Radikalt bokmål – ei tapt sak?

AV LARS S. VIKØR

Det er vanlig å si at det radikale bokmålet i praksis ikke fins, og det er i en viss forstand sant. Det fins inga separat normert målform som heter radikalt bokmål. Sia 1938 har vi hatt «bokmål med moderate former» og «bokmål med radikale former» eller «tilnærmingsformer». Vedtaket i Oslo skolestyre i 1939 om å foretrekke bøker med tilnærmingsformer i skolen skapte grunnlag for en egen varietet som kunne kalles radikalt bokmål. Men denne varieteten fikk aldri noe bruksgrunnlag utafor skolen; sjøl om det ei tid blei brukt mer av radikale former enn seinere, så blei det bare tilfeldige utvalg, og så snart tendensen i lærebøkene snudde fra 1954, falt denne varieteten tilbake igjen. Seinere tiders radikale bokmål har vært basert på individuelle utvalg av radikale former.

Det radikale bokmålet har hele tida hatt tre hovedproblem, som henger nøye sammen med hverandre:

  1. Det er et resultat av den såkalte samnorsklinja, men samtidig står det i motsetning til denne linja. Samnorsklinja forutsetter nemlig at det radikale bokmålet skal være et overgangsfenomen, et språkpolitisk instrument som bare skal eksistere midlertidig, ikke et mål (verken i betydninga «målsetting» eller «språk») i seg sjøl. Riktignok fikk det en noe annen funksjon på syttitallet. Da skulle folkemålsformene i bokmålet brukes bevisst som miljøskildrende virkemidler (slik det for så vidt også hadde vært før) og ikke minst som allmennpolitisk signal. Men fremdeles var det radikale bokmålet bare et middel – et uttrykk for en ideologi, som kunne legges bort når ideologien ikke var aktuell lenger.
  2. Det har aldri vært kodifisert som et sammenhengende normsystem med klare grenser mot konkurrerende system. Det har altså hatt – for å si det mildt – ei diffus normering. Ideologien bak det har særlig etter 1970 – men for så vidt også før – vært reint liberalistisk: det skulle ikke være mer enn et forråd av former der enhver kunne plukke etter egen lyst.
  3. Det har aldri vært oppretta egne institusjoner eller organisasjoner for å dyrke det og spre kjennskapen til det og bruken av det, og dermed utvikle ei identitets- og tilhørskjensle til det. For eksempel har den nære tilknytninga til folkemålet på Sørøstlandet aldri ført til et bevisst strev for å gjøre det til et regionalt identitetsmerke med den mobiliserende effekten det kunne ha fått.

Betydninga av dette ser vi om vi sammenlikner med nynorsken. Den blei kodifisert som et eget språk med klare grenser mot bokmålet, et effektivt uttrykk for ei brei kulturrørsle som fikk solid fotfeste i bestemte regioner og dermed kom til å uttrykke identiteten til disse regionene. Det blei bygd opp en egen infrastruktur med litteratur og presse, undervisningsvesen og språkrøktsorgan og et vidt bruksområde. Den blei internalisert av tilstrekkelig mange til at den kan kalles et levende språk med egne stilnormer, ikke avleda av de som fans i bokmålet, og det blei stilistisk differensiert slik at det kunne brukes i alle stillag inklusive det nøytrale eller umarkerte. Dette kom ikke av seg sjøl: Nynorsken har måtta kjempe mot å bli bundet fast i fjøset og reservert for naturen, bygdelivet og lyrikken. Men den kampen har vært suksessfull, i alle fall i det store og hele. Alt dette kommer av at nynorsken hele tida har vært et mål i seg sjøl for brukerne sine, og det har vært akseptert at den krevde lojalitet og innsats. Den sterke språkviljen og viljen til seriøst og hardt språk- og kulturarbeid som nynorskfolk alltid har hatt, har sørga for ei seig motstandskraft mot det veldige presset og den sosiale diskrimineringa som nynorsken har vært utsatt for.

Press og diskriminering har også i høy grad ramma det radikale bokmålet, og det har lenge vært trengt tilbake i bruken. «Storhetstidene» på førti-/femtitallet og syttitallet var bare blaff. Spørsmålet er om den diffuse normeringa uunngåelig måtte føre til dette resultatet. Noe effektivt sosialt forsvar for denne målforma har aldri vært etablert. Derfor er den forblitt sterkt stilistisk markert hos folk, som «feil» eller i beste fall noe sært, også hos de mange som snakker et språk som nærmest er et muntlig radikalt bokmål.

Så er vel det radikale bokmålet ei tapt sak'? Sannsynligvis er denne konklusjonen for bastant. Folkelig bokmålsnært talemål – altså et talemål som ikke er dialekt, men avslepet i / riksspråksretning, men likevel beholder de sentrale folkelige markørene (a-endinger o.1.) ligger tett opp til den skriftforma som kalles radikalt bokmål, og i tale er denne språkforma slett ikke stilistisk markert lenger, eller langt mindre enn for noen tiår sia. Og når det gjelder det skriftlige, er radikale former ikke så sjeldne om vi ser på den mindre formelle språkbruken. Det fins også brukstradisjoner for radikalt bokmål i landsdeler som ligger langt nok unna Oslogryta, som Trøndelag og Nord-Norge – og da ikke som partipolitiske markører, men mer som regionale. I visse fagmiljø, som landbruksmiljø, fins det trulig også slike brukstradisjoner. Men de er sjelden eller aldri nærmere undersøkt av de språkpolitiske radikalerne som oftest hører heime i filologkretser, og slett ikke av Språkrådet.

Jeg vil verken svare ja eller nei på spørsmålet i tittelen. I stedet vil jeg skissere et «scenario», og så får det være opp til de leserne det er mynta på om det bare er reine fabuleringer eller tanker til inspirasjon.

Skal det radikale bokmålet ha noen framtid, må de som ønsker å bruke det, innse at de har bare seg sjøl å stole på, og begynne å arbeide systematisk og organisert for å konsolidere det som en egen språkvariant med en rimelig fast normal, helst basert på de brukstradisjonene som fins, ikke på et mekanisk forsvar av former som bare fins i ordlistene og aldri har kommet i bruk. En må ta utgangspunkt i at det er talemålsnært skriftspråk en vil arbeide fram, ikke nedskrevet talespråk. De formene og formtypene en vil satse på, må en kodifisere i en egen «normal» eller «målform» for å innarbeide dem i bruk. Denne målforma må normeres ut fra brukernes egne premisser, ikke med noe sideblikk på nynorsk eller ei tradisjonell samnorsklinje.

En må bygge opp en egen kultur rundt målforma, og en infrastruktur for spredning og tradering. En kan gjerne satse på å knytte den til en regional identitet for de bokmålsbrukende landsdelene som på andre områder enn skriftspråket ønsker å svekke Oslo Vest-dominansen – det er vel to sammenhengende områder som er aktuelle, nemlig «flat-Østlandet» og Sørlandet på den eine sida, Trøndelag og Nord-Norge på den andre. Ei felles målform med ei avgrensa valgfrihet av typen hvit - kvit burde det være mulig å komme fram til – men det er viktig at en ikke blir surrende i endeløse debatter om enkeltformer. En må kunne samles om lojalitet til det radikale bokmålet som målform. Slik kan en skape en følelse av fellesskap, ansvar og lojalitet som kan styrke den mot den motstanden som garantert vil komme fra begge de tradisjonelle målleirene. Den må innarbeides i ulike stilslag og i miljømessig nøytral språkbruk. Ei slik samling og synliggjøring av radikalt bokmål-brukere som gruppe vil kanskje til og med vise at det ikke er så få av dem som vi trur – nå som de sitter i hver sin krok og pusler med sine private normaler uten forpliktelser til noen kant. Og så må det skrives mange og gode tekster på det, så gode at folk vil lese dem for sin egen skyld. Bare slik kan målforma bli kjent og tilvent for vanlige folk, og først da blir det i stadig mindre grad en byrde og et offer å bruke den i alle sammenhenger. Da får nye og unge språkbrukere også forbilder å rette seg etter innafor det radikale bokmålet, og stigmatiseringa av folkelige former i skrift vil minske sterkt nok til at de også vil sikre seg varig høy status i tale.

Dette kan virke som rein utopi. Det store spørsmålet er sjølsagt hvor sterk viljen er i de relevante miljøa. De kan ikke vente særlig forståelse i de tradisjonelle normeringsorgana, verken offentlige eller private. Først må de bygge opp en egen styrke, og dermed skape en realitet som disse og de tradisjonelle (riksmålsorienterte) språkbrukermiljøa rett og slett må akseptere som et faktum. Først deretter kan de kreve offentlig og sosial anerkjennelse.

Språknytts redaksjon bad meg skrive ut ifra følgende spørsmål: Hvorfor har radikalt bokmål/samnorsklinja hatt liten framgang? Det vil alt ha gått fram at jeg ikke setter likhetstegn mellom disse to begrepa. Hvor blir det så av samnorsklinja oppi dette?

Samnorsken hører til framtida. Den kommer gjennom ei langsom integrering av språkkjensla i de ulike regionene. Å forsere den fram gjennom normeringstiltak som skulle styre bruken i ei viss retning har ikke vært noen suksess, men slik kan det også gå med forsøka på å instituere ei varig språkkløyving. Det ser ut til at talemålet vokser i retning av et østlandsprega folkemål som ligger nær det radikale bokmålet (jf. den ekspansive krafta til «lavkøbenhavnsk» i Danmark og tilsvarende fenomen i andre land). Men skriftspråket går i retning av ei konsolidering av et moderat-konservativt bokmål og et halvradikalt nynorsk som blir stadig mer bokmålisert i uttrykksmåten. Skal vi få den talemålsnære samnorsken som samnorskfolk gjerne sier de går inn for, er den stilistiske nøytraliseringa og allmenngjøringa av det radikale bokmålet som skriftspråk en helt nødvendig forutsetning. Og den må ta et par generasjoner. Det fins altså ingen snarveg til samnorsken.

 

-- Lars S. Vikør er professor i nordisk språkvitenskap ved Universitetet i oslo.

Del denne siden

Del på Facebook Del på Twitter