*H1orb- *wṛdho-

AV SVEIN NESTOR

De mystiske tegnkombinasjonene i overskriften er et forsøk på å gjengi uttalen av to indoeuropeiske ordrøtter som har gitt opphav til to dagligdagse norske ord. Hvilke ord det er, kommer jeg tilbake til. Asterisken (den lille stjernen) som står foran dem, har ikke noe med uttalen å gjøre. Den markerer bare at det ikke er snakk om noe virkelig ord som vi kjenner fra skriftlige kilder, men om (re)konstruerte former som forskerne antar har eksistert. Den store H-en er ingen h-lyd, men symboliserer en laryngal (en språklyd som dannes i strupehodet, larynx, som f.eks. h-lyden), en type konsonanter som mange forskere mener spilte en stor rolle i det indoeueropeiske grunnspråket. Den såkalte laryngalteorien går ut på at disse konsonantene i løpet av den historiske språkutviklingen har forsvunnet i alle enkeltspråkene unntatt i det lilleasiatiske språket hettittisk (ca. 1600–1200 f.Kr.).

Rekonstruksjonene har fremkommet ved at forskerne har sammenlignet former i en rekke indoeuropeiske språk, først og fremst de eldste av dem, naturligvis. Sammenlignende indoeuropeisk språkforskning, som faget heter, er en slags språklig arkeologi – eller kanskje heller paleontologi. Paleontologene prøver ved hjelp av fossiler, generell kunnskap i zoologi og en god del fantasi å rekonstruere dyr som de vet har eksistert, men ikke vet hvordan så ut. Det den sammenlignende språkforskningen gjør, er å bruke eksisterende ord, 'lover' for hvordan språk utvikler seg historisk, og fantasien for å prøve å komme frem til hvordan urformen av ordene kan ha sett ut.

At arbeidet er svært vanskelig, sier seg selv når de eldste tekstene på indoueropeiske språk kanskje ikke er eldre enn fra ca. 1600 år f.Kr., mens det indoeuropeiske grunnspråket som de nedstammer fra, har vært betydelig eldre. Når og hvor det ble snakket, vet vitenskapen ikke sikkert. Ett av mange problemer er dessuten at noen språk vet vi temmelig mye om, slik som f.eks. gammelgresk og gammelindisk, mens f.eks. tekster på det mest alderdommelige av alle nålevende indoeuropeiske språk, dagens litauisk, ikke ble skrevet ned i særlig omfang før på 1500-tallet e.Kr. Det er klart at dersom alle indoeuropeiske språk hadde vært like godt kjent som f.eks. gammelindisk, hadde den sammenlignende indoeuropeiske språkforskningen hatt et mye mer solid fundament enn den har. Men heldigvis kan språkformer holde seg forholdsvis uforandret gjennom veldig lang tid. Når gammelindisk fra kanskje 1000 år f.Kr. har ordet sunuh, og litauisk, som altså ikke ble skrevet før 2500 år senere, har sunus, og når begge ordene attpåtil betyr 'sønn' – som jo også ligner – er det lett å skjønne at det i prinsippet må kunne gå an å finne ut noe om språkstadier som er eldre enn de eldste tekstene vi kjenner. Men så enkelt som i tilfellet sunuh – sunus – sønn er det naturligvis sjelden.

Arv og ord

Den indoeuropeiske urformen H1orb- har gitt opphav til gammelirsk orb, som betyr 'arv', og det kan hende at vårt ord arv er et gammelt lånord fra keltisk. Den indoeuropeiske urformen *wrdho- har gitt gotisk waurd, gammelengelsk word, gammelhøytysk wort, moderne engelsk word, nederlandsk woord, moderne tysk Wort, alle med den fremlydende indoeuropeiske w-en i god behold. I de nordiske språkene forsvant den, og derfor heter det orð på norrønt, moderne islandsk og færøysk, og ord på dansk, norsk og svensk. Vårt ord verb er lånt fra latin verbum (NB med v-en i behold, men med en annen vokal og annen utvikling av *-dh-), og også det betyr 'ord'. En annen vokal enn de germanske formene har også de baltiske språkene litauisk, med vardas, som betyr 'navn', og latvisk, med vards, som betyr 'ord'.

Våre to urindoeuropeiske røtter har altså på en eller annen måte utviklet seg til våre ord arv og ord, og nettopp arv og ord finner vi i tittelen på en nylig utkommet bok, Våre arveord, med undertittelen Etymologisk ordbok. Men allerede i forordet understrekes det at den ikke er noen etymologisk ordbok i tradisjonell forstand, heller en samling artikler om våre eldste ord, de såkalte arveordene. Hvert ord har fått større plass enn i vanlige etymologiske ordbøker, og det er en stor fordel. Arbeidet med boken har dessuten ført til at forfatterne kan legge frem en stor mengde nye etymologier, noe som jo må være en viktig forutsetning for i det hele tatt å gi ut en ny ordbok av dette slaget. Den er resultatet av nesten ti års samarbeid mellom professor i germansk filologi Harald Bjorvand og professor i sammenlignende indoeuropeisk språkvitenskap Fredrik Otto Lindeman ved Universitetet i Oslo.

Etymologiske ordbøker over norsk fins fra før, nemlig Hjalmar Falk og Alf Torps Etymologisk ordbog over det norske og det danske sprog fra 1903–1906 (tysk utgave 1910–1911) og Alf Torps Nynorsk etymologisk ordbok fra 1919. For norrønt fins Altnordisches etymologisches Wörterbuch av Jan de Vries, som kom ut i slutten av femtiårene. Ásgeir Blöndal Magnússons Íslensk orðsifjabók fra 1989 er den nyeste etymologiske ordboken over et nordisk språk. Elof Hellquists Svensk etymologisk ordbok er fra 1948, og Niels Åge Nilsens Dansk etymologisk ordbok fra 1966 er ikke særlig omfangsrik, og ordartiklene er svært knappe. Derfor er Våre arveord et svært viktig verk for alle som er interessert i de nordiske språkenes historie, for våre arveord er ofte også både svenskers, danskers, islendingers og færøyingers arveord.

Arveordene er altså det som boken først og fremst behandler, men en del lånord er også tatt med, særlig fra nedertysk, altså hanseatenes språk, f.eks. bringe, bruke, føle. Forordet opplyser at dette i mange tilfeller også er gamle arveord som en gang har gått tapt i vårt eget språk, men som vi senere har fått igjen som lån fra språk som har bevart dem. Å ta med slike lånord er interessant og virker fornuftig, men av og til ser det ut til at det også er tatt med f.eks. lånord fra nedertysk og latin som en lurer på hvorfor er kommet med. Hadde det stått mer i forordet om hvilke kriterier som er lagt til grunn for utvalget, kunne leseren ha sluppet å lure på om det er tilfeldigheter som har fått råde.

Forfatterne har anstrengt seg for «å lage en så klar og leselig fremstilling som mulig ved å unngå for mange tekniske ord og uttrykk», men innrømmer at fagfeltet er vanskelig på grunn av at det trekker inn så mange språk, og fordi mye av arveordenes historie ligger svært langt tilbake i tiden. Boken henvender seg likevel til både leg og lærd.

Det ligger selvsagt et problem i dette doble – men slett ikke enkle – siktemålet. På den ene side er det selvsagt at dette skal være en bok for spesialister på germanske og andre indoeuropeiske språk, og de finner sitt i rikelige henvisninger til gamle og nye, velkjente og mindre kjente, indoeuropeiske språk. På den annen side er det klart at den som ikke har slike store språkkunnskaper og kanskje må konsentrere seg om det germanske materialet, også får sitt. Men skal en gå dypere inn i det germanske, er det helt nødvendig å lese innledningen, som er på knappe fire sider og gir et riss av 1) den germanske språkgrenen, 2) den germanske lydforskyvningen og Verners lov. Den som har skrevet innledningen, er Harald Bjorvand, og vi skal nå bruke etternavnet hans som eksempel på hva ordboken kan opplyse om våre (arve)ord.

Vand

Vand er en dansk skriftform for vann. I de germanske språkene er ordet for 'vann' dels en n-stamme, som opprinnelig i norrønt vat-n, og i gotisk wat-in-s (som er genitiv av wat-o), dels (i de vestgermanske målene) en r-stamme, som i engelsk og nederlandsk wat-er og tysk Wass-er. Vi har i dette tilfellet å gjøre med ord for 'vann', som opprinnelig alle tilhørte ett og samme bøyningsmønster, en urgermansk r-/n-stamme *wat-r-/*wat-n-. Men språkene har forenklet systemet ved enten å gjennomføre bare n-stammer eller bare r-stammer, og i norrønt har vatn blitt til en a-stamme, som var en veldig vanlig stammetype i hannkjønns- og intetkjønnsord. Videre blir vi henvist til substantivet oter og adjektivet våt, som – når vi tenker over det – absolutt har noe med vann å gjøre.

Leser vi videre, ser vi at vårt ord vann er beslektet med gammelgresk hydor (som vi for eksempel kjenner fra fremmedordene hydroelektrisk, som betyr 'vannkraftelektrisk', og hydrat, som er en kjemisk forbindelse av vann og et annet stoff) og litauisk vanduo, gen. vandens. Den greske formen ligner ikke umiddelbart på det norske ordet, noe det litauiske ordet derimot helt klart gjør, og Våre arveord forklarer hvorfor det er slik

Bjor

Leter vi etter bjor, finner vi ikke noe slikt oppslagsord. Men på side 1111–1120 står det en Ordliste over behandlede ord som ikke er egne oppslagord. Der finner vi bjor, med en pil som henviser til oppslagsordet bever. Under det oppslagsordet får vi opplyst at bever er lånt fra middelnedertysk. Vi får også vite at det var den utstrakte handelen med beverskinn som førte til at det nedertyske ordet ble lånt inn i norsk, svensk og dansk, og bever har derfor nesten helt fortrengt de hjemlige formene som svarer til norrønt bjórr, gammelsvensk biur. Ved siden av bever har nynorsk riktignok bjor, men det er lite brukt, og ellers er disse formene best bevart i stedsnavn som Bjorli i Norge og Bjursjön i Sverige. Det er bare tre gårder i Norge som heter Bjorvatn, og etternavnet Bjorvand (med fordansket sisteledd) stammer ganske sikkert fra én av dem.

Den høytyske formen er Biber, og derfra er det et kort lydlig sprang til engelsk beaver. Fjernere slektninger er russisk bobr (som boken dessverre ikke nevner), litauisk bebrus og bebras og latin fiber. Gammelindisk har babhrúh, som er et adjektiv og betyr 'rødbrun'. Det hele går tilbake på en urspråklig form *bhe-bhr-u, som opprinnelig betyr 'brun', og det er beveren jo. Leser vi helt til slutt, henvises vi til et annet rødbrunt dyr som har den samme indoeuropeiske roten som bever, nemlig bjørn, som på tysk heter Bär og på engelsk bear. På én måte uventet, på en annen måte helt rimelig.

Noe av det fascinerende ved dette verket er at det går opp for leseren at det i ordforrådet fins sammenhenger som han i utgangspunktet ikke ante, men som kan være ganske opplagte når en bare får dem presentert på en skikkelig måte. Det gjør også inntrykk å se f.eks. at litauisk av i dag har et adjektiv stiprus 'sterk, solid', og at gammelgresk to tusen fem hundre år tidligere hadde et nesten identisk adjektiv stiphros 'fast, solid', der både formen og betydningen stemmer veldig godt overens med det litauiske. Disse to ordene er igjen slektninger av vårt adjektiv stiv.

Ordartiklene går fra side 17 til og med side 1110. Dersom vi runder av ned til 1000 sider og regner med at det i gjennomsnitt er to etymologiske artikler per side, har vi her et imponerende verk som behandler 2000 ord med interessant språkhistorie. Våre Arveord er ikke noen helt lett bok, men den som orker å anstrenge seg, blir rikelig belønnet.

Boken mangler én viktig ting, en liste over alle ord og røtter som er behandlet i artiklene. En slik liste hadde gjort boken en del tykkere, for tallet på språk, former og røtter er stort, men mye mer anvendelig.

Våre arveord koster 595 kroner. Med moderne bokpriser er ikke det mange penger, og for den summen får en en bok på hele 1142 sider tettpakket med svært fengslende stoff. Til sammenligning koster den tilsvarende svenske og islandske ordboken over 1200 kroner.

 

-- Svein Nestor er førstekonsulent i Norsk språkråd.

Del denne siden

Del på Facebook Del på Twitter