Mer kaffekjerring enn meg? – om gradbøying av substantiver

No image

En servitør kan være mer oppmerksom enn en annen, og en artist kan være mer profesjonell enn en annen. Men visste du at en bestemor kan være mer kaffekjerring enn en annen?

AV EIVOR FINSET SPILLING

Disse tre eksemplene er tilsynelatende parallelle. Her sammenlignes og graderes ulike personer med hensyn til en egenskap. I de to første gradbøyes adjektiver, slik vi er vant til, mens det siste er noe så underlig som et gradbøyd substantiv! Den som kan litt grammatikk, vet at substantiver normalt ikke kan gradbøyes.

Substantiv som adjektiv

Eksemplet kaffekjerring er fremdeles et substantiv, men vi kan si at det brukes og fungerer som et adjektiv. Det er ikke helt uvanlig at ord fra én ordklasse kan fungere som ord fra en annen ordklasse.

I setningen eldre er mest lykkelige fungerer eldre, som hører til ordklassen adjektiv, som et substantiv, og vi kan kalle det et substantivert adjektiv. Her kunne vi like gjerne sagt eldre mennesker er mest lykkelige, der eldre brukes som et vanlig adjektiv, nemlig for å beskrive et substantiv, i dette tilfellet mennesker.

At substantiver kan fungere som adjektiver, er beskrevet av Svein Lie i artikkelen «Veldig sånn festejente» fra samlingen Språk i Oslo (2008). Et av hans eksempler er veldig åttitallet. Her angir ikke åttitallet et tidsrom slik det vanligvis gjør, jf. hun ble født på åttitallet, men egenskaper typisk for tidsrommet. En genser som er veldig åttitallet, kan være en genser med skulderputer i mønstrete rosa og turkis. Substantivet beskriver, og eventuelt klassifiserer, et annet substantiv. Når et substantiv brukes for å beskrive et annet ord, er det heller ikke så rart at det kan «låne» andre trekk fra adjektivet, slik som gradbøying.

Etablert fenomen

Fenomenet gradbøying av substantiver kom jeg over i forbindelse med masteroppgaven min Gradbøying i norsk, en korpusbasert undersøkelse av talespråk. Jeg fant da mer kaffekjerring belagt i talespråkkorpus, som er store samlinger av transkribert tale med tilknyttede lyd- og videoopptak. Dette er altså ikke et konstruert eksempel, men naturlig tale.

I korpusene fant jeg også eksempler på gradbøying av andre personbetegnelser, som pingle, gutter, bajas og nynorskfolk, og også andre betegnelser, som prosjekt, tiltak og østkant. Det er ikke vanskelig å være uenig i at det er mer prosjekt å sy om kjolen enn å kjøpe en ny, eller at Furuset er mer østkant enn Torshov.

Mer og mest

Vi ser av disse eksemplene at når substantiver gradbøyes, gjøres det ved bruk av mer og mest. Ingen vil si du er pinglere enn meg. Hvorfor er det slik?

For det første er vi vant til at substantiver kan slutte på ulike endelser, men ikke på -ere eller -est. Det høres og ser rett og slett feil ut med disse endelsene. Skal man tolke og forstå ordet pinglere, er det umiddelbart vanskelig å finne grensa mellom stammen av ordet og endelsen. Er det pingle + re eller pingl + ere? Når -(e)re står etter et adjektiv, som i snillere og tyngre, har vi ingen problemer med å identifisere at endelsen er henholdsvis -ere og -re og viser til gradbøying, og at ordene som helhet er komparativformer. Videre er det vanskelig å forstå betydninga i pinglere, nettopp fordi endelsene for gradbøying normalt ikke lar seg kombinere med substantiv. Å sette mer foran substantivet gir en mer gjennomsiktig analyse fordi vi forstår mer og pingle og også summen av ordene: Du er mer pingle enn meg vil si at du er mer pysete, feigere og svakere enn meg.

Analog bøying

Vi kan også se på hvilke adjektiver som vanligvis får suffiksbøying, og hvilke som helst bøyes med mer og mest. Man kan si at det går et hovedskille mellom typiske og ikke-typiske adjektiver. Grovt sett kan man si at typiske adjektiver får suffiksbøying og ikke-typiske bøying med mer og mest.

Når nye ord lages, og når ord brukes på nye måter, kan vi se for oss at etablerte ord fungerer som mønster, altså at nyord lages og bøyes analogt med etablerte ord. Nyordet digg passer lett inn i gruppa av ord som bøyes med suffiks: digg – diggere – diggest. Ord som kaffekjerring ligner ikke på et typisk adjektiv, men det kan greit gå inn i gruppa av ikke-typiske adjektiver. En heterogen gruppe av ord, kombinert med muligheten for å gradbøye gjennom mer og mest, gjør det mulig å utvide bruken av gradbøying også til ord som vi ikke oppfatter som typiske adjektiver.

Ordenes betydning

Ordenes betydning har mye å si for hvor lett de «hopper over» i andre ordklasser.

En type substantiv som egner seg for å beskrive noe annet, er personbetegnelser, som kaffekjerring. Personbetegnelser kan enkelt brukes som predikativ: Du er en kaffekjerring. Dette er en funksjon som også adjektiver kan ha: Du er skravlete. Videre har personbetegnelser ofte knyttet spesifikke egenskaper til seg. Det åpenbart mest typiske ved en kaffekjerring, er at hun er glad i kaffe. I tillegg vil noen mene at hun er skravlete, i godt humør og selskapssyk. Kaffekjerring kan altså uttrykke en hel pakke av egenskaper. Det er mer økonomisk, og mer elegant, å si at du er mer kaffekjerring enn meg, enn at du er mer glad i kaffe, mer skravlete, i bedre humør og mer selskapssyk enn meg.

Innenfor en ordklasse vil de ulike medlemmene være mer eller mindre typiske representanter for klassen. Et ord kan ha egenskaper felles både med ord fra samme ordklasse og med ord fra andre ordklasser. Det er altså ikke sylskarpe skiller mellom ordklassene. Et typisk adjektiv som fin betegner en egenskap, lar seg lett gradere, har få stavelser, osv. Et ikke-typisk adjektiv som partisippet visnet hører helst til ordklassen verb, men har samtidig adjektiviske egenskaper som å kunne beskrive substantiv: en visnet plante.

Skurret det da du leste overskriften? Nå er du forhåpentlig litt klokere. For de fleste er setningen du er mer kaffekjerring enn meg helt akseptabel og forståelig, og de færreste tenker nok over at det egentlig er en litt pussig konstruksjon.

 

-- Eivor Finset Spilling er master i nordiske språk fra Universitetet i Oslo.

Del denne siden

Del på Facebook Del på Twitter