Språklig likestilling eller «sidemål»

AV LEIF RUNE HAUSVIK

Jeg bor på Vestlandet. For ganske kort tid siden snakket jeg med en «utvandret» slektning, nå bosatt i Oslo. Da hun i sin ungdom bodde her på mine trakter, tilhørte hun dem som fikk nynorsk språk inn «med morsmelken» som man sier, bl.a. i skolen. Dette faktum hadde imidlertid ikke forhindret hennes egne barn fra å slite ganske mye med nynorsk sidemål i skolen. Det hadde derfor overrasket henne ikke så lite å oppleve at sønnen hennes hadde vært svært begeistret for nynorsk litteratur i norskundervisningen. Enda mer overraskende hadde dette vært fordi denne sønnen hadde vært elev på en IB-linje, der man som kjent underviser på engelsk og ikke har sidemålsundervisning i norsk!

En slik anekdote kan synes å støtte en holdning til sidemålsundervisningen som etter hvert har slått fullstendig gjennom blant skolefolk, i alle fall rundt Oslo og i Østlandsområdet generelt. Kanskje også andre steder. Denne holdningen kan kort formuleres slik: Avskaff den tvungne sidemålsstilen i norsk, men behold lesningen av nynorsk skjønnlitteratur! Argumentene for et slikt syn er mange og etter hvert velkjente. Ett av de argumentene som har krav på å bli tatt alvorlig, er følgende: Den tvang som sidemålsstilen innebærer, og de nederlag arbeidet med skriftlig nynorsk daglig påfører elevene, skaper en generelt negativ holdning til nynorsk hos en hel ungdomsgenerasjon. Det fins mange som vil videreføre dette litt og antyde at den negative holdningen, skapt av sidemålsstilen, faktisk er det som stenger mest for en positiv opplevelse av nynorsk kultur i sin alminnelighet.

Det er vanskelig å påstå at dette synet er feil (enda det kan innvendes at en «utvalgt» elev fra IB-linjen ikke nødvendigvis er representativ for norske 16–19-åringer i alminnelighet). En eventuell avskaffelse av sidemålsstilen vil altså neppe automatisk føre til at store deler av norsk ungdom får øynene opp for rikdommen i den nynorske kulturarven. Men på den annen side spør stadig flere norsklærere: Hvorfor ikke prøve? All nyere erfaring viser jo at vi i skolen ikke greier å få elevene til å beherske nynorsk skriftlig, om læreplan og eksamensordning krever det aldri så mye.

Tar sidemålet for mye tid?

For mange norsklærere er konklusjonen ovenfor så opplagt at de anser en videre debatt om saken som overflødig. Den grunnleggende forståelsen av vår språksituasjonen som ligger bak dette synet, er litt spissformulert den at det bare er særinteresser i visse geografiske områder på Vestlandet som tviholder på den obligatoriske skriftlige eksamen i sidemål. Nynorsk har ifølge en slik oppfatning om lag samme status som samisk.

En annen og tilsynelatende svært populær innvending mot obligatorisk skriftlig eksamen i sidemål er den at arbeidet med nynorsk sidemål tar alt for mye tid fra norskundervisningen, tid som kunne ha vært brukt til mer systematisk arbeid med hovedmålet som man så flott uttrykker det. Professor Finn-Erik Vinje er blant dem som hevder at språktreningen i videregående skole bør være «problemløsende og intellektuell», noe en ifølge ham kunne fått bedre til ved å sløyfe opplæring i skriftlig sidemål, les nynorsk.

Det er lettest å argumentere mot denne siste innvendingen. Den bygger på en utbredt misoppfatning om at det jobbes systematisk med skriftlig opplæring i dagens videregående skole. Riktignok er alle lærebøker fulle av gode råd om emnet, men det er neppe mange elever som forstår dette stoffet, og neppe mange lærere som oppnår å få elever til virkelig å reflektere over egen språkbruk, enn si trene for å bli bedre. Årsaken ligger blant annet i en svært sammensatt elevmasse, der de virkelig «intellektuelt» anlagte er i klart mindretall. Men framfor alt er det jo så mye annet en skal arbeide med! Elever skal bl.a. arbeide med et språklig eller litterært særemne, og ikke minst skal jo alle elever lære å skrive i ulike sjangere, og lære å skjelne mellom så subtile saker som artikkel, kåseri og personlig essay. Det er min påstand at det vies like mye tid til disse sjangerproblemene som til språklig trening, i den grad en kan skille disse.

Det er altså ikke uten videre opplagt at en får kvalitetsmessig bedre arbeid med hovedmålet i norskundervisningen bare ved å sløyfe sidemålsopplæring. Litt vanskeligere er det derimot å forsvare sidemålsopplæringen overfor det uomtvistelige faktum at mange elever sliter med denne disiplinen. Resultatene blir dårlige, tross all trening. Etter min mening har dette flere årsaker. Den første finner vi kanskje i det allerede nevnte faktum at elevmassen i videregående skole er så sammensatt, selv på allmennfaglig studieretning. Det er ikke gitt at enhver elev er mottagelig for den smule språklige teori som sidemålsopplæringen tross alt innebærer. Men viktigere enn dette er trolig to andre forhold. Ett har med språklige holdninger å gjøre, et annet med det en kan kalle nynorskens synlighetsproblem. Ofte går disse to forhold over i hverandre i den forstand at når nynorsken er lite synlig mange steder i landet, så blir folks holdning den at det er dumt å kaste bort tid på den. Det er dessverre også mange norsklæreres holdning, er jeg redd for. Nynorsk oppfattes som et halvveis utdødd fremmedspråk, omgitt av konnotasjoner i retning av livet på landsbygda for sånn om lag hundre år siden.

Holdninger

Men vi kan jo ikke nekte for at det fremdeles fins store grupper av nordmenn som bruker nynorsk daglig! På Voss som i Volda finner en reklameskilt på nynorsk i butikkene, i mange deler av landet utgis det nynorske aviser, og en kan lese nynorskstoff i bokmålsaviser, som for eksempel Bergens Tidende og Stavanger Aftenblad. Få finner det naturstridig at folk i disse områdene forstår og skriver bokmål, enda nynorsk kanskje er mer «naturlig» for dem. At de på sett og vis bøyer seg for en overmakt, faller ikke bokmålsfolk inn. Men når det derimot forlanges at bokmålsbrukerne skal kunne bruke nynorsk praktisk, blir det ansett for et umulig krav. Forslaget fra Oslo om å gjøre sidemålet frivillig er ganske arrogant overfor alle dem som bruker nynorsk som sitt daglige arbeidsspråk. Det skal ikke mye fantasi til for å forutse at en eventuell frivillig sidemålsopplæring i sentrale strøk i landet vil redusere nynorsk til et regionspråk på ganske kort tid. Det er kanskje også grunn til å være redd for at hvis morgendagens elever «slipper» nynorsk sidemål skriftlig, så vil det ganske fort bli flere som «ikke skjønner det» når de leser nynorsk heller. Hva blir så neste krav?

Dersom nynorsk virkelig var et fremmedspråk, slik som samisk, ville motstanden vært forståelig. Men det dreier seg altså om en variant av skriftspråket som praktisk talt enhver nordmann forstår, som er i daglig bruk, og som framfor alt er offisiell likestilt med bokmålet. Derfor bør det heller ikke være noe urimelig krav at skolen over hele landet lærer elevene sine å skrive både bokmål og nynorsk. I allmennfaglig studieretning, som skal gi studiekompetanse og være grunnutdanningen for morgendagens akademikere, bør dette være helt udiskutabelt. Men det er samtidig klart at nynorsk representerer et klart pedagogisk problem. Og det er mangesidig. Som tidligere nevnt har det med holdninger og fordommer å gjøre. For det andre med undervisningsmetodikk. Og sist men ikke minst har det å gjøre med at det ujevne styrkeforholdet mellom bokmål og nynorsk ytterligere forsterkes av at man i skolen, i motsetning til i resten av samfunnet, snakker om «hovedmål» og «sidemål».

Når det gjelder selve holdningene, er nok dette det vanskeligste punktet. Det er på dette området man for det meste har prøvd å arbeide langsiktig, med ulike påvirkningskampanjer, som i parentes bemerket alltid har gått fra «målmiljøer» og vært rettet mot bokmålselever i skolen. Uten særlig resultat må det være tillatt å antyde. Et flertall av dagens skoleelever tror rett og slett ikke på det som hevdes: at nynorsk ligger nærmere talemålet enn bokmål. Derimot har de fleste klare formeninger om at nynorsk er vanskelig å lære. Er det egentlig slik? Når elever greier å lære seg engelsk, så må jo nynorsk være barnemat i forhold? Er ikke hovedproblemet heller at nynorsk fremdeles er litt latterlig og derfor nesten litt dumt å lære? Det finnes jo etter hvert mange eksempler på at innvandrere (som jo mangler kunnskap om nynorskens historie) får bedre karakterer i nynorsk enn nordmenn. Det skulle mer enn noe illustrere forholdet mellom holdninger og språk.

Hvordan en skal forandre godtfolks holdninger til nynorsk, er ikke enkelt å svare på. Det springende punktet er og blir nynorskens synlighetsproblem. Det er altfor mange som alt for sjelden leser nynorske tekster. En av skolens og norskundervisningens fremste oppgaver burde være å avhjelpe dette problemet. Det kan i praksis gjennomføres ganske enkelt ved «måldelt&3187; undervisning: I dag bruker vi bokmål, i morgen (eller i neste uke eller neste måned) nynorsk. På den skolen der jeg arbeider, har vi gjort dette i årevis, fordi vi har ganske stor «måldeling» i elevmassen. Vi driver ikke mye annen «sidemålsopplæring» enn dette! Og det er en situasjon som med respekt å melde ligner den vi blant annet finner i media. Både NRK og TV2 har jo programmer på nynorsk omtrent daglig. På mange måter kan det faktisk se ut til at nynorsken er kommet lenger ute i det norske samfunnet enn i skolen. Selvsagt domineres vår medieverden av bokmålet (hvis en ser bort fra engelsk da!). Men skolen har, enn så lenge, et annet ærend enn bare å reflektere dette.

Viktig for en måldelt undervisning er måldelte lærebøker. For meg er det en gåte at så mange skolefolk er imot dette. Særlig er motstanden fra nynorskhold overraskende. I stedet for å gripe sjansen til å framtre som likeverdige språkbrukere i norske læreverk, tviholder man i denne leiren på «retten til å være annerledes» i forhold til bokmålsbrukerne. (Jeg hadde nær sagt: Retten til å være bedre!).

«Hovedmål» og «sidemål»

I tråd med likestillingsprinsippet bør skolen etter min oppfatning snarest kvitte seg med de diskriminerende betegnelsene hovedmål og sidemål. Det vil føre til endringer i forhold til eksamen. I videregående skole allmennfaglig studieretning har en i dag to dagers skriftlig eksamen med ulikt faglig innhold, og loddtrekning om hvilken av dem som skal være på hoved- og sidemål. Hvorfor ikke la elevene velge isteden? En dag skriver du nynorsk, en annen bokmål. Dersom en subsidiært velger å beholde «hovedmål» og «sidemål» (det er vel det mest sannsynlig dessverre!), så bør en også med henblikk på eksamen ivareta synliggjøringsperspektivet i forhold til den underrepresenterte nynorsken. En kan for eksempel tenke seg at den såkalte «ressursheftedagen» blir gjort til en rent nynorsk eksamensdag. Da kan alle tekstene i ressursheftet være på nynorsk, og lesningen av disse tekstene vil trolig være vel så god eksamensforberedelse som grammatisk pugg.

Det er naturligvis mulig at dette er idealisme. Enkelte vil nok heller hevde at det er de gode gamle og forstokkede synspunktene som bare ihuga målfolk tror på. Men jeg tror egentlig ikke det. Jeg har i hvert fall sjelden sett dem skriftlig uttrykt. De fleste innlegg i den norske språkdebatten er jo partsinnlegg. Bokmålsfolk skjuler sin arroganse bak pedagogisk sutring, og målfolk forsøker å overbevise om at valg av språkform er et verdivalg. Selv er jeg for nynorsk og for bokmål, som man vil skjønne. Å være motstander av opplæring i en vesentlig del av skriftspråket vårt blir omtrent like absurd som om en musikklærer skulle lære elevene sine å spille bare durskalaer fordi mollskalaene var for vanskelige. De fleste norsklærere vil trolig hevde det samme når de skal være seriøse. Men praksis tyder ofte på noe annet. Det er mer enn mistenkelig når de som skal verne om og være glad i vårt norske språk, er så opptatt av at en høyst levende del av det er «tvang».

 

-- Leif Rune Hausvik er lektor ved Arna gymnas.

Del denne siden

Del på Facebook Del på Twitter