Baldakin i musselin over seng i marokeng

AV SVEIN NESTOR

En baldakin er et tak av tøy over en trone, et alter, en seng eller lignende. Musselin er et åpent, lett tøy, vevd av fint bomullsgarn eller lett-tvunne ull- eller silketråder, ofte med trykt mønster. Marokeng er et silke- eller ullstoff. Tøy eller stoff er altså en fellesnevner for disse tre ordene.

Marokeng kan også være en type spesialgarvet lær, og en eldre skrivemåte av dette ordet var marokin eller maroquin, og uttalen oppgis å være marokeng, altså slik som navnet på ullstoffet skrives i dag. På fransk heter dette læret da ganske riktig maroquin, som uttales omtrent marokeng, jf. at det som i dag på norsk skrives mannekeng, tidligere ble skrevet mannequin, slik som på fransk.

Den eldre skrivemåten marokin har språklig det felles med baldakin og musselin at også det ender på -in. Og på fransk heter de to siste ordene henholdsvis baldaquin og mousseline. Dersom vi i alle de tre franske ordene fjerner henholdvis -in, -in og -ine, står vi igjen med maroqu-, baldaqu- og moussel-. Maroqu- får oss umiddelbart til å tenke på Marokko, og det er nærliggende å gjette på at -in/-ine er det franske adjektivdannende suffikset -in/-ine. ’Feminin’ heter jo féminin (i hankjønn) eller féminine (i hunkjønn) på fransk. Og hva heter så ’marokkansk’ på fransk, jo marocain, som unektelig ligner på maroquin, som bare er en eldre fransk skrivemåte av det samme adjektivet.

I de tre tilsvarende norske ordene sitter vi igjen med baldak-, mussel- og marok- når vi har fjernet henholdsvis -in, -in og -eng. Dersom marok- kommer av Marokko og vi gjetter på at de andre ordene også har opphav i stedsnavn, må vi se etter om vi kan finne stedsnavn som kan passe med disse formene. Mussel- ligner jo på Mosul, som er en stor by i Nord-Irak. Baldak er ikke så lett, men Baldak var middelalderlatinnavnet på Bagdad.

Vi har resonnert oss frem til at baldakin, musselin og marokeng rent språklig opprinnelig er adjektiver, men det er ingen tvil om at de på norsk er substantiver. Derfor må vi tro at den opprinnelige betegnelsen på eldre fransk har vært et substantiv som betydde ’tøy’, ’stoff’ og med adjektivene baldaquin, mousseline og maroquin som nærmere spesifikasjon om hva slags tøy eller stoff det har vært snakk om. Siden har det ordet som betydde ’tøy’ eller ’stoff’, falt bort og adjektivet overtok funksjonen som stoffnavn og ble dermed substantivert, dvs, gikk over til å fungere som et substantiv.

Norrønt hadde ordet baldikin, og ordboka opplyser at det betyr et slags silkestoff fra Bagdad. Og i Tanums store rettskrivningsordbok er det ikke bare Bagdad, men også bagdad, som er oppslagsord. Det ordet som skrives med liten forbokstav, bagdad, er et gjennomsiktig toskafts gardinstoff med innvevd mønster.

En annen storby i området er Damaskus, hovedstaden i Syria, og det er derfra stoffet damask har navnet sitt. Andre viktige eksportvarer fra den byen var damascener, som ikke bare betyr ’innbygger i Damaskus’, men også ’damascenersverd’. I ordbøkene står også damascener-klinge og damascenerstål. Damascenerstål er et sterkt og svært bøyelig stål som i eldre tid ble fremstilt i Orienten. Det fins til og med et verb damascere, som betyr ’legge mønster av gull, sølv eller liknende inn i overflaten av metallgjenstander, særlig våpen’.

Å bruke geografiske navn eller adjektiviske avledninger av dem som betegnelser på tøyer og stoffer, må ha vært vanlig. For eksempel har shantung, som er et kinesisk silkestoff, navn etter den kinesiske provinsen Shantung, som nå skal skrives Shandong på moderne norsk. Kasjmir er et mykt stoff av ull fra kasjmirgeit, og den har navn etter området Kashmir i India og Pakistan.

Stoffbetegnelsen sateng (fransk satin) har opphav i arabisk zaituni, som er et adjektiv dannet til bynavnet Zaitun, en by i Kina som på kinesisk heter Tsia Tung.

 

-- Svein Nestor er rådgiver i Norsk språkråd.

Del denne siden

Del på Facebook Del på Twitter