Norsk språk i dagens Amerika

No image

Amerikanorsken lever ennå, men den siste generasjonen som snakker det, er snart borte. Janne Bondi Johannessen ved Universitetet i Oslo har dokumentert språket til etterkommerne av nordmenn i USA og Canada.

AV JANNE BONDI JOHANNESSEN

Mange har hørt om amerikanorsk, språket til utvandrerne som slo seg ned «over there». Det utviklet seg i egne små samfunn blant nordmenn og etterkommerne deres, sterkt preget av å leve både langt borte fra annet norsk språk og tett på engelsk. Historisk sett har norsk blitt brukt både i aviser og som liturgisk språk i Midtvesten. Men at det i 2015 fremdeles finnes mennesker som snakker amerikanorsk, vil nok overraske mange.

Mer enn lefse og lutefisk

Ved Universitetet i Oslo har vi de siste årene gjort opptak av norske dialekter, og i 2010 bød sjansen seg til å utvide innsamlingen til norsk i Amerika. Jeg averterte etter amerikanere som snakket norsk ved å ha lært det hjemme, og som var etterkommere etter innvandrere fra før 1920. Troen på at jeg skulle finne noen, var heller liten. Stor var derfor overraskelsen da det kom et trettitalls svar fra Midtvesten. Mange hadde sett annonsen og ga meg opplysninger om gamle bestemødre, naboer eller onkler som de mente snakket norsk. Det ble begynnelsen på et eventyr av et forskningsprosjekt som fortsatt pågår.

For å gjøre en lang historie kort ble det klart at det i høyeste grad finnes norskamerikanere som snakker norsk som nedarvingsspråk, altså et språk som er nedarvet gjennom familien og ikke lært på kurs.

Hvordan er så dette språket? Mange hadde advart om at det bare ville bestå av noen få ord, som uff da, lefse og lutefisk. Det var heldigvis helt feil. De som snakket norsk, kunne betydelig mer enn det. Mange mente også at norskamerikanernes språk måtte være veldig gammeldags, enten fordi de hadde hørt det med egne ører, eller fordi de hadde utledet det. Et språk som ikke ble brukt i radio og TV og ikke var maktens språk, måtte vel bare stagnere etter at utvandringen fant sted? Heller ikke det er helt riktig, for amerikanorsk har utviklet seg til å bli forskjellig fra norsken i Norge (europanorsk).

Gammeldagse ord

Et område hvor amerikanorsk riktig nok er nokså gammeldags, er ordforrådet. Hvis vi studerer det nærmere og prøver å finne de samme ordformene i en europanorsk språksamling som Nordisk dialektkorpus, vil vi se at mange av de amerikanorske ordene knapt er i bruk lenger i tilsvarende dialekter i Norge.

Noen eksempler på ord som brukes i det norske Amerika i dag, er krøtter for kyr, beint for rett, fælt for veldig, li på om at tiden går, rumpe for hale, bøte for reparere og kropp for person. I dialektkorpuset har vi funnet svært få, om noen, eksempler på disse ordene. Og der de finnes, er det blant de eldste opptakene eller blant opptak av de eldste personene i de moderne opptakene. Ordet somme (’noen’) er et tradisjonelt norsk ord som er brukt i mange norske dialekter, men som nå er i ferd med å bli borte. Ordet finnes fortsatt i bruk i Midtvesten, og bekrefter dermed inntrykket av et gammeldags ordforråd. Her er noen flere eksempler:

  • i seinere år va re bare krøtter (Allan, Spring Grove, Minnesota)
  • ho røttna nesten opp summe stan (Archie, Westby, Wisconsin)
  • da va re en gammal kråpp såmm kjørde (Archie, Westby, Wisconsin)
  • kjerringa mi er ifra Iowa, itte fælt langt (Douglas, Coon Valley, Wisconsin)

Grammatikken blant norskamerikanerne er derimot ikke spesielt gammeldags. Hvis vi først ser på Gausdal i Oppland, der mange av norskamerikanerne har sine røtter, finner vi mange eksempler på bruken av dativ, som er et språklig trekk som har vært døende i Norge i mange hundre år. I Gausdal er imidlertid dativen stadig levende. Moderne gausdøler har blant annet dativendelser på substantiver etter visse preposisjoner: borrtpå garda, åt sjueneklassingom, på sysstemom. Dette har vi knapt funnet blant norskamerikanerne med bakgrunn fra Østlandet, så de har altså en mer moderne språkbruk sammenlignet med sambygdingene i gamlelandet.

For det meste er imidlertid grammatikken nokså lik. Både i dalene på Østlandet og i Midtvesten lever det spesielle fenomenet som kalles kløyvd infinitiv, det vil si to klasser av infinitiv, der infinitivsformen til noen verb ender på -e, mens den for andre verb ender på -a:

  • atte rom kunne ikkje komma heimat (Eunice, Sunburg, Minnesota)
  • kanskje e må prøve n (Eunice, Sunburg, Minnesota)

På ett punkt er språket blant norskamerikanerne svært lite gammeldags. Det er fullt av lånord som enten har erstattet gamle norske ord eller kommet inn fordi det ikke fantes noe lignende fra før:

  • dåmm har norsk salmon (Geneva, Harmony, Minnesota)
  • veit du dømm har mexicans hyrkarer (Tilford, Coon Valley, Wisconsin)
  • va ru der når rømm hadde spring break? (Ernest, Coon Valley, Wisconsin)

Straffet for å lære norsk

Med noen få unntak er det langt ute på landsbygda i Midtvesten at folk fortsatt snakker norsk. Det er de som ikke har reist vekk og hengt seg på jaget etter utdannelse og godt betalte jobber i storbyen. Isteden har de vært fornøyd med livet på farmen eller med arbeid lokalt.

I generasjon etter generasjon har språket blitt overført gjennom familien og de tettvevde, norske samfunnene i Midtvesten, men etter første verdenskrig skjedde det en endring i holdningen til språket. Det viktigste språket var amerikansk, og det var slett ikke bra å ha tilknytning til andre språk og samfunn. Det ble slutt på de norske skolene, og barn som bare hadde snakket norsk fram til de begynte på skolen, ble plutselig kastet ut i en engelskspråklig hverdag. Det første året kunne være et mareritt da de ikke skjønte hva læreren sa, og kunne bli straffet for å snakke norsk.

Det er ikke rart at disse barna, når de etter hvert fikk barn selv, valgte å gi dem en enspråklig engelsk oppvekst. De ønsket ikke at deres egne barn skulle lide slik de selv hadde gjort. Dermed er så å si alle norskamerikanere som snakker norsk, stort sett over sytti år. Barna deres igjen, som i dag er middelaldrende, sørger over språket de aldri fikk lære.

Et språk som snart forsvinner

Amerikanorsk er i dag et døende språk, med færre og færre talere. Mange har ikke snakket norsk på et par tiår, etter at foreldrene døde, men andre bor slik til at det finnes et sosialt nettverk som muliggjør litt hyggelig prat. Ofte arrangeres det små sosiale arrangementer på kulturhus og museer, der norsktalende kan snakke norsk med hverandre og mimre om gamle dager eller diskutere årets avlinger. Mange har aldri vært i Norge, og det er heller ikke gitt at de ville forstått nordmenn i storbyene.

På våre reiser har både jeg og andre kolleger med urban østlandsbakgrunn måttet moderere språket vårt kraftig i retning av østlandske bygdemål. Vi har måttet bytte ut hvem, hva og hvordan med åkken, å og håssen for at spørsmålene våre skulle bli forstått. Kollegene fra Nord-Norge har slett ikke hatt det lettere. Amerikanorsk-brukerne har i stor grad bare vært eksponert for sin egen variant av norsk, og de skjønner ikke engang målet i den norske hovedstaden. Det er uvant for oss som er fra Norge. Enda mer spesielt er det at vi voksne forskere har vært de yngste de har snakket norsk med på lenge. Vi har fått spørsmålet: «Snakker barna i Norge norsk?»

Det er altså ikke bare språket man møter som norsk språkforsker i Amerika. Det er like mye et møte med en epoke som snart er over. Ikke minst er det nye vennskap med fine, gamle mennesker som gleder seg over at språket deres er av interesse for norske forskere.

 

-- Janne Bondi Johannessen er professor i lingvistikk, tilknyttet Senter for flerspråklighet og leder for Tekstlaboratoriet ved Universitetet i Oslo.

Del denne siden

Del på Facebook Del på Twitter