer brukes i norsk, og åssen de utvikler seg over tid. Grammatiske ord, som preposisjonene til og hos og hjelpeverbene ha og skal, har som regel opphav i innholdsord som substantiv eller verb. Til kommer for eksempel fra et substantiv i germansk som betydde ‘mål’ (jf. tysk Ziel), og hos kommer fra et substantiv som betyr ‘hus’. Men langt fra alle demonstrativer kan spores tilbake til slike ord. Hvor kommer de så fra?

Forsterking

Demonstrativer utvikler seg ved at de blir forsterka av andre ord. Forsterking innebærer at ord som tilsvarer adverba her/der eller verbet se, over tid blir en del av demonstrativet. Et eksempel ser vi i norsk i dag (den der), men vi finner det også i mange andre europeiske språk. I fransk kan man si ce livre là (‘den boka der’), i enkelte tyske dialekter kan man si da der Mann, og i polsk kan det hete ta książka tam (‘den boka der’).

Et eksempel på forsterking av demonstrativer med verbet se finner vi i tidlig norrønt. I en del runeinnskrifter kan vi se at demonstrativet þann (‘den’) kunne få et tillegg av -si, som hadde betydninga ‘se’. Kombinasjonen av de to kan opprinnelig ha betydd noe sånt som ‘se den’, men i runeinnskriftene er det brukt med betydninga ‘denne (runesteinen)’. Formen þann-si og de andre bøyingsformene utvikla seg etter hvert til þessi og andre former, som er opphavet til demonstrativet denne.

I noen trønderske dialekter kan her/der brukes som demonstrativ aleine: Herre boka var interessant. Det gamle demonstrativet har falt bort fordi det har vært trykklett, mens forsterkerordet her/der kan få trykk (den herre, ikke den herre). Når forsterkeren overtar hele rollen som demonstrativ, kan det kalles en syklisk endring, eventuelt en resirkulering, fordi vi ender opp der vi starta, altså med ett enkelt demonstrativ.

Resirkulering

Når vi bruker demonstrativer, er det som regel for å rette oppmerksomheten til samtalepartneren mot et spesielt objekt eller en person. For å sikre dette kan man bruke gester som peking, blikk og nikk, og man kan bruke såkalt språklig peking: spesifiserende ord som her og der. Når den og der ofte forekommer sammen, vil språkbrukerne over tid oppfatte dem som en enhet – sjøl om vi fint kan identifisere delene (tenk på ordet kanskje). Ordet mister også noe av sin opprinnelige betydning: Når vi sier den der regjeringsplattformen, har ikke der stedsbetydning lenger, som det har i De står der.

Demonstrativer blir til gjennom resirkulering av språklige byggeklosser som her og der. Denne prosessen skjer gradvis og som regel over svært lang tid. Dessuten kan den være vanskelig å spore i skriftlige kilder, siden det sjelden er behov for peking i skrift. Dialektene våre gir oss imidlertid muligheten til å studere prosessen, ettersom de har nådd ulike stadier og tatt ulike veier i utviklinga – litt på samme måte som geologer studerer dagens landskapsformasjoner.

 

-- Urd Vindenes er ph.d. i nordisk språkvitenskap.

Del denne siden

Del på Facebook Del på Twitter