Rettskrivningsreformer i dette århundret

AV STÅLE LØLAND

Ved inngangen til vårt århundre hadde vi to offisielle skriftspråk i Norge: «landsmålet» (fra 1929 nynorsk) som bygde på Ivar Aasens normal, og «det almindelige Bogsprog» eller «Rigsmaal» (fra 1929 bokmål) som bare i liten grad skilte seg fra dansk. Avstanden mellom de to var forholdsvis stor, og språkpolitikken har stort sett gått ut på å nærme dem til hverandre gjennom en rekke rettskrivningsreformer: 1907 (bare bokmål), 1910 (bare nynorsk), 1917, 1938, 1959 og 1981 (bare bokmål). Den siste reformen var et brudd med tilnærmingslinjen i og med at en rekke tradisjonelle former ble gjeninnført i bokmålsrettskrivningen. I denne artikkelen skal vi se nærmere på rettskrivningsreformene i bokmål i vårt århundre.

Det viktigste i 1907-reformen var at de «harde» konsonantene p, t, k ble innført i stedet for de «bløte» b, d, g i en hel del ord. Nå skulle en for eksempel skrive «løp ut paa gaten efter en kake» mot tidligere «løb ud paa gaden efter en kage». Noen ord som hadde skiftende uttale – en hjemlig norsk og en «dannet», tilnærmet dansk - fikk valgfrihet: haap eller haab, bot eller bod, bok eller bog osv. Disse forandringene førte til nye sammenfall av ord i skrift. For å unngå sammenblanding ble dobbeltkonsonant tatt i bruk i slike tilfeller (bukk/buk, hugg/hug osv.). Også i bøyningsverket ble det gjort store endringer. Mange substantiver fikk norske flertallsformer i stedet for de danske, for eksempel hester (ikke heste) og hus (ikke huse). Preteritum på -et ble innført i verb som tidligere hadde -ede (kastet/kastede). Som vi ser, bidrog alle disse endringene til å fjerne norsk rettskrivning fra den danske.

1907-reformen slo raskt igjennom. Det hang trolig sammen med den nasjonale stemningen etter unionsoppløsningen i 1905. Dessuten var endringene stort sett i samsvar med den «dannede» dagligtalen som de dominerende klassene brukte.

1917

Rettskrivningsreformen i 1917 tok ytterligere et steg i norsk retning. Reglene for harde konsonanter, dobbeltkonsonant i utlyd og flertallsbøyning av substantiver ble langt på vei gjennomført slik vi har dem i dag. Skrivemåter med ll og nn ble innført i mange ord som hadde hatt ld og nd: fjell, mann mot tidligere fjeld, mand. Enda viktigere var det at æ ble skiftet ut med e i en mengde ord: læse > lese, sæk > sekk osv. En rekke ordformer fra dialektene og nynorsk kom inn ved siden av de tradisjonelle: bein/ben, bru/bro, golv/gulv osv. I bøyningen kom det inn en viktig talemålsform: artikkelen -a i hunkjønn. Den ble generelt tillatt, men frarådd i litterære ord. Fortidsformer på -a i verb ble også tillatt (kasta ved siden av kastet), men ble gjort avhengig av emne og stiltype. Vi kan ellers merke oss at å ble innført i stedet for aa.

De obligatoriske endringene i 1917-rettskrivningen ble gjennomført relativt fort, i hvert fall innen midten av 1920-årene. Men de valgfrie endringene hadde liten gjennomslagskraft.

1938

Enda større motstand møtte 1938-reformen, som brøt radikalt med det tradisjonelle skriftspråket. Reformen delte de tillatte formene i to klasser: hovedformer og sideformer. Hovedformene skulle brukes i lærebøker, mens sideformene var tillatt for skoleelever. Sideformene ble satt i klammer i ordlistene og ble derfor også kalt «klammeformer». Det samme systemet har vi i dag, bortsett fra at hovedformene («læreboknormalen») også skal brukes i statsadministrasjonen.

I 1938 fikk en mengde enkeltord i bokmål en form som lå nærmere dialektene og nynorsk. Diftong ble innført i mange ord, både obligatorisk og som valgfri form, for eksempel røyk (eneform), sein el. sen. Dessuten kom det inn eneformer som bru, fram, nå, etter, snø, språk; og valgfrie former som golv, trøtt, sjuk, mjøl, band. Enda viktigere enn enkeltordene var innføringen av obligatorisk hunkjønnsendelse -a i over tusen ord. Dessuten kunne de fleste ordene som var hunkjønn i nynorsk, også være det på bokmål. A-endelse ble obligatorisk i bestemt form flertall av noen få intetkjønnsord (barna, dyra osv.). Fortid på -a i verb ble obligatorisk i ord med «særnorsk» lydform, ellers valgfritt i de verbene som kunne ha det i nynorsk.

Store deler av 1938-rettskrivningen møtte sterk motstand, særlig fra konservativt hold. På 1950-tallet organiserte den seg og satte opp en motnormal under navnet «riksmål». Den gjennomførte former som nu, frem, sne, sprog, sten og -en i nesten alle hunkjønnsord. Dette førte til en kløyving mellom en offisiell bokmålsnormal og en privat riksmålsnormal.

1959

I 1951 opprettet Stortinget Norsk språknemnd, som fikk i oppdrag å utarbeide en ny rettskrivningsnormal. Formålet skulle først og fremst være å skjære ned tallet på dobbeltformer. Resultatet av arbeidet ble en ny rettskrivning som går under navnet Læreboknormalen av 1959.

Reformen skar ned på antallet jamstilte former slik at det ble flere sideformer: trøtt [trett], mjøl [mel], sein [sen] osv. Likevel ble det ikke noen vesentlig reduksjon i valgfriheten. Vi legger også merke til at det er de «radikale» formene som ble gjort til hovedformer.

1981

Den ganske utbredte misnøyen med rettskrivningen førte til at Stortinget nedsatte en komite i 1964 – «Vogt-komiteen» – som skulle «ta opp til drøfting heile språksituasjonen i landet, og gjera framlegg om tiltak som komiteen meiner kan tene til å ta vare på og utvikle vår norske språkarv». Et av resultatene av komiteens arbeid var at Norsk språkråd ble opprettet i 1972 til erstatning for Norsk språknemnd. Språkrådet utarbeidet et forslag til ny rettskrivning for bokmål, som ble enstemmig vedtatt av Stortinget i 1981.

Som nevnt innebar 1981-reformen et brudd med tilnærmingslinjen. En rekke tradisjonelle ordformer ble jamstilt med hovedformene i 1959-normalen, både slike som før hadde vært sideformer, og slike som ikke hadde vært tillatt siden 1938: frem, bro, sen, mel osv. Men fortsatt skulle det bare hete for eksempel etter, snø, språk, nå, hage, røyk, stein. Endelsen -en ble tillatt i alle hunkjønnsord i rettskrivningen, mens en del «særnorske» ord og ord som hadde slått igjennom med -a, fortsatt skulle ha -a i læreboknormalen: boka el. boken, kua [kuen] osv. Endelsen -ene ble jamstilt i flertall av intetkjønn i de ordene der -a hadde vært obligatorisk før, bortsett fra barna og beina. I verbbøyningen ble -a og -et jamstilt i alle verb.

Etter 1981 har språkstriden i bokmålsleiren stilnet av. Både det radikale bokmålet og «faneformene» i riksmålsnormalen har gått tilbake. Det som ofte blir betegnet som «moderat» bokmål, ser ut til å befeste sin stilling.

 

-- Ståle Løland er førstekonsulent i Norsk språkråd.

Del denne siden

Del på Facebook Del på Twitter