Året rundt
Månedene har en mytologisk, keiserlig og tallrik språkhistorie.
AV ERLEND LØNNUM
Månen bruker rundt en måned på å gå rundt jorda. Det overrasker vel derfor ingen at ordet måned (norrønt mánaðr) er avledet av nettopp måne.
I den opprinnelige romerske kalenderen var det ti måneder, med mars som den første og desember som den siste. De fire første månedene den gang fikk navn etter guder, og de seks neste etter nummeret i rekken.
Den femte måneden fikk først navnet Quintilis, som kunne ha gitt «kvinteber» på norsk, og den sjette Sextilis, «seksteber». Romerne valgte så å hedre sine herskere Julius Cæsar og Augustus med nye månedsnavn: juli og august.
Den julianske kalenderen (oppkalt etter Julius Cæsar) har tolv måneder:
| JANUAR | etter guden Janus |
| FEBRUAR | av latin februum ‘renselse’ |
| MARS | etter guden Mars |
| APRIL | (kanskje) etter gudinnen Afrodite |
| MAI | etter gudinnen Maia |
| JUNI | etter gudinnen Juno |
| JULI | etter Julius Cæsar |
| AUGUST | etter keiser Augustus |
| SEPTEMBER | av latin septem& ‘sju’ |
| OKTOBER | av latin octo ‘åtte’ |
| NOVEMBER | av latin novem ‘ni’ |
| DESEMBER | av latin decem ‘ti’ |
Del denne siden
