Klissete klisjeer eller klare klassikere?

Mange skribenter skyr dem som pesten. Ingen vil bli tatt på fersken med en klisjé. Men hva er egentlig klisjeer, og hvorfor skal vi unngå dem?

AV JOHN ERIK BØE LINDGREN, nettredaktør

John Erik Bøe Lindgren, nettredaktør | Foto: Eilov RunnestøI Bokmålsordboka er klisjé definert som «forslitt, stivnet uttrykksmåte». En såpass generell forklaring kan fort gjøre oss usikre på om et ord eller uttrykk virkelig er en klisjé. Norsk Riksmålsordbok legger til «litterær» i parentes, og det kan så ytterligere tvil om hva som faller innenfor definisjonen. Hører klisjeen helst hjemme i en litterær kontekst?

Går vi til Store norske leksikon, får vi litt mer kjøtt på beinet: «Uttrykksmåte (sjeldnere: synspunkt) som gjennom overbruk har tapt sitt selvstendige innhold; frase som ikke gir mer informasjon enn et enklere uttrykk for det samme.» Men er ikke nettopp det enkle og banale klisjeens fremste kjennetegn?

Det synes hevet over tvil at det neppe kan oppstå enighet om hva som er klisjeer, og hva som ikke er det. «Alle» skriveføre er samtidig enige om at klisjeer bør unngås. Men hva med oss andre? Hvorfor skal vi unngå dem, hvis de beskriver situasjoner og stemninger som vekker følelser i oss, og som vi kanskje kan hente styrke fra når det blafrer i livets gardiner? Når det stormer som verst, når livet går oss imot, når vi har stor bør å bære, kan kanskje glimtet av en elg i solnedgang eller et slitent poprefreng være det som får oss til å løfte blikket og fatte nytt mot.

Det som nok kjennetegner klisjeene mer enn noe annet, er at vi alle kan kjenne oss igjen i dem. Klisjeen uttrykker noe fellesmenneskelig, noe vi har hatt med oss i uminnelige tider. Kanskje er det derfor de er så upopulære hos enkelte, fordi de signaliserer at den som bruker dem, er et gjennomsnittsmenneske? Noen ganger er det vel nettopp dét vi helst vil være.

For det er vel håp i hengende snøre?

Del denne siden

Del på Facebook Del på Twitter