Om et forslag til alternativ sidemålsundervisning

AV KJELL LARS BERGE

I forbindelse med den politiske debatten om valgfri skriftlig sidemålsundervisning som raste – i Oslo-pressen særlig – høsten 2000, ble jeg av Arbeiderpartiets bystyregruppe i Oslo bedt om å lage et forslag til en prøveordning med alternativ sidemålsundervisning i Oslo-skolen og et forskningsprosjekt knyttet til det. Forslaget er sitert og diskutert lenger ute i denne artikkelen. En forståelse av forslaget krever at bakgrunnen for det presenteres. Forslaget ble til slutt fremmet av mellompartiene, men det fikk bare støtte av dem og RVs representanter.

Bakgrunnen for forslaget

1. august 2000 fremmet byråden med ansvar for Oslo-skolen, Høyre-mannen Bård Folke Fredriksen, et forslag for byrådet som kom til å vekke oppsikt. Sammendraget av byrådens opprinnelige forslag er som følger:

«Tilbakemeldinger fra ulike deler av utdanningssystemet tyder på at elevenes skriftlige ferdigheter i norsk ikke er gode nok. Etter byrådets oppfatning er det nødvendig at elevene får mer tid til å arbeide med hovedmålet. Dagens ordning med obligatorisk skriftlig sidemålsopplæring gjør at en betydelig del av tidsbruken i norskfaget går med til å arbeide med sidemålet. For Oslo kommune ville en forsøksordning med valgfri skriftlig sidemålsopplæring i videregående opplæring kunne være et meget velegnet virkemiddel for å få større bredde og fordypning i arbeidet med hovedmålet.»

Byråden avslutter med følgende vedtaksforslag: «Oslo kommune søker Kirke-, utdannings- og forskningsdepartemenetet om forsøk med valgfri sidemålsopplæring i videregående skole.»

Og dermed var sidemålsdebatten i gang igjen. Det vil si – det hadde ikke blitt en så omfattende debatt som det til slutt ble, dersom Høyre hadde vært i mindretall i saken, en posisjon de jo ellers pleier å være i, sammen med Fremskrittspartiet for øvrig. Men det var de ikke denne gangen. I modifisert form fikk Høyre-byrådens forslag støtte fra SV, og – som det skulle vise seg – delvis også Arbeiderpartiet. Situasjonen var plutselig dramatisk. Kunne denne uvanlige tverrpolitiske alliansen i et sentralt språkstridsspørsmål innebære at noe av fundamentet for den norske tospråksordningen ville bli ødelagt? Det var det det ble debatt av.

I sin såkalte «saksfremstilling» til forslaget hevdet byråden at hans viktigste begrunnelse for forslaget var «behovet for å styrke elevenes skriftlige norskkunnskaper, og at dette best kan gjøres ved å frigjøre mer tid til å arbeide med hovedmålet». Som politikere gjerne gjør når det gjelder forslag med en slik rekkevidde, allierte byråden seg med vitenskapen og dens representanter da forslaget skulle begrunnes. Byrådens sannhetsvitne i så måte var professor Finn-Erik Vinje ved Institutt for nordistikk og litteraturvitenskap, Universitetet i Oslo. Byråden siterer professor Vinje fra en artikkel i Schola nr. 1, 1993, s. 45–46:

«Dersom språkferdighetene i norsk skriftlig skal styrkes, er det etter min mening en betingelse at elevens hovedmål tillegges mer vekt – selv om det må bety mindre vekt på sidemålet (…) Det verste med den obligatoriske skriftlige sidemålsopplæringen fra ungdomsskolen og oppover er at den stjeler så mye dyrebar tid. Terping på rettskrivings- og grammatikkdetaljer og leksikalske forskjeller skjer på bekostning av systematisk skrivetrening, begrepsdannelse og syntaktiske øvinger i skriftlig behandling av morsmålet. Det antydes at mellom 10 og 50 % av undervisningen i bokmålsklasser går med til opplæring i nynorsk sidemål.»

Når politikere siterer påstander framsatt av vitenskapsfolk og forskere, er det selvsagt fordi forskerne forventes å vite noe som er mer «sant» om et fenomen i virkeligheten enn det lekfolk vanligvis gjør. Og særlig en professor forventes å ha vitenskapelige belegg for sine påstander. Ellers kunne man jo bare ha spurt fem på gata, noen i slekta eller naboen for den del. Men av sitatet ser vi at professor Vinje siterer noen andre igjen – «det antydes at» osv. Hvem er så de som antyder ifølge Vinje? Inngår de som informanter i forskningsprosjekter f.eks.?

I forbindelse med undersøkelsene av de såkalte «fellesspråklige» lærebøkene for noen år tilbake – et prosjekt jeg ledet sammen med sosiologen Berit Skog ved NTNU – gikk vi gjennom forskningen som fantes på dette feltet. Og for å si det som det er: Det finnes ingen forskningsmessige belegg for de synspunkter Høyre-byråden forfekter når det gjelder forholdet mellom skolens tidsbruk til sidemålsundervisning på den ene sida og norske elevers skrive- og leseferdigheter på den andre. Og hvem det nå er som er kilden for professor Vinjes påstander, er det ikke forskningsbaserte undersøkelser, rapportert på akseptable måter i vitenskapelige rapporter og artikler. Det vi vet om forholdet mellom sidemålsundervisning på den ene sida og lese- og skriveferdigheter, holdninger, tidsforbruk m.m. på den andre, er meget lite, oppsiktsvekkende lite når man tar i betraktning den kulturpolitiske argumentasjonen for og imot ordningen. Det vil si, når det gjelder holdningene til ordningen, vet vi ganske mye, men det er takket være de undersøkelsene Skog, jeg og våre assistenter gjennomførte i forbindelse med forskningsprosjektet omkring fellesspråklige lærebøker. I de systematiske undersøkelsene av norske skoleelevers leseferdigheter som er gjennomført, er det ingenting som kan forklares med den norske tospråkssituasjonen generelt og sidemålsundervisningen spesielt. I den såkalte IEA-undersøkelsen av lesing som norske forskere og Norge deltok i (IEA=The International Association for the Evaluation of Educational Achievement), kunne forskerne ikke forklare hvorfor norske skoleelevers leseferdigheter var forholdsvis middelmådige. Dessuten var situasjonen den at i mange land som var enspråklige, var leseferdigheten dårligere enn i Norge, bl.a. i Danmark. Det lille vi vet om norske skoleelevers leseforståelse av bokmål og nynorsk – igjen takket være våre undersøkelser i forbindelse med forskningsprosjektet på fellesspråklige lærebøker – gir heller ingen belegg for at norske bokmålselever har større problemer med å lese nynorsk enn bokmål, selv om mange av de elevene i det fellesspråklige lærebokprosjektet som vi testet leseforståelsen til, påstod det motsatte, til dels ganske skråsikkert. Og når det gjelder norske elevers skriveferdigheter, visste vi og vet enda mindre. I Norge er det så å si ikke gjennomført vitenskapelige undersøkelser av norske skoleelevers skriveferdigheter, og slett ikke undersøkelser der disse ferdighetene sammenliknes med tilsvarende ferdigheter blant skoleelever i andre land. Et siste moment som bør nevnes, er at det heller ikke finnes undersøkelser av omfanget av sidemålsundervisningen i norskfaget. Det lille vi vet på dette området, tyder imidlertid på at det er svært lite av slik undervisning. Den foregår gjerne i forbindelse med grammatikkundervisningen og/eller som rettinger og kommentarer fra læreren når elevene av og til skriver en tekst på sidemålet. Når en samtidig vet hvor lite det er av særlig grammatikkundervisning i skolen i dag, bør en mer gjennomtenkt slutning være at det så å si ikke drives systematisk sidemålsundervisning i morsmålsfaget i norske skoler i det hele tatt. På bakgrunn av en slik innsikt var det altså mer rimelig å slutte seg til synspunkter motsatt dem byråden brukte som argument for å foreslå at skriftlig sidemålsundervisning avskaffes i Oslo-skolen.

Forslaget

At jeg (og flere andre) hadde en slik forskningsbasert innsikt, visste lederen av Noregs Mållag. Han inviterte meg med som sakkyndig til et møte med utdanningskomiteen i byrådet i Oslo. Det ble et hyggelig møte, samtidig som det viste at standpunktet i saken allerede var tatt, ikke minst i SV. Arbeiderpartiet derimot var noe usikre, og inviterte meg til å skrive et alternativt forslag. I første omgang skulle det brukes som grunnlag for et ordskifte internt i partiet. Partiet var altså splittet i saken. I andre omgang kunne det – dersom det ble støttet av Arbeiderpartiets bystyregruppe – legges fram som alternativt forslag, dersom nå byrådens opprinnelige ikke skulle få det tilstrekkelige flertall. Forslaget kom til å lyde som følger (Arbeiderpartiet kom forresten ikke til å fremme dette forslaget, men det er en annen historie):

«Kommentarer/alternativt forslag til Oslo SVs bystyregruppes forslag til vedtak i saken etter behandling i bystyregruppemøtet mandag 28.8.2000

Merknader:

Bystyregruppa til XX vil understreke at bokmål og nynorsk er likestilte målformer. Det er derfor en viktig del av allmennutdanninga å beherske begge målformer. Sidemålsundervisningen er viktig for at elevene skal bli kjent med alle de sammenhenger der de norske skriftspråkene bokmål og nynorsk brukes i det norske samfunnet, og for at elevene skal få innsikt i og utvikle en forståelse for den norske språksituasjonen.

Nyere forskning viser at hensiktene med sidemålsundervisningen ikke på noen måte nås slik det arbeides med sidemålet i skolene i dag. Altfor mange elever oppnår et lavt ferdighetsnivå i skriftlig sidemål. Altfor mange elever kan svært lite om den norske språksituasjonen. Altfor mange elever utvikler en manglende forståelse omkring de sosiale og historiske forutsetningene for språksituasjonen. Denne forskningen viser også at sidemålsundervisningen ikke har vært gjenstand for det mormålsdidaktiske utviklingsarbeidet som kjennetegner mye av det øvrige norskfaglige stoffet i skolen.

Dagens sidemålsopplæring er i liten grad knyttet opp mot arbeidet med å utvikle en generell skrivekompetanse hos elevene. En generell skrivekompetanse på norsk innebærer å kunne bruke norsk språk – både nynorsk og bokmål – i mange forskjellige sammenhenger, rettet mot forskjellige mottakere og gjennom forskjellige sjangrer. De gjeldende læreplanene for norskfaget legger opp til at skriveopplæringen skal bygge opp en slik skrivekompetanse på begge målformer. Og eksamensordningen diskriminerer i prinsippet ikke mellom målformene når det gjelder denne allmenne skrivekompetansen. Kandidatene skal kunne skrive f.eks. artikler, essays og noveller på begge målformer.

Derfor er det viktig å sette i gang med forsøk med alternative former for sidemålsundervisning. Målet med slike forsøk må være:

1. At elevene øker sin generelle skrivekompetanse slik at de blir bedre til å skrive både i hovedmål og sidemål enn de er i dag.
2. At elevene får bedre innsikter i den norske språksituasjonen og de sosiale og historiske forutsetningene for den, og dermed utvikler en større forståelse for den.

Bystyregruppa til XX vil derfor sette i gang noen begrensede forsøk i Oslo-skolen.

Vi vil foreslå følgende:

Forslag:

Det settes i gang et forsøks- og forskningsprosjekt i noen utvalgte Oslo-skoler med følgende formål:

• Å kartlegge sidemålsundervisningens stilling når det gjelder forskjellige rammefaktorer, pedagogiske opplegg/undervisningsformer, faglige resultater og holdninger til faget. Det bør også kartlegges om det er behov for etterutdanning blant lærerne i disiplinen.
• Å prøve ut alternative pedagogiske opplegg/undervisningsformer der det på en systematisk måte undersøkes hvilke læringsresultater som oppnås i løpet av forsøksperioden når det gjelder skriveferdigheter i sidemålet og kunnskaper og holdninger til sidemålet.
• Det bør også undersøkes hvilke læringsresultater slike alternative opplegg for sidemålsundervisningen kan ha for elevenes skriveferdigheter i hovedmål.
• De alternative pedagogiske oppleggene/undervisningsformene sammenliknes på en systematisk måte med tradisjonelle undervisningsformer.

Forsøks- og forskningsprosjektet utvikles av og gjennomføres i regi av etablerte morsmålsdidaktiske forskningsmiljøer i nært samarbeid med de aktuelle skolene, lærerne og elevene, KUF og Skolesjefen i Oslo kommune/Utdanningskontoret i Oslo og Akershus.»

Utdyping av og begrunnelse for forslaget

La meg nå skifte perspektiv, og delvis tema. Hva var mine begrunnelser for å komme med dette forslaget, og hvordan kan det utdypes? Uansett hvordan man stiller seg til den skriftlige sidemålsundervisningen og hensiktene med den, er det umulig ikke å ta på alvor den ganske solide motstanden bokmålselever i hele landet viser mot denne norskfagsdisiplinen. I undersøkelsene som ble gjennomført i forbindelse med de fellesspråklige lærebøkene, ser vi at bokmålselevene utgjør 89 % av alle elever i den videregående skolen. Undersøker man bokmålselevene og nynorskelevene under ett, er det hele 71 % av dem som er mot skriftlig eksamen i sidemål. Bare 14 % er for. Ikke overraskende er nynorskelevene mer positive til bokmål som skriftlig sidemål enn det bokmålselever er til nynorsk som skriftlig sidemål. Tar vi utgangspunkt i undersøkelsens såkalte «språkholdningsindeks», er 82 % av bokmålselevene negative til nynorsk. Til sammenlikning er det kun 16 % av nynorskelevene som er negative til bokmål. Vi har altså å gjøre med meget sterke og rotfaste holdninger blant bokmålselevene. De kan ikke bare avfeies som slendrianmessige og typiske for skolesvake og umotiverte elever.

Faktisk er det slik at foreldrenes utdanning ikke kan forklare disse holdningene. Barn av foreldre med lang utdanning er altså like negative til skriftlig sidemål som det barn av foreldre med kort utdanning er. Selv om skolemotiverte elever – og særlig jentene blant dem – er noe mer positive enn flertallet sett under ett, er det generelle bildet at bokmålselevene er negative, svært negative, til skriftlig sidemålsundervisning. At disse meget sterke negative holdningene gjør at norsklærere som skal sette elevene i sving med å skrive sidemålstekster, står overfor ganske solide pedagogiske utfordringer, kan det overhodet ikke være tvil om. Som en ekstra dimensjon i et slikt resonnement kommer de ofte hevdede – men forskningsmessig lite undersøkte – påstandene om at elevene ikke er i nærheten av å beherske nynorsk sidemål (særlig) på noe som kan likne et noenlunde funksjonelt nivå. Oppsummerer vi det vi forskningsmessig vet om situasjonen for den skriftlige sidemålsundervisningen i skolen i dag, kan vi konstatere følgende:

• Bokmålselever syns nynorsk er vanskelig å skrive.
• Bokmålselever har lite kjennskap til nynorsk.
• Nynorsk er for bokmålselever ofte knyttet til formaliserte skoledisipliner, dvs. grammatikk og skjemapugging.
• Nynorskopplæringen oppleves av bokmålselevene som unyttig, og den oppfattes følgelig som ubegrunnet tvang.
• Nynorsken og nynorskkulturen er for bokmålselever assosiert med et forholdsvis lite og smalt kulturelt felt: det er et minoritetsspråk, oftest brukt til poesi og litteratur, preget av motkultur og folklore, dominert av regionalisme, bygdepatriotiske holdninger og til en viss grad også individualisme.

Samtidig er norske skoleelever – og det må være den horisonten vi skal forstå disse holdningene fra – svært likegyldige til språkstriden i landet vårt. Hele 70 % av dem er knekkende likegyldige til språkstridsspørsmål generelt og til språkorganisasjoner spesielt.

Hva kan så gjøres for å endre denne temmelig dystre situasjonen? Forslagene mine går altså mot Høyre-byrådens løsning. Den innebærer jo å droppe hele greia. Jeg aksepterer at ordningen med skriftlig sidemål både er kulturpolitisk viktig og gir nynorsken en kulturell status den ellers ikke ville hatt. Samtidig innser jeg at det truer hele ordningen at man ikke tar på alvor for det første de utrolig negative holdningene norske bokmålselever har utviklet mot den, og for det andre at de skriveferdighetene som oppnås med skriftlig sidemålsundervisning, er langt, langt under et akseptabelt nivå.

Mine forslag tar utgangspunkt i den kjensgjerningen at det overhodet ikke har vært gjennomført forskningsbaserte pedagogiske prosjekter med alternativ sidemålsundervisning i Norge. Noe som likner på slike forsøk, er gjennomført – ofte av entusiaster – med resultater som påstås å være gode. I virkeligheten er situasjonen den at sidemålsopplæringen er den disiplinen i norskfaget som i minst grad har blitt studert, reflektert omkring og didaktisert. Og da må vi ha i mente at det i norskfaget har skjedd en radikal utvikling av fagdidaktikken siden begynnelsen av 1980-tallet. Det er symptomatisk at ingen av norskseksjonene ved våre mange lærerhøgskoler har fått tildelt ansvaret for å utvikle en fagdidaktisk forskning på sidemålsundervisningen. Ingen lærerhøgskoler har altså fått såkalt «knutepunktfunksjon» for denne disiplinen, dvs. hovedansvaret for å utvikle skriftlig sidemål som pedagogisk og didaktisk redskap. Denne nesten totale mangelen på forskningsmessig og didaktisk interesse på den ene sida og den energiske kulturpolitiske argumentasjonen for ordningen på den andre er i seg selv illustrerende for hvor svakt sidemålsundervisningen står i skolen og i samfunnet for øvrig. Denne motsetningen er også illustrerende for hvor likegyldig folk flest forholder seg til skriftlig sidemål. Det er neppe for sterkt å påstå at det ikke er noen norskfaglig disiplin der avstanden mellom formuleringsarenaenes idealistiske retorikk og festtaler på den ene sida og virkelighetsarenaens grå hverdagsprosa på den andre er så tydelig som i ordningen med obligatorisk skriftlig sidemål.

Mine forslag tar dessuten utgangspunkt i at innholdet i morsmålsfaget har – eller skal ha – endret karakter med de siste 30 års skolereformer. Norskfaget har på alle skoletrinn utviklet seg i retning av å bli et fag der det legges avgjørende vekt på elevenes arbeid med å skape tekster både muntlig og skriftlig. I prinsippet skal skriveopplæringen ikke lenger innebære å skrive resonnerende stiler for egen norsklærer, men at det forfattes tekster over engasjerende temaer innenfor forskjellige sjangrer og dermed rettet til forskjellige typer modellmottakere i ulike situasjoner. I forlengelsen av et slikt syn vil det følge at skriveopplæring ikke er noe en bare sysler med i norskfaget, men i alle fag. Ikke minst sidemålsundervisningen er et eksempel på en disiplin som nok ville ha fordeler av å ikke bare være assosiert med norskfaget og norskfaglige disipliner som grammatikk og dikttolkning.

Jeg vil sette strek med følgende synspunkt: Dersom man i Norge konkluderer med at skriftlig sidemålsundervisning er meningsløst rett og slett fordi den ikke fører til større skriftspråklig toleranse og mer utviklede skriveferdigheter hos barn og unge, har den språklige versjonen av den norske nasjonsbyggingen vært mislykket. Noen har vært imot ordningen hele tida, og de konstaterer selvsagt med glede den store motstanden. Noen av oss andre som ser ordningen som et innslag i et positivt bidrag til det norske samfunnets arbeid med å utvikle en kulturelt sett kompleks identitet, er nok pessimister, men ser fortsatt muligheter for endring og utvikling. Men det begynner å bli seint, lovlig seint, å gjøre noe.

-- Kjell Lars Berge er professor i nordisk språkvitskap ved Universitetet i Oslo.