Det gode språket – og det dårlige

AV STIAN HÅRSTAD

Odelstingets vedtak fra 1878 om at undervisningen i norske skoler skal «meddeles paa Børnenes eget Talemaal», ble et viktig premiss for det særegne språklige klimaet som Norge etter hvert har blitt kjent for, og som nordmenn flest later til å være stolte av. Vedtaket i nasjonalforsamlinga ga lokale talemålsvarianter en offisiell støtte som har vært helt avgjørende for nordmenns språklige sosialisering i tida etterpå.

Særlig liberalt?

Det er nok ikke alle lærere som har fulgt denne forordningen like hengivent gjennom årenes løp, men grunnprinsippet har like fullt stått fast: Den omfattende variasjonen innenfor norsk språk har en naturlig plass i samfunnet, og det er ikke et mål å lære opp befolkninga i et standardisert talemål. Det handler altså om et prinsipp som framelsker variasjon, og som bremser ensretting.

Resultatet av den – i internasjonal sammenheng – temmelig oppsiktsvekkende bestemmelsen er at Norge framstår som et langt mer liberalt språksamfunn enn mange andre europeiske land. Vi aksepterer at det er flere språklige «riktigheter» side om side, altså at «godt norsk» finnes i mange utgaver, og vi er vant til å forholde oss til et betydelig systematisk mangfold i det daglige – både muntlig og skriftlig. Flere har hevdet at denne lingvistiske elastisiteten er en stor fordel blant annet i forbindelse med språklæring.

Selv om en del av variasjonsbredden på det muntlige planet har blitt borte i løpet av de siste 100 årene, er mangfoldet fortsatt stort i alle kanaler og på alle områder i samfunnet. Dette skiller seg for eksempel radikalt fra situasjonen i Danmark, der de tradisjonelle dialektene er trengt inn i hjørnene og stort sett blir betraktet som sjarmerende, men ubrukelige kuriositeter. Men selv om mange utlendinger betrakter Norge som et språkparadis der dialektene får leve fritt, er det viktig å understreke at språkliberalismen også hos oss har sine grenser: Ja, vi tolererer et bredt spekter av variasjon på de fleste språkbruksarenaer, men det finnes også språklig atferd som mange har vanskelig for å akseptere, og som ofte blir stemplet som «dårlig norsk».

Norsk i vekst

En relativt ny tilvekst til det norske språkmangfoldet er det som blir kalt multietnolekter eller multietnolektisk språkstil – mer folkelig omtalt som «kebabnorsk». Kort sagt er det varianter av norsk som vokser fram i fleretniske – og dermed flerspråklige – fellesskap, og som inneholder språktrekk som kan spores tilbake til de involverte minoritetsspråkene. De som bruker slike språklige stiler, har vel å merke både minoritets- og majoritetsbakgrunn, så her er det ikke snakk om et innlærerspråk. En slik multietnolekt har en del særegne ord – som andre dialekter, den har en del lydlige særtrekk – som andre dialekter, og den har syntaktiske og morfologiske særtrekk – som andre dialekter. I tillegg fungerer den som en gruppemarkør og signaliserer ulike former for sosial tilhørighet – som andre dialekter. Teknisk sett er den altså en dialekt god som noen, selv om den har bare noen tiår på baken.

Det finnes foreløpig ikke mye forskning på hvordan nordmenn flest forholder seg til denne nye typen variasjon, men noen studier antyder at multietnolektene fortsatt ikke inngår i det flertallet anser som «godt norsk». Mitt eget forskningsarbeid blant ungdom i Trondheim viste at denne formen for variasjon jevnt over blir møtt med betydelig skepsis. I Oslo er aksepten langt større, men også der blir denne språklige stilen stemplet som «dårlig» av enkelte. Tendensen er altså at noen former for språklig variasjon lett blir akseptert som «verdifulle», «naturlige» eller «gode», mens andre blir avvist som «uønskete», «avvikende» eller beint fram «dårlige».

Diskrimerende dialektparadis

Jeg vil hevde at noe av bakgrunnen for denne selektive variasjonstoleransen finnes i skolens norskfag, der visse variasjonsfenomener fremdeles gis forrang foran andre. Undervisning om språklig mangfold skjer på ulikt vis rundt omkring i norske klasserom, men jeg har en formening om at mange undervisningsopplegg langt fra gjenspeiler de språklige realitetene i sin fulle bredde.

Den tradisjonelle dialektvariasjonen ser ut til å råde grunnen i norsktimene, nesten uten konkurranse, og dermed fortsetter skolen gjennom sin praksis å definere og formidle grensene for hva som inngår i den aksepterte norske kulturen. Denne formen for språklig etnosentrisme finner vi i mange europeiske nasjonalstater, men det er særlig paradoksalt at «dialektparadiset» Norge ikke i større grad klarer å overføre sin betydelige språkliberalisme til nye former for variasjon.

Heldigvis viser noen meningsmålinger at toleransen for «aksentpreget» norsk er godt over middels i det nye årtusenet, men fortsatt er den betydelig mindre enn aksepten av dialektbruk i både formelle og uformelle sammenhenger. Viljen til å anerkjenne ny variasjon som en legitim tilvekst til den øvrige talespråkfloraen ser ikke ut til å være særlig stor hos nordmenn flest. Og denne diskrimineringa mellom «god» og «dårlig» variasjon er ikke minst et resultat av undervisningsstrategiene den gjeldende læreplanen legger opp til – en læreplan mange mener har spor av et klassisk nasjonsbyggingsprosjekt.

Språkforvalternes oppdrag

I min gjerning som norsklærerutdanner har jeg lagt vekt på å tematisere språklig toleranse og inkludering nettopp for å bevisstgjøre studentene på hvordan de skal gå ut og forvalte «språkriktigheten» i kraft av å være norsklærere. Da gjør jeg dem oppmerksom på det paradoksale i at selverklært dialekttolerante nordmenn ufortrødent slår ned på «den dårlige norsken», selv om det faktisk er snakk om samme type avvik fra riktigheten i begge tilfeller.

Når trondheimere snakker om «bila» (der skriftspråkene har «bilen»), er det min erfaring at de fleste svelger denne «genusfeilen» ganske lett fordi den er en del av dialekten – selv om ordet nødvendigvis ikke er så mye mer enn 100 år. Mange kan derimot ha vanskeligere for å akseptere «en land» fra en multietnolekt-talende, selv om denne varianten har vært i bruk i noen tiår. De to «avvikene» er i prinsippet identiske, men reaksjonene de vekker, later til å være nokså forskjellige. Den lingvistiske ryggmargsrefleksen vår sier at vi her i landet skal akseptere «feil» når de er knyttet til det dialektale, mens vi ikke nødvendigvis behøver å være like tolerante i møte med andre avvik.

Språklærere, og i særdeleshet norsklærere, har et stort ansvar for å pleie det språklige klimaet i samfunnet vårt. Men jobben er ikke enkel, for diskusjonen om språkriktighet og hva som er «godt» og «dårlig» språk, er og blir forbundet med verdispørsmål som ikke lar seg besvare uten at man inntar et ideologisk standpunkt.

Å ha en klar ideologisk agenda er ikke alltid forenlig med lærergjerningen, men likevel er det avgjørende at framtidas språklærere har et reflektert forhold til den språklige sosialiseringa de direkte og indirekte bidrar til i skolen. Det vil gjøre dem bedre rustet til å sette ord på de lingvistiske realitetene i et Norge som favner langt mer enn dialekter. 

-- Stian Hårstad er førsteamanuensis i nordisk språkvitenskap ved NTNU og sitter i Språkrådets fagråd for normering og språkobservasjon.