Behovet for et større ordboksverk

AV RUTH VATVEDT FJELD

De tidligste ordbøkene var hjelpemidler til å forstå fremmede språk eller vanskelige ord i eget språk. Først med romantikken på 1700- og 1800- tallet begynte man å tenke at kunnskap om folkespråket og morsmålet var interessante forsknings- og dokumentasjonsobjekt, og de store ordbokverkene for tysk, engelsk og mange andre europeiske språk ble satt i gang og etter hvert fullført. I Norge ble disse tankene først og fremst realisert av Ivar Aasen i ordbøkene fra 1850 og 1873, og han tok med stoff fra eldre samlinger av norsk folkemål, stort sett laget av danske prester som var påvirket av europeisk tankegods.

Bokmålet eksisterte ikke på 1800- tallet. Motstykket til det norske folkespråket – det som seinere ble til nynorsken – var dansk, som jo ble beskrevet i danske ordbøker. Men i dem ble den spesielle varianten av dansk som ble brukt i Norge, og som etter hvert ble fornorsket og normert gjennom forskjellige rettskrivningsvedtak, ikke dokumentert. Først i 1907 fikk vi en egen dansk-norsk norm, og i 1911 ble det tatt et privat initiativ til å danne Det norske litterære ordboksverk (DNLO), som skulle være «et ordarkiv over alt norsk litteraturspråk fra reformasjonen til samtiden» og gi en vitenskapelig og uttømmende ordbok over norsk litteraturspråk fra samme tidsrom. Dermed ble den dansk-norske språktradisjonen, som da ble kalt riksmål, også objekt for utforsking. Riksmålsforbundet ble opprettet så tidlig som i 1899, men hadde egentlig ikke noen privat norm før 1917. Da den nye offisielle normen kom det året, fant Riksmålsforbundet den for radikal og ville fortsatt holde seg til 1907-normalen, og dermed ble det to normer for dansk-norsk skriftspråk, en offisiell bokmålsnorm og en privat riksmålsnorm. Først i 1929 ble «bokmål» offisiell betegnelse på det mest brukte skriftspråket i Norge, tidligere var det omtalt som «vort almindelige Skrift- og Bogsprog» til forskjell fra folkemålet (dialektene).

Start allerede i 1921

Helt siden arbeidet med DNLO kom i gang i 1921, har det vært planer om utforsking av ordforrådet i alle typer norske tekster, slik at ordmateriale fra alle epoker og stilvarianter kunne dokumenteres i ordbøker. Ordboksverkene ble underlagt Universitetet i Oslo i 1972, bl.a. for å sikre vitenskapelig metode og resultatbehandling, og for å sikre finansiering av arbeidet. At de kom under et offentlig organ, var også viktig sett på bakgrunn av den norske språkstriden, og i samsvar med begrunnelsen for å opprette Norsk språkråd fra samme år.

Ved Institutt for leksikografi ved Universitetet i Oslo ble det opprettet tre avdelinger. På Avdeling for bokmål ble ordforrådet i den etterreformatoriske litteraturarven registrert i seddelarkiv, og det ble bygd opp databaser over moderne norsk avisspråk. Nynorsk leksikografi ble registrert som eget prosjekt allerede i 1927, da DNLO av uklare grunner ikke hadde noen nynorskrepresentanter i sin ordbokskomite. Dette prosjektet ble videreført i avdeling for nynorsk under navnet Norsk Ordbok, og ble sterkt utvidet fra planen om ei handordbok på to-tre band til et verk på tolv band. Aasens arbeid er forløperen til og veiviseren for dette prosjektet, som ble påbegynt i 1930 og nå er beregnet ferdigstilt i 2014. Der blir særlig ordforrådet i de norske dialektene og i nynorsk litteratur grundig behandlet.

Norsk Riksmålsordbok 1937–1957

Norsk Riksmålsordbok (NRO) ble gitt ut i perioden 1937–57, og den ga god dokumentasjon av det litterære ordforrådet. Men det moderne, talemålsnære ordforrådet i sakprosa, forvaltning, skole og annet dagligliv ble forsømt.

Norsk Riksmålsordboks historie er innfløkt. Den ble gitt ut av Riksmålsvernet, som var et fagorgan for Riksmålsbevegelsen. Riksmålsvernet ba professor Alf Sommerfelt lede arbeidet med Norsk Riksmålsordbok. I 1923 ble Trygve Knudsen knyttet til DNLO, og fra 1925 var han med i Norsk Riksmålsordbok. I 1927 ble han hovedredaktør. Han var samtidig professor i nordisk språkvitenskap ved Universitetet i Oslo, og det må ha vært vanskelig å skille de to funksjonene fra hverandre. I 1995 kom to supplementsbind der mye av ordforrådet i nyere litteratur også er med. Seddelarkivet til DNLO har hele tiden vært brukt som grunnlag for Riksmålsordboken, også for supplementsbindene. I 1981 ble Riksmålsvernet slått sammen med Det Norske Akademi for Sprog og Litteratur (DNASL), som er en privat, språkpolitisk organisasjon som motarbeider det de kaller statsdirigering av språket og går inn for en språkutvikling som med støtte i den litterære tradisjon skal «bevare kontinuiteten i folkets kulturliv». Ved sammenslutningen fulgte Norsk Riksmålsordbok med på lasset, til tross for at det i Riksmålsvernets statutter het at ordboken skulle tilfalle Universitetet i Oslo ved eventuell oppløsning. Grunnen til det var rimeligvis at de som arbeidet med ordboka og det materialet den bygde på, var betalt av Universitetets midler. Riksmålsforbundet – som siden 1907 har vært ledende i kampen mot den offisielle språkpolitikken og tilnærmingen mellom bokmål og nynorsk på norsk folkemåls grunn, og som har lansert en egen skriftnorm med grunnlag i litteraturspråket og såkalt dannet dagligtale – ble derved eiere av det ordboksverket som skulle dokumentere all norsk som ikke var nynorsk.

Bokmålsordboka og Nynorskordboka

Men derved ble den leksikografiske dokumentasjonen av det moderne norske språket delt på to forskjellige prosjekter. Ingen av dem var fullfinansiert med offentlige midler, og begge hadde et snev av målpolitisk program. Leksikalsk beskrivelse av de offisielle normene ble overlatt til private forlag og først i 1986 dokumentert i to håndordbøker fra Universitetet i Oslo i samarbeid med Norsk språkråd, Bokmålsordboka og Nynorskordboka. Men håndordbøker kunne selvsagt ikke gi noen fullstendig vitenskapelig beskrivelse av ordforrådet. Bokmålet trenger derfor et prosjekt der noen av de planene som ble lagt i 1921, kan fullføres.

Norsk Riksmålsordbok er i dag under revisjon. Tilleggsbindene skal støpes inn i hovedbindene, og og nye oppslagsord skal føyes til. Redigeringsspråket for ordboka er selvsagt riksmål, og hovedvekten av det materialet som legges til grunn, tilhører de høyere stillag. Grunnlaget for normeringen er språkarven «slik den er overlevert gjennom skriftspråket i den klassiske norske litteraturen». Ifølge det som er gjort kjent om revisjonen, og hva som følger av DNASLs generelle formål, kommer deler av bokmålet ikke til å være inkludert. Preses for Akademiet har oppgitt at verket ikke skal «tjene Språkrådets bokmålsstrategi», og skriver videre at den «store mengden av «radikalt bokmål» som fins i offisiell bokmålsrettskrivning », ikke skal dekkes.

Språk i stadig endring

Språk er som annen kultur i stadig endring. Stilvariasjonen er ikke lenger så markert, uformelt språk får innpass i stadig flere formelle sammenhenger. Det har utviklet seg en slags nøytral språkstil i det moderne Norge, som brukes både i skrift og tale. Der brukes bl.a. tre kjønn på substantiv, særlig på konkreter, som boka, veska, men også abstrakter har ofte a-ending: renta, forklaringa, og a-ending i verb i fortid: kasta, henta. Av andre typiske trekk er etterstilt possessiv, følgelig er det for svært mange naturlig både å si og skrive: han kasta boka si i veska i stedet for han kastet sin bok i vesken. Slik skriver mange moderne forfattere, og slik snakker mange i radio og tv, nettopp fordi det samsvarer med det naturlige talemålet til svært mange nordmenn. Den offisielle norske språkpolitikken i etterkrigstida har gitt en vid bokmålsstandard. Mange forfattere i dag skriver ikke bare standard riksmål, moderat bokmål eller nynorsk, noen er flittige brukere av former som ligger utenfor disse normene.

God normering må gi et effektivt og naturlig skriftspråk for flest mulig. Særlig bør folks alminnelige språkbruk legges til grunn, slik at skrivevegring unngås. Av hensyn til avansert taleteknologi, der man kan «snakke med» maskiner, er det nødvendig at forskjellen blir minst mulig. Det gjelder også når et automatisk oversettingsprogram skal koble tekst til lyd fra naturlig tale. Det spesielle med norsk språknormering er at man bevisst har lagt det norske folkemålet til grunn for skriftspråket. Det har gitt den heldige situasjon at det ikke er så stor forskjell mellom skrift og tale i norsk som i mange andre språk. I tillegg gir normen stor valgfrihet som gjør det lett for mange å finne former som likner eget talemål. Det gjør det faktisk lettere å skrive godt på norsk enn på mange andre språk. Moderne norske forfattere holder seg stort sett innenfor rettskrivingsreglene, mens bl.a. svenske forfattere svært ofte bryter den forholdsvis smale svenske riksnormen når de skal skildre personer og tilstander av folkelig karakter. Når Språkrådet nå fjerner mange av disse folkelige eller radikale formene, kan det føre til at vi får en situasjon som i Sverige.

Skriftspråk basert på talespråket

Språk endrer seg stadig, og det er i talemålet endringene kommer først. Skriftspråket bør derfor ha sin basis i talemål. Vellykket språkplanlegging krever at normendringer blir akseptert av språkbrukerne. Det skjer bare dersom det ikke blir for stort sprik mellom de personlige og de autoritative normene. De personlige normene bygger den enkelte på dagligspråket sitt, og vi snakker tross alt fortsatt mer enn vi skriver. Fra 1938 var det et uttalt mål for offisiell norsk språkplanlegging å arbeide for en felles skriftnorm for bokmål og nynorsk. Først i 2002 ble dette målet formelt forlatt, begrunnet med at de to skriftspråksvariantene skulle utvikles til selvstendige og fullverdige skriftspråk. Dette har myndighetene fulgt opp ved bevilgningene til Norsk Ordbok 2014, som innebærer en intensivering av dokumentasjonen av nynorsk og dialekter. Det er bra, men innebærer også en fare for at man derved regner folkemålet for dokumentert. I så fall kan Norsk Riksmålsordbok bli den eneste større dokumentasjonen av den ikke-nynorske skrifttradisjonen, noe som kan gi inntrykk av at bokmål og riksmål er blitt omtrent det samme. Riksmålsforbundet har selv uttalt at «riksmålet har seiret». Det stemmer til en viss grad, hvis man tenker på hvilke endringer som har skjedd med bokmålsnormen siden 1981. De aller fleste vedtakene har vært i favør av riksmålet. Svært mange riksmålsformer som tidligere var klammeformer eller forbudte former, er kommet inn, samtidig som mange samnorskformer er tatt ut. Den normering som foregår i offentlig regi, foregår ut fra språkrådsmedlemmenes skjønn, og der er språkideologiske organisasjoner sterkt representert. Men det er mange forfattere og skribenter som ikke bruker nynorsk, men som ikke føler seg hjemme i riksmål eller moderat bokmål fordi det ligger langt unna talespråket deres.

Mindre avstand mellom talemål og skriftmål

Avstanden mellom talemål og skriftmål er kortere i vår tid enn noensinne. Barn skriver nå gjerne tekstmeldinger og bruker Internett lenge før de begynner på skolen, selvsagt uten å tenke på skriftnormer. De får likevel til den avanserte omforminga av lydsekvenser til tegnsekvenser, og det fungerer oftest greit. Men ingen har undersøkt hvilke former som velges hyppigst av hvem. Vi vet verken hvilke former som brukes mest, eller om såkalte folkelige former eller samnorskformer har vært eller er i bruk i folks dagligspråk. Det er følgelig fortsatt behov for en mer fullstendig og språkpolitisk uavhengig undersøkelse både av ordenes form og den betydningen de har i den norsken som ikke er nynorsk, slik den har utviklet seg fra 1550 til i dag. Et større forskningsprosjekt rettet mot bokmålet i hele sin bredde ville gi den vitenskapelige dokumentasjon som har vært målet med DNLO helt siden starten. Dersom grundig utforsking og dokumentasjon av det alminnelige folkespråket forsømmes fordi en konsentrerer seg om historisk og litterært språk, kan det gi svært uheldige konsekvenser for det norske skriftspråket på lengre sikt. Normeringen må ta hensyn til all den variasjonen og rikdommen som fins i bokmålet, både for bruksbeskrivelse og som grunnlag for rettskrivningsendringer.

Et mer oppnåelig mål

DNLO var et storstilt prosjekt. I ettertid kan man nok si at det var urealistisk i forhold til de ressursene en kunne vente å få. Et mer oppnåelig mål vil være å dokumentere bruken av norsk ordforråd fra 1907 til i dag i alle dets varianter. Med moderne teknologi og store teoretiske nyvinninger i faget leksikografi burde det være mulig uten for store kostnader. Resultatene vil ha både vitenskapelig og kommersiell interesse, noe vi allerede ser på etterspørselen etter ordbasen til Bokmålsordboka. En vitenskapelig ordbase over norsk bokmål krever ordstudier av et stort elektronisk tekstkorpus som er sammensatt av forskjellige typer tekster, ikke bare skjønnlitteratur og avistekster. Både faglitteratur, talemål, filmtekster, e-posttekster og smsmeldinger må ha sin plass. Et slikt tekstkorpus er vi i ferd med å bygge opp ved Universitetet i Oslo, og det skal danne grunnlaget for en større ordbok for bokmål. Korpuset skal stadig tilføres moderne tekster av alle slag. Ut fra det kan alle ordformer dokumenteres og samles under oppslagsord (lemmaer) som samsvarer med den offisielle standarden for norsk bokmål. Norsk Riksmålsordbok lemmatiserer etter riksmålsnormen (Norsk Ordbok etter nynorsknormen fra 1917) og har ingen gjennomtenkt plan for hvilke tekster de velger ut. Det er vel og bra å legge vekt på hvordan kanoniserte forfattere skriver, men alle er jo ikke enige om hvem som har det beste språket. Dessuten har Aftenpostens elektroniske tekstarkiv A-tekst vært flittig brukt. Men tekstene der er alle normert ut fra en standard som følger riksmål eller såkalt moderat bokmål, der bare de konservative formene innenfor normen brukes. Alt annet blir rettet av redaksjonen. NTB, som de fleste avisredaksjoner bruker, har også en svært konservativ standard der mange folkemålsformer er utelatt. Av de større avisene har bare Dagbladet språkregler der det eksplisitt heter at «Dagbladspråkets folkelige preg skal holdes i hevd». Å bare bruke skrifter som allerede er normert, som grunnlag, gir en metodisk sirkel der resultatet kun kan bekrefte fordommer som at språket var bedre før, eller at språket til noen skribenter er mer verdifullt enn andres. Vi trenger en godt sammensatt tekstsamling der alle teksttyper er representert i et veloverveid forhold, både geografisk, historisk og sosialt.

En moderne ordbok må være egnet for flere typer bruk, både for menneskelesing og maskinlesing. Det er derfor viktig at definisjonene både er utfyllende og standardisert i et formalisert beskrivelsessystem. Ordene i et språk får sin betydning ut fra de relasjonene de har til hverandre, og leksikonet må ordnes etter relasjoner som synonymi, antonymi, polysemi og meronymi (forholdet mellom del og helhet). Slik kan man beskrive et semantisk nettverk der de fleste ordene har sin plass. Det gjør at betydningen kan leses automatisk, slik at ordboka kan brukes i automatisk oversetting, informasjonssøkingsprogrammer og teksttale- teknologi.

Det er beklagelig at det ikke fins et omfattende ordboksverk for den mest utbredte skriftspråksnormen i landet. Minst 80 % av det som skrives på norsk, er bokmål. I motsetning til riksmål er det en offisiell skriftspråksnorm som det undervises i i norsk skole, og som benyttes i all offentlig forvaltning. Det er dermed uten tvil det mest brukte skriftspråket i Norge, og det er nødvendig å dokumentere dets utvikling og status i dag. En stor, vitenskapelig fundert ordbok uten språkpolitiske siktemål over det norske språket som ikke klassifiseres som nynorsk, er viktig og nødvendig for at ikke spriket mellom skrift og tale skal bli større enn nødvendig, og for at vi skal få den kunnskapen om språket som trengs i et moderne kommunikasjonssamfunn.

 

-- Ruth Vatvedt Fjeld er professor i nordisk språkvitenskap ved Universitetet i Oslo og har leksikografi som spesialfelt. Hun er medredaktør av Nordisk leksikografisk ordbok og har skrevet flere artikler om banning og om språk og kjønn.

Del denne siden

Del på Facebook Del på Twitter