Leder: «Det umistelige»

Dette nummeret av Språknytt er ikke noe temanummer. Likevel vil den oppmerksomme leser snart finne ut at det er en sammenheng mellom mange av artiklene. I flere artikler rettes søkelyset mot det nordiske språkfellesskapet og de nordiske språkas situasjon i dag. Dels gjelder dette omstruktureringa av det nordiske språksamarbeidet i Nordisk Ministerråds regi, og dels gjelder det hvordan vi skal ivareta det eksisterende samarbeidet mellom de nordiske språknemndene etter at Nordisk språkråd er nedlagt. Det første er tema i Svein Lies artikkel, det siste i Torbjørg Breiviks.

De nordiske språkas situasjon belyses i flere av de andre artiklene i heftet. Jørn Lund skriver med utgangspunkt i rapporten Sprog på spil, som har ført til økt interesse for dansk språk og til at man i Danmark for første gang er i ferd med å få satt språket på den politiske dagsorden. Stephen Walton presenterer Wurms atlas over språk i fare, og på samme måte som Lund påpeker at dansk ikke er umiddelbart truet som hovedspråk i Danmark, understreker også Walton – med bakgrunn i Wurm – at norsk ikke er et truet språk. Det siste gjelder også nynorsken, som nettopp er sikret ved den praksisen vi har hatt – iallefall til nå – med at flertallet må lære skriftspråket til mindretallet, noe som ifølge Wurms modell er den eneste sikre garantien for reell tospråklighet. Lars S. Vikør presenterer ei ny meningsmåling fra det store nordiske importordprosjektet. Fra denne presentasjonen merker vi oss at det er et stort flertall i de nordiske landa mot tanken om at hele verden burde ha engelsk som morsmål. Det er kanskje ikke så påfallende, men overraskende er det likevel at denne motstanden er størst i Finland, da vi jo gjerne har sett på Finland som det nordiske landet som har orientert seg sterkest mot Europa og engelsk og bort fra Norden og svensk. Så selv om mange helst vil synge på engelsk, som Tarald Lie skriver i sin artikkel, synes det altså ikke å være et utbredt ønske om å gå helt over til å snakke engelsk.

Det synes altså fortsatt å være et ønske om å bevare og styrke de nordiske språka og det nordiske språkfellesskapet. Kanskje har en likevel innsett at dette fellesskapet ikke bare er en myte, men at det hører til «det umistelige» – som det het i en rapport om nordisk språkforståelse for et par år siden.

Kjell Ivar Vannebo