Tegn i tiden

AV ERLEND LØNNUM

Da stortingsmeldingen Mål og meining. Ein heilskapleg norsk språkpolitikk forelå for tre år siden, var det all grunn til å feire i landets tegnspråkmiljøer. Norsk tegnspråk ble da anerkjent som et fullverdig språk og fikk straks høyere status i det norske samfunn.

– Det var et sterkt øyeblikk da meldingen var et faktum. Endelig hadde myndighetene forstått alvoret. Da var det bare å la sjampanjekorkene sprette. Jeg husker at jeg gråt av glede, minnes Myhre Holten.

Et av de konkrete forslagene i språkmeldingen var å la Språkrådet ansette en egen rådgiver for tegnspråk. Og skal vi tro den nybakte rådgiveren, er det et viktig tiltak for å styrke tegnspråkets rolle.

– Jeg har tro på at hevet status gir en synergieffekt som løfter språket opp, og som gjør det mulig å informere mer saklig om hva tegnspråk egentlig handler om, både til døve og hørende. Siden informasjonen hittil har vært heller tilfeldig, blir det en spesielt viktig oppgave fremover. Og for å få til det er jeg avhengig av et nært samarbeid med tegnspråkmiljøene, som allerede har høye forventninger til hva Språkrådet kan utrette. Sånn sett må jeg vel aller først prøve å bringe folk litt ned på jorden igjen.

Formidlende fagperson

Myhre Holten har et godt utgangspunkt for arbeidet siden hun har vært del av forskermiljøet og interesseorganisasjonene for døve i over 20 år. På Facebook er hun, som mange døve, en ivrig debattant og sosialiserer. Det er altså ingenting å si på kontaktnettet. Som språkviter, allmennlærer og tegnspråklærer har hun dessuten verdifull erfaring. Og en sprudlende formidlerevne hjelper også godt når hun skal forklare en lekmann forskjellen på arbitrære og ikoniske tegn, tegnspråkguru Stokoes dobbeltstrukturerte tilnærming og forholdet mellom tegnenes innhold og uttrykk.

William C. Stokoe var den første som konstaterte at tegnspråk er komplekse, levende og naturlige språk med en egen grammatikk (i 1960). I tegnspråkforskningens barneår var utgangspunktet at tegnspråk var bygget opp på samme måte som talespråkene. I dag forskes det derimot på tegnspråk som et eget objekt, og det vil sannsynligvis føre til at tegnspråkvitenskap blir en egen disiplin.

Myhre Holten understreker at norsk tegnspråk ikke er et internasjonalt språk, men et geografisk språk med lokale variasjoner.

– Tegnspråk har et vidt uttrykksfelt som omfatter både konkrete og abstrakte forhold, og i tegnspråkverdenen finnes det også sosiolekter og slang, ikke minst blant ungdommer.

I en håndvending forklarer hun at tegnspråktegnene er konvensjonelle og ikke nødvendigvis «logiske», slik mange synes å tro. Et godt eksempel er at tegnet for bil representeres av rattet, mens det like gjerne kunne vært gjengitt som vindusviskere i bevegelse.

– Poenget er at begge tegnene er visuelle, og at vi kan se en visuell egenskap ved det som benevnes. Men kun det første er konvensjonelt i norsk tegnspråk, forklarer Myhre Holten.

Barn med hørevansker

Myhre Holten er født lett tunghørt, begynte med høreapparat i 9. klasse og ble helt døv to år senere.

– Jeg syntes det fungerte fint og tenkte ikke så mye på det den gang. Som mange andre døve ville jeg nok ikke helt innse hvilke utfordringer som kunne oppstå, slik mange foreldre til døve gjør fortsatt. Foreldre hevder ofte at barna deres hører godt nok, men språkutviklingen går fra dem, og de døve faller utenfor, advarer hun.

På skolen fikk hun hjelp av en tegnspråktolk som brukte såkalt tegnspråk-norsk, med samme syntaks (ord for ord) som norsk talespråk. Og hun hadde klassekamerater som spontant tolket i fransk og latin. Først etter videregående skole lærte hun seg tegnspråk.

Hørselshemmede har det ofte vanskelig i skolemiljøet, særlig i diskusjoner og sosiale sammenhenger.

– Erfaringen min er at foreldre som nettopp har fått hørselshemmede barn, faktisk blir frarådet å begynne med tegnspråk og heller satser for fullt på talespråk. Det oppstår en vente-og-se-holdning som kan få stor innvirkning på barnas språkutvikling, og det gir dem et dårligere grunnlag ved skolestart.

Den nye rådgiveren vet hva hun snakker om, for i en masteroppgave ved Universitetet i Oslo om språkplanlegging og tegnendringer i norsk tegnspråk skrev hun nettopp om hvordan maktutøvelse kan forsøke å gjøre døve mennesker til hørende.

Døveskolene for fall

Det ble nylig bestemt at tre av fire døveskoler i Norge skal legges ned om kort tid. Bare døveskolen på Møller kompetansesenter i Trondheim står tilbake. Myhre Holten mener at holdningsendinger har ført til denne bekymringsfulle utviklingen fordi arenaen der norsk tegnspråk oppstod og ble overført, kan forsvinne.

– I dag blir det stadig vanligere å holde hørselshemmede barn i hjemmeskole eller i skoleklasser med hørende. Trenden er at alle skal inkluderes og integreres, og dermed mister vi de verdifulle tegnspråkmiljøene. Men er det riktig? Har de døve egentlig noe valg? Ulempen med en slik uniformering kan være at tegnspråket trues, hevder hun.

Arenaer for tegnspråk

Verdenskongressen for døve arrangeres hvert fjerde år og samler mellom 5000 og 10 000 deltagere. De senere årene har den funnet sted i Wien, Brisbane, Montréal, Madrid og Durban.

– En drøm er å arrangere kongressen i Norden, men det er dessverre vanskelig å få oppmerksomhet rundt arrangementet i Norge, siden vi konkurrerer med så mange andre grupper, sier Myhre Holten.

Og til de årlige Døves Kulturdager kommer politikere og andre samfunnsdebattanter for bedre å kunne sette seg inn i de døves situasjon.

– Under slike sammenkomster kan vi utfordre dem som fortsatt ser på døve som en isolert og funksjonshemmet gruppe. Vi er da ikke syke! Vi er tvert om levende og normale og like forskjellige som alle andre. Og vi føler oss ekstra sterke når vi samles på denne måten.

Andre viktige tegnspråklige arenaer er de landsdekkende døvekirkene, den diakonale stiftelsen Signo, med mange hørselshemmede ansatte, og de hørselssentrene i Statped som driver med forskning, lærermiddelutvikling, tegnspråkordboken og rådgivning for hørselshemmede.

Folk blir usikre

Myhre Holten har flere ganger erfart hvor pinlige møter mellom døve og hørende kan bli.

– Jeg husker en gang på vei til Tromsø at flyvertinnen kom bort til meg og min døve venninne, ga oss litt ekstra sjokolade, satte seg på kne og spurte: Har dere fløyet før? Det er for så vidt velmenende nok, men samtidig både barnslig og fordummende, og det er dessverre ikke det eneste eksemplet.

Hun nevner også at hun på en flytur til Roma fikk instruksen om sikkerheten om bord med blindeskrift, og at døve kan havne på feil sted under reiser fordi informasjon om endringer annonseres over høyttalerne. Og på fest kan hun oppleve at blikkontakt, som er en viktig markør i norsk tegnspråk, misoppfattes som en seksuell invitt.

Et annet tema er de hørendes ordbruk om døve, for eksempel kampen mot misforståtte begreper som «behov for tegnspråk» og «tegnspråkavhengig». Det gjelder også formuleringer som døve barn må tåle, for eksempel «Å, klarte du å høre det? Så flink du er!», hvor hørende, også fagpersoner, trekker frem det barnet er dårligst på.

– Og er det en ting jeg er lei av, så er det å være flink, røper Myhre Holten.

Aktiv rådgivning

Språkrådet har nå altså blitt en sentral aktør for tegnspråket. Myhre Holten beskriver rådet som en merkevare som garanterer for at også tegnspråkpolitikk står på dagsordenen.

– Ikke minst siden folkeopplysningen i mediene gradvis har forstummet og døve sjelden blir intervjuet og inkludert, er det avgjørende at statlige kanaler formidler riktig og oppdatert informasjon om døve og tegnspråk. Spørsmålene blir dermed: Hvordan kan vi styrke språket og få det kjent på flere arenaer? Og hvordan skal vi klare å løfte tegnspråk som førstespråk? Utviklingen frem til nå har gått altfor sakte, og det har vært vanskelig å få budskapet ut. Men nå gjelder det! Nå har vi muligheten til å gjennomføre våre mål! Jeg har allerede fått mye positiv tilbakemelding fra sentrale personer i miljøet, så jeg gleder meg til fortsettelsen.