Bokmålet og den skjønnlitterære forfatteren

AV ATLE NÆSS

Boktitler kommer ikke uten videre. De fleste – i alle fall av mine – må pirkes fram, graves opp eller vokse ut av lange diskusjoner med konsulenter, redaktører og andre som har tålmodighet nok til å interessere seg for saken.

Men i noen sjeldne, lykkelige tilfeller gir de seg selv. Som da jeg skrev en roman om den aldrende Henrik Ibsens ulmende august- og septemberuker med Emilie Bardach i Gossensass – den måtte jo bare hete Seinsommer.

Eller ... måtte den egentlig det? Det var likevel noe der som ikke lød bra, en falsk tone skar inn i den tilsynelatende perfekte samklangen av årets og livets faser.

Enhver forfatter med et reflektert forhold til sitt språklige medium vil sikkert tidvis være villig til å sverge på at nettopp hans eller hennes språk er det mest seigt gjenstridige noen levende eller død skribent har vært tvunget til å bakse med. Slik må det være, siden skriving faktisk er et vanskelig fag.

Den handlingen, de personene, landskapene, forelskelsene som langsomt toner fram på en manusside, har ingen realitet utover det språket de møysommelig er karvet ut av. Litteraturen skiller seg neppe fra annen skapende kunst når det gjelder dette. Jeg antar billedhoggeren banner over gjenstridig marmor, mens maleren rister oppgitt på hodet over at fargene nekter å blande seg til akkurat den nyansen han ser med sitt indre øye.

Men språket er mer sammensatt enn stein eller pigmenter. Det er et medium for kunstnerisk odling og samtidig en offentlig allmenning. Ordene er verken rene eller uskyldige, de er finslipte eller nedslitte av et helt språksamfunns dagligbruk.

Som sagt, å skrive godt er vanskelig overalt. Xhosa og hindi driver sikkert sine forfattere til stadig fortvilelse. Språk har mange elementer, og all skriving er et kontinuerlig valg mellom disse elementene. Men kanskje er det nokså spesielt for norsk bokmål at det er så vanskelig å definere en mest mulig nøytral mellomstil, at man stadig butter mot morfologiske og ortografiske snublesteiner når man leter etter et standardspråk som man kan skrive seg inn i eller bryne seg mot. Selvsagt er ikke noe språk nøytralt og uskyldig, men islendingen kan i det minste skrive bein og svensken ben uten å kjenne vekten av to hundre års konfliktfylt sosialhistorie klemme over tastaturet.

Bokmålet er noe så paradoksalt merkelig som et tradisjonsrikt kulturspråk uten en fast tradisjon. Det fremste kjennetegn er den vaklende normalen, i mer positive ordelag omtalt som «valgfriheten». For mang en noenlunde reflektert ordbruker er slalåmløpet mellom de valgfrie formene en balanseøvelse av dimensjoner, som ikke sjelden ender i keitete sprell og uelegante fall.

Men er det ikke bare å velge det som faller «naturlig»? Kanskje er det betegnende for nivået på en del av norsk språkdebatt at man ikke sjelden hører dette ordet – påstander om at den ene eller andre skriftspråksformen faller «naturlig» for den og den. Dette er i beste fall slapp metaforikk, i verste bevisstløs argumentasjon – for skriftspråk er selvsagt ikke natur, men konvensjon. Når jeg foretrakk bokmålsformen «sein», hadde det lite med min natur å gjøre, men desto mer med geografisk, kulturell og politisk tilhørighet, med hele den sosiale arv som ethvert språklig element trekker med seg.

Nettopp derfor oppstod problemet med Ibsens seinsommer. Akk, om enn diftongen var aldri så talemålsnær og politisk korrekt, den ble klemt til jorden under trykket fra Ibsens samlede verker og vissheten om at dette dreide seg om forrige århundre. Romanen fikk under tenners gnissel navnet Sensommer.

Siden språket er en allmenning, kan ingen skribent forlange eksklusiv enerett på sitt utrykksmiddel. Men bokmålsforfatteren strever kanskje mer enn andre kolleger for å holde fast på den teigen man nå har skaffet seg en viss hevd på å bruke. Det kommer så mange andre tråkkende, og de kommer fra alle kanter!

Men er ikke valgfriheten samtidig en fordel og en styrke? Åpner den ikke for et vidt spektrum av nyanser, og for muligheten til å «lade» språket med assosiasjoner på en underforstått og diskret måte?

Jo visst, men dette er utenverker. Hvis bokmålet har noen virkelig fordel, må det være dets vaklende umedgjørlighet, den ru motstanden valgfriheten yter forfatteren – altså nøyaktig det samme fenomenet som utgjør dets ulempe.

Et av paradoksene ved å være skjønnlitterær forfatter er nemlig følgende: Når man har slitt seg fram til en form som fungerer, må man deretter betrakte den med ytterste skepsis, og aller helst kaste den fra seg igjen. Hvis ikke, skriver man fort den samme boka om og om igjen, noe litteraturhistorien er full av triste eksempler på. Ethvert skjønnlitterært prosjekt verd å satse livet sitt på, er et nytt territorium å erobre. Form er naturligvis noe langt mer enn språkform. Likevel kan kampen mellom sein og sen, boka og boken fungere som en påminnelse om å tenke gjennom hvordan man skriver – for nå ikke å nevne at kvinnen/kvinna heva/hevet/hevde handa/ hånda /handen/hånden. Bokmålet tilbyr her 24 variasjonsmuligheter når det gjelder å beskrive en handling med tre ord. I en slik labyrint burde veikryssene være så mange at de tjente som en advarsel mot å gå opp igjen gamle spor, stivne i en konvensjon så ubevisst at man mistar den for «natur».

Mye tyder likevel på at slike betraktninger om bokmålet mest er en sak for min egen, middelaldrende generasjon, vi som har opplevd om ikke Krigen, så i alle fall krigen om språkformene. For et års tid siden fikk jeg følgende spørsmål av en 20-åring med visse skriveambisjoner: «Hva er nå den konservative formen igjen – er det frem eller fram?» Av de 24 måtene damen ovenfor kunne løfte neven på, ville jeg måtte avvise minst halvparten som stilblanding. Yngre språkbrukere har et langt mer pragmatisk - eller kanskje postmoderne – forhold til dette, om min erfaring som litterær konsulent er noe å bygge på. I mange manuskripter, og ikke bare i de dårligste, blandes det jeg ville kalle «radikale» og «konservative» former nokså fritt, fordi skribenten «synes det låter best sånn».

Og det kan jo være like bra, hvis denne låten ikke lenger virker umusikalsk verken på teig eller allmenning. Kanskje bokmålets utvikling går mot et stadium der tradisjonsløsheten blir sin egen eklektiske tradisjon, der kvinnen resolutt heva hånden, og der Ibsen uten videre kan nyte sin seinsommer.