Hvorfor har vi så stor valgfrihet i bokmålet?

AV GEIRR WIGGEN

I over hundre år har norske rettskrivingsregler tillatt oss å skrive en god del ord på alternative måter. Slik valgfrihet kom først inn i dansk-norsken, men kom snart til å prege landsmålet òg. For begge målformene har denne valgfriheta vært motivert av nasjonale, sosiale og pedagogiske omsyn.

I forrige hundreår dominerte dansk som skriftspråk i Norge. Det var del av det norske nasjonsbyggingsprosjektet å erstatte dansken med et norsk skriftspråk. Noen brøyt med dansken og valgte et nytt norsk skriftspråk bygd direkte på de norske talemåla (landsmål). Andre valgte gradvis å endre det danske skriftspråket de var vant med, så det til slutt stemte overens med norsk talemål. Bokmål er resultatet av den siste vegen. Med jamne mellomrom er norske skrivemåter blitt innført i rettskrivingsnormalen. For å gjøre overgangen til de norske ordformene mjukere, blei de nye formene i første omgang innført som valgfrie former vsa. de gamle danske. Så kunne den enkelte få tid til å venne seg til det nye og sjøl velge mellom nytt=norsk og gammelt=dansk. Slik kom valgfriheta i bokmålet til å være nasjonalt grunngitt fra første stund av.

Men det nasjonale normgrunnlaget var ikke klart. I første omgang var det talemålet til dem som talte mest dansk-likt – de «dannede» klasser, framfor alt i Kristiania - som var målestokken for det norske skriftspråket som dansken skulle endres til, den såkalte «dannede dagligtale». Med revisjonen av riksmålet i 1917 var det målet nådd. Den «dannede dagligtale» var likevel ikke representativ for morsmålet til folk flest; den var en byvariant og hadde et umiskjennelig sosialt elitepreg. 1917-revisjonen av riksmålet forelåg derfor i to varianter, en obligatorisk minsteendring som samsvarte med den «dannede dagligtale», og en valgfri som gikk utover grensene for den. Denne valgfrie riksmålsvarianten tillot en god del skrivemåter som gjenspeilte utbredte former i folkelige talemål, f.eks. diftonger og a-endinger i verb og substantiv. Den reflekterte især østnorske talemålsformer, for det var på Østlandet befolkninga var størst og økte mest. Det blei et språkpolitisk poeng å gjøre bokmålet til et norsk skriftspråk som flest mulig kunne gjenkjenne som sitt, og som kunne bidra til språklig trygghet og anerkjennelse av den enkeltes morsmål.

Samtidig var det blitt populært å arbeide for å samle de to skriftmåla i landet til ett norsk skriftspråk. Prinsippet var maksimal tilnærming mellom landsmål/nynorsk og riksmål/bokmål basert på «folkets virkelige talespråk». Ettersom landsmålet/nynorsken også innførte stadig flere østnorske folkemålsformer i sin skriftnormal, kom reformene i praksis til å skje på østnorsk målgrunn.

Også åpninga av riksmåls-/bokmålsnormalen for folkelige ordformer og for samformer med nynorsken skjedde gradvis og i første omgang som valgfrie former vsa. av dem som reflekterte «den dannede dagligtale», så den enkelte sjøl skulle kunne velge mellom nytt=folkelig og gammelt=sosialt eliteprega. Fra mellomkrigstida har altså valgfriheta i bokmålet stadig mer kommet til å være sosialt grunngitt.

Men så lenge det har vært valgfrihet i norsk rettskriving, har den ikke minst vært pedagogisk grunngitt. En hovedtanke bak både den nasjonalt og den sosialt motiverte valgfriheta har hele tida vært å gjøre skriftspråket så morsmålsnært som mulig. Det nære er lettere å lære og å kjenne som sitt eget enn det som er mer fremmed. Vegen til skriftspråklige ferdigheter går alltid via den enkeltes talte morsmål, og bare få blir så drevne i å lese og skrive at de gjør det uten støtte i talemålet sitt. Samtidig veit vi i dag hvor viktig språklig bevissthet er for utvikling av gode lese- og skriveferdigheter, og språkbevissthet fremmes av å iaktta språklig variasjon. Ikke minst derfor vedtok Språkrådet i 1986 at alle rettskrivingsformer skal kunne brukes i lese- og sangboktekster.

Uten valgfrihet i rettskrivinga ville bare de få som har et rettskrivingssamsvarende talemål, ha fordelen av følelsesmessig nærhet og kort veg til skriftspråket. Med den valgfriheta vi har i norsk rettskriving i dag, får elever i alle landsdeler og sosiale lag den fordelen. Det som dessverre til en viss grad hindrer dem, er sosiale fordommer som foresatte (lærere/foreldre o.a.) kan knytte til bestemte skrivemåter, og som fører til at valgfriheta utnyttes mindre i bokmål enn i nynorsk. Valgfriheta er til for elevene; lærerne skal hjelpe hver enkelt til å finne de formene som passer for han/henne. Det forutsetter at skolen, liksom det øvrige samfunnet, er tolerant nok til å tåle at vi skriver litt ulikt. Valgfriheta i rettskrivinga blir et bidrag til skolens allmenne oppdragelse til toleranse, til ikke å ville trykke egne valg på andre, men akseptere hverandres annerledeshet. Det er jo aldri spørsmål om at vi ikke skjønner hverandre med litt forskjellig stave- og bøyingsmåte. Og hver gang valget har stått mellom de nasjonale, sosiale og pedagogiske omsyna jeg har nevnt her, og ønsket om å begrense valgfriheta, har samfunnet valgt de første. Jeg ser ingen viktige grunner til at det bør være annerledes nå. Ensretting og marsj i takt har aldri vært et gode, verken pedagogisk, sosialt eller nasjonalt.

Bokmålsrevisjonen i 1981 innebar at ei rekke eldre riksmålsformer igjen blei rettskrivingsformer, til dels hovedformer (læreboknormalformer). Da Stortinget enstemmig godkjente denne revisjonen, godkjente det også departementets oppfordring til Språkrådet om å prøve å avgrense antallet jamstilte former i læreboknormalen, skjønt ikke i rettskrivinga som helhet. I den forbindelsen er det Stortingets forutsetning at Språkrådet legger vekt på både praktisk-pedagogiske erfaringer bl.a. i skolen, og samtidig støtter opp om utviklingstendenser som på lengre sikt kan føre våre to språkformer nærmere sammen (St. meld. nr. 100 (1980–81) s. 10). Begge disse to omsyna taler for at valgfriheta opprettholdes i rettskrivingsnormalen, ikke minst med vekt på å sikre folkemålsformene en rimelig plass i bokmålet. Praktisk-pedagogiske erfaringer i nyere tid kan ikke tas til inntekt for ei bokmålsrettskriving som tilbyr mindre valgfrihet for elevene. Lærerønsker om mindre valgfrihet er rett nok de samme som før. Skolens lærerstand har helt sia «Rolfsen-formene» i 1892 frykta «kaos i retskrivningen» og ønska seg faste rettskrivingsregler og minst mulig valgfrihet. Det må bl.a. ses i sammenheng med at det aldri har vært utvikla noen metodikk for å utnytte rettskrivingsvariasjonen positivt i undervisninga. Som pedagogisk argument står det nokså svakt mot de mange andre jeg alt har nevnt, både de som har vært tillagt avgjørende vekt i rettskrivingshistoria før, og de vi har fått i tillegg i nyere tid.

-- Geirr Wiggen er professor i fagdidaktikk (nordisk språk) ved Universitetet i Oslo.