Mann uten egenskaper

Jeg har aldri hørt noen si at jeg har fin dialekt. Det syns jeg er litt pussig, for jeg holder nemlig veldig godt på dialekten min. Det er jo ingen selvfølge.

AV KNUT VAN DER WEL

Som barn var jeg på nippet til å bli trønder. Søstrene mine var trøndere. Men så kom oljeeventyret. Min geologifar raket barten og pakket Saaben. Vi skulle til Stavanger. Det ble et usentimentalt adjø med æ og itj. Allerede ved Dombås hylte søstrene mine Ikke! JEG vil ha den! dersom noen prøvde å snappe kassettspilleren.

To–tre år på gullkysten fikk oss bare til å knise av ord som løye og radla. Ikke så mye som en skarre-r ble med på flyttelasset østover. Vi holdt på dialekten vår, og gjør det fremdeles. Og likevel: Ikke et rosende ord fra noen. Ikke et eneste skulderklapp. Egentlig ingen kommentarer om dialekten min i det hele tatt, når jeg tenker etter. Er ikke det litt rart?

Jeg burde ant at noe var råttent i kongeriket Norge. For er det ikke noe pregløst ved oss Oslo-folk? Noe anonymt og glatt? Noe det er litt vanskelig å sette fingeren på?

Alle kjenner jo den gjerrige sunnmøringen, den joviale totningen, den pratsomme bergenseren og den storkjefta nordlendingen. Stereotypiene er uløselig knyttet til dialekt. Men hvor er folk fra Oslo i alt dette? Bare fraværet av et eget navn for Oslo-folk – selve forutsetningen for en kjapp karakteristikk – burde fått varsellampene til å lyse. Det viser seg nemlig at Oslo-folk i dag ikke har noen dialekt.

Ifølge Wikipedia er Oslo-dialekten en ytterst sjelden fugl med tilhold i en gatestubb på østkanten. Det vi andre snakker, er den talte normalformen av bokmål/riksmål, såkalt dannet dagligtale eller standard østnorsk. Den historiske bakgrunnen for dette talemålet er selvsagt dansketiden og overklassens patetiske lefling med det danske språket for å oppnå fordeler.

Maken. Det jeg trodde var dialekten min, viser seg altså å være en ikke-dialekt. Faktisk verre. Den stammer fra mennesker som utraderte lokalsamfunnet i sin egen tale, og dermed ble språkmennesker uten egenskaper. Ikke rart det knytter seg så få stereotypier til boktalen her øst.

Finn-Erik Vinje foreslo for et par år siden betegnelsen «oslovitt» for oss som bor i Oslo. Det syns jeg er et godt ord. Og en god start. For er det ikke på tide at vi oslovitter inntar det norske dialektkartet og er stolte av talemålet vårt? Som vi kanskje kunne kalle oslovittisk?

Så er det selvsagt opp til alle totninger, sunnmøringer og nordlendinger å bli enige om hva som er typisk for oss oslovitter. Og selvsagt skryte litt av dialekten vår i ny og ne.

 

-- Knut van der Wel er konstituert prosjektleder i Nysgjerrigper, Forskningsrådet.

Del denne siden

Del på Facebook Del på Twitter