Åssen går det med radikalt bokmål?

Sjøl om valgfriheten i bokmålsrettskrivinga er stor, er radikale varianter som utdanninga, utvikla og utafor lite i bruk. Og noen av dem er enda dårligere stilt enn andre.

AV KJERSTI WICTORSEN KOLA

Kjersti Wictorsen Kola skriver gjerne radikalt bokmål, sjøl om det kan være «uventa i de fleste kontekster» | Foto: Universitetet i OsloMangt har vært sagt om hvor dårlig det står til med det radikale bokmålet. Ingen bruker det, og ingen liker det, sies det. Folk liker det til og med dårligere enn nynorsk. Men har alle radikale varianter like dårlig rykte? Og er noen varianter mer brukt i visse typer tekster enn i andre? Det undersøkte jeg i masteroppgaven Bokmålsbruk – hvorledes/hvordan/åssen og hvorfor?

Liten variasjon i praksis

De offisielt vedtatte rettskrivingsnormene tillater flere skrive- og bøyingsmåter av mange ord. Vi kan ofte velge mellom to varianter, for eksempel jorda og jorden, orda og ordene, snakka og snakket, sjøl og selv. Tre korrekte varianter har vi i hvorledes, hvordan og åssen og fire varianter i framtida, framtiden, fremtida og fremtiden.

Hvordan språket faktisk blir brukt, er en annen sak. Undersøkelser viser at variasjonen er liten i praksis. Noen varianter dominerer, mens andre knapt har et liv utafor ordlistene. Det som dominerer, blir gjerne kalt moderat eller konservativt bokmål, mens det man sjelden ser, og som dermed gjerne blir oppfatta som avstikkende, blir kalt radikalt bokmål.

Undersøkelsen min baserer seg på søk i Leksikografisk bokmålskorpus, som inneholder over hundre millioner ord fra tekster i mange ulike sjangre, som ukeblader, rapporter, aviser, blogginnlegg, romaner og leksikonartikler. Tekstene er skrevet i perioden 1985–2013. Det er altså det moderne bokmålet som blir satt under lupa.

Varianter av hvordan

De tre spørreordsvariantene hvordan, hvorledes og åssen er likestilte, tillatte varianter i bokmålsnormalen. I bokmålstekstene jeg har undersøkt, er de derimot langt fra likestilte. Det er vel ingen overraskelse at det er hvordan som vinner valget i de aller fleste tilfellene. For de fleste språkbrukere og i de fleste situasjoner virker nok hvorledes altfor konservativt og åssen altfor radikalt. Åssen er en av de mange formene fra «det norske folkemålet» som kom inn i bokmålet med 1938-reformen, som sideform til hvordan. Seinere ble variantene likestilte i rettskrivinga, men for språkbrukerne har de nok aldri vært likestilte.

Vurderinga av åssen som uformelt, folkelig eller muntlig er nok utbredt, og fører til at språkbrukerne sjelden finner det naturlig å bruke åssen i skrift. Samtidig blir slike spørreord realisert på mange ulike måter i dialektene. De språkbrukerne som skulle ønske å skrive talemålsnært, ville derfor ikke nødvendigvis synes at åssen ga dem mulighet til det.

De endringene som blir gjort i rettskrivingsreglene, fører altså ikke alltid til endringer i måten folk skriver på. Det viser blant annet fordelinga mellom verbformer som utvikla og utviklet i tekster på bokmål. A-varianten utgjør bare 1 prosent, mens utviklet dominerer med 99 prosent.

Omtrent samme fordeling er det mellom alle slike verbformer, som henta/hentet og slutta/sluttet, sjøl om variantene med a faktisk har vært tillatt sia 1917. Like lenge har vi kunnet skrive saka, mora og grensa, men heller ikke disse variantene brukes i særlig grad i dagens bokmålstekster. Noen substantiv med a brukes likevel svært mye: Jenta, kua, barna og beina er nærmest enerådende. Disse orda er konkrete og hverdagslige, og vekker nok sjelden oppsikt sjøl om de skrives med a.

TV-teksting og juridiske tekster

Den høyeste prosentandelen av radikale varianter finner vi i undertekster fra ulike programmer på NRK. I disse tekstene utgjør a-variantene av substantiv i entall (døra, mora osv.) 39 prosent, som er en ganske stor andel når vi sammenlikner med for eksempel dommer og andre juridiske tekster, der andelen er 2 prosent. Det kan skyldes den sterke tilknyttinga TV-tekstene har til talemålet. Tekstene skal jo som regel gjengi tale, og da er det sannsynlig at de som tekster programma, tar hensyn til hvilke varianter som brukes av talerne.

Juridiske tekster tilhører en annen tradisjon, der radikale varianter som slutta, skylda og sjøl ikke inngår. De fleste av oss leser oftere TV-tekster enn dommer, men likevel er nok helhetsinntrykket vårt at radikale varianter er uvanlige og markerte.

Velger det minst markerte

Sjøl har jeg alltid skrevet det jeg vil kalle radikalt bokmål, i alle situasjoner, men uten å tenke noe særlig over hvordan det blir oppfatta, eller hvor uvanlig det kanskje er. Jeg vil gjerne skrive talemålsnært, og det er hovedsakelig de radikale variantene som stemmer best med talemålet mitt. Samtidig syns jeg ofte det er rart å lese andres tekster med de samme variantene, for det er så uventa i de fleste kontekster. Hvilket inntrykk man har av hvordan bokmålet brukes, kommer an på hva man leser, men det virker likevel som det er en allmenn oppfatning av hvilke varianter som er vanligst.

Det at vi sjelden ser de radikale variantene i bruk, kan være noe av grunnen til at mange av oss har negative holdninger til dem. Samtidig kan de negative holdningene føre til at språkbrukere som egentlig foretrekker radikale varianter, noen ganger legger dem bort. For en språkbruker som kjenner seg mest hjemme i den radikale enden av bokmålet, og som ønsker å uttrykke sin egen identitet gjennom skriftspråket, kan det å velge mindre markerte varianter være en kostnad – det kan true identiteten. Samtidig kan det å holde på det radikale òg føre til kostnader. Man kan for eksempel risikere ikke å bli tatt seriøst eller ikke å få fram budskapet, fordi mottakeren henger seg opp i formen. Språkbrukeren må dermed veie gevinstene og kostnadene opp mot hverandre.

Tekstene i undersøkelsen tilhører typiske skriftlige språkbrukssituasjoner, der avstanden mellom avsender og mottaker er stor. Mottakerne er ofte mange og ulike, eller ukjente. Den uvissheten som rår i slike situasjoner, kan i mange tilfeller føre til nøytralitetsstrategier. Vi velger det vi mener er minst markert og mest nøytralt. Det vil si at vi unngår de mest radikale variantene.

Fanga i tradisjonen?

Hvordan vi skriver bokmål i dag, henger også sammen med hvordan folk skrev før. Valga hver enkelt språkbruker gjør, skaper til sammen en tradisjon, en norm eller en konvensjon. Denne konvensjonen blir vi kjent med ved å lese det andre har skrevet.

Hvis vi aldri har sett åssen på trykk, vil ikke denne varianten være det naturlige valget når vi sjøl skal skrive. Bevisste språkbrukere som vet at åssen er tillatt i bokmålsrettskrivinga, og som kanskje òg sier åssen, kan komme til å velge denne varianten, men de vet da at det er et markert valg. Andre språkbrukere, det vil trolig si de fleste, ønsker ikke eller har ikke mulighet til å bryte konvensjonene. De mangler kanskje oversikt over den store valgfriheten. Dermed blir slike markerte, radikale varianter vanskelige å finne på trykk andre steder enn i ordlistene.

I ordlistene står de nok relativt trygt, men ute i virkeligheten er det harde kår for mange av de radikale variantene. Barna og beina klarer seg bra, mens saka og forholda kjemper for tilværelsen.

 

-- Kjersti Wictorsen Kola er master i nordiske språk fra Universitetet i Oslo og arbeider for tida som universitetslektor.

Del denne siden

Del på Facebook Del på Twitter