Er bilen deres eller deres? Om en grammatisk defekt i bokmålet

Hovedoverskrifta er ei tvetydig setning på bokmål om en tenker seg at Per og Marit lurer på om det er de som eier bilen, eller om det er Pål og Espen, som ikke er til stede. På nynorsk er det ingen tvil: Bilen er dykkar eller deira.

AV ROLF THEIL OG ARNE TORP

I norske dialekter kan dykkar hete døkkers, dåkkers, deres osv., mens deira kan hete deires, doms, demmers, dems osv. Det som gjelder overalt i norsk talemål, er at eieforma i andre person flertall (nynorsk dykkar eller dokkar) og i tredje person (nynorsk deira) er ulike. Slik er det også på svensk (er/deras) og dansk (jeres/deres).

På andre europeiske språk kan en også høre om eierne av bilen er folk en henvender seg til (dere), eller om eierne er andre personer (de). Men slik er det altså ikke i norsk bokmål. Vi slår derfor et slag for dems.

Fornorsking av dansken

Hva er så grunnen til at norsk bokmål trulig er det eneste skriftspråket i Europa som ikke kan skille mellom det som på nynorsk er dykkar og deira? Kanskje ikke heilt uventa henger dette sammen med fornorskinga av dansken.

Ifølge språkforskeren Amund B. Larsen var pronomena i andre og tredje person slik på slutten av 1800-tallet (jf. Kristiania bymål. Vulgærsproget med henblik på den utvungne dagligtale, 1907):

Pronomen i andre person flertall

 dansk skriftspråkmiddelstandssprogetvulgærsproget
subjektsform I dere di
objektsform eder / jer dere
eieform eders / jers deres deres

Pronomen i tredje person flertall

 dansk skriftspråkmiddelstandssprogetvulgærsproget
subjektsform de dem / di døm / dåm / dom
objektsform dem
eieform deres deres dømses / dåmses / domses

Det såkalte middelstandsspråket var i utgangspunktet dansk med norsk uttale, men det hadde en del norske innslag – lån fra det såkalte vulgærspråket i hovedstaden. «Vulgærsproget» hadde med andre ord – i motsetning til «middelstandssproget» – ikke bare ulike eieformer i andre og tredje person flertall, men også et skille mellom subjektsform og objektsform i andre person flertall.

«I talesproget bruges ofte dere som tiltale til flere», skriver S.W. Hofgaard i Norsk grammatik til skolebrug (1891). I grammatikker fra tidlig på 1900-tallet dukker dere og deres av og til opp i parentes etter de tradisjonelle danske formene, jf. Norsk grammatik med opgaver og eksempler. Udarbeidet til brug ved folkeskolen og middelskolen (1903) av Einar Johs. Nilssen:

  1ste person2den person3dje person
Flertal Subjf.: vi I (dere) de
Afhgf.: os eder (dere) dem
Eief.: (vor) eders (deres) deres

Men det er ikke før etter rettskrivingsreformen i 1917 at dere og deres konsekvent er med i lærebøkene, som når Kr.M. Nøstdal i Norsk grammatikk i riksmål efter den nye rettskrivning med tegnsetning, analyse og ordlister for folkeskolen og ungdomsskolen (1919) setter opp I, eder og eders i tabellen over «personlige stedord», men har en «anmerkning»: «I – eder – eders er foreldede former, isteden brukes de – dere – deres», altså med et skille mellom subjektsforma de og objektsforma dere, i samsvar med østlandsk folkemål. Men forma de blei aldri vanlig i skriftmålet, utvilsomt på grunn av manglende støtte i «middelstandssproget».

Eieformene blei like

De tradisjonelle danske formene I, eder (jer) og eders (jers) var tillatt i bokmålet heilt fram til rettskrivingsreformen i 1938, da dere og deres blei eneformer. De danske tredjepersonsformene de, dem og eieforma deres (nynorsk deira) fikk derimot leve videre uendra. (Som en kuriositet kan det nevnes at Den norske kirke heilt fram til 1978 brukte Bibelselskapets bibeloversettelse til bokmål av 1930, der I, eder og eders rådde grunnen aleine.)

Vi trur forma dems kan ha framtida for seg i offisielt skriftlig bokmål.

Det var med andre ord i 1938 deres blei eneste eieform på offisielt bokmål i både andre og tredje person flertall. Som vi ser av Larsens framstilling fra 1907, samsvarte dette med «middelstandsproget» (dvs. det som gjerne kalles den danna dagligtalen), i motsetning til både dansk skriftspråk og «vulgærsproget», dvs. kristianiamålet (og for øvrig også alle andre norske dialekter), der disse formene er forskjellige. Det er likevel ikke mange som skriver til avisene og klager over dette «forfallet», mens det sjelden går mange dager mellom hver gang en finner leserinnlegg om folk som ikke kan holde styr på subjektsforma de og objektsforma dem i skriftlig bokmål, trass i at det knapt fins folk som skiller mellom disse formene i talemålet slik skriftmålsreglene tilsier.

Amund B. Larsen forteller i Kristiania bymål (1907) at «de, uttalt di, nu er den sedvanlig anvendte form istedetfor skriftsprogets dem, 3 persons pronomen i dat.-akk. plur.: jei så di; jei tok ǝn fra di». Han legger videre til:

«Vulgærsprog er dette di hittil ikke blit, men opad er bruken derav også utenfor nominativ trængt så høit op, at det vel kun er særlig literært interesserte familier, hvor ikke yngre voksne børn sedvanlig siger: jei så di. Men hele denne anvendelse er ny, neppe begyndt førend i det 19 århundrede, og den store utbredelse synes at være kommen i den sidste menneskealder. Før var middelstandens »pene« form og dannede menneskers mest skjødesløse form for 3 pers. nom. plur. åbenbart dem; det var en god kompromisform som tilbød sig selv, mellem skriftsproget, som hadde et dem utenfor nominativ, og vulgærsproget, som hadde noget meget lignende også som nominativ.»

Det fins med andre ord bare éi form for norsk som ikke skiller mellom eieformene i andre og tredje person flertall, nemlig offisielt normert skriftlig bokmål, og talemål som bygger på dette skriftmålet.

Ja til dems

Nå er det heldigvis ikke slik at kommunikasjonen bryter sammen om eieforma i andre og tredje person flertall er like, slik det er i normert bokmål. Som oftest går det jo fram av sammenhengen om det er dykkar eller deira bil eller båt en tenker på. Istedenfor å formulere spørsmålet om hvem som eier bilen, slik som i overskrifta, kan en på bokmål også si Tilhører bilen dem eller dere? eller Er det de eller dere som eier bilen? Likevel er det drygt å hevde at dette grammatiske sammenfallet er ei vinning for språket, og folk i den norske hovedstaden ser i alle fall ikke ut til å mene det.

I moderne folkelig oslomål heter det oftest deres i andre person og dems i tredje person. Forma dems i flertall er dermed laga på samme måte som hennes i tredje person entall. Det vil si at eieforma er lik den tradisjonelle objektsforma + -s:

subjektsformobjektsformeieform
hun henne hennes
de dem dems

En språkplanlegger kunne ikke ha gjort det mer elegant, men dette er altså ikke «planlagt» språk, dette er talemålet til heilt vanlige oslofolk, i alle fall unge. Og i unormert skriftmål, som blogger og anna som en kan lese på nettet, er det heller ikke uvanlig, trass i at dems er ei form folk ellers knapt møter i trykte medium.

Men det kan lett bli annerledes. Nettopp fordi dette er moderne oslomål, trur vi forma dems kan ha framtida for seg, også i offisielt skriftlig bokmål. I så fall vil bokmålet på dette punktet bli grammatisk like presist som andre europeiske skriftmål og alt naturlig framvokst norsk talemål.

Kanskje tida snart er inne til at Språkrådet også bør godkjenne forma dems som korrekt norsk bokmål?

 

-- Rolf Theil og Arne Torp er professores emeriti fra Universitetet i Oslo.

Del denne siden

Del på Facebook Del på Twitter