Bokmålet – et språk med to røtter

AV EINAR LUNDEBY

Landsmålet (nynorsken) har et bestemt fødselsår – 1853, da Ivar Aasen gav ut sine Prøver af Landsmaalet i Norge, og dermed stilte opp en norm for folkemålet i skrift. Noe slikt fødselsår har bokmålet ikke; det har vokst langsomt fram. Det har én rot i dansk skriftspråk og én rot i norsk tale. Jeg hørte en gang den islandske språkmann Sigurdur Nordal si at om han kunne velge et av de nordiske språka, ville det bli bokmålet fordi det er det rikeste på grunn av sine to røtter.

Den danske rota er den som går dypest, dansk skriftspråk er sjølve fundamentet for bokmålet. Fra unionen med Danmark ble til i 1387 tok dansken over stadig mer av norsk samfunnsliv, slik at på 1500-tallet var dansk så godt som enerådende – det var språket i kirken, i rettsvesenet og administrasjonen, etter hvert også i det som ble skrevet av alminnelige borgere. De norske forfatterne som etter hvert kom til, skrev sjølsagt på dansk – noe norsk alternativ fantes ikke. Petter Dass, Dorothe Engelbretsdatter, Johan Herman Wessel, Ludvig Holberg – alle skriver dansk og prøver å få dansken sin så korrekt som mulig.

Likevel – naturen går ofte over opptuktelsen, og det skjedde også her. Et og annet norsk språktrekk viser seg gjerne hos disse forfatterne. Det har vært en yndet forskningsoppgave for norskfilologer å påvise disse norskhetene, delvis ut fra et nasjonalt motiv: å vise at norsk språk ikke var helt uten skriftlige nedslag selv om dansken dominerte.

I muntlig bruk holdt norsken seg levende gjennom unionstida. Det norrøne språket hadde alt før år 1500 gjennomgått det vesentlig av utviklingen fram til moderne språkform, men til ulike former i forskjellige landsdeler, slik at det var i form av dialekter norsken levde.

Skriftlig bruk av norsk finner vi ellers tilløp til i visediktning på bygdemål – til brylluper, til hylling av fornemme personer osv. Interesse for norsk språk viser seg også i innsamling av dialektord og i forsøk på grammatisk beskrivelse av dialekter. Det var prester og andre embetsmenn som stod bak slike tiltak.

Leseuttale av dansk

På 1700-tallet begynte imidlertid den langvarige dominansen for dansk i skrift å sette spor også i talen i visse kretser. En del nordmenn måtte lese høyt av danske tekster, f.eks. i kirken, i rettsmøter o.l.; høytlesing var også ellers mye utbredt.

Men det var svært få nordmenn som behersket dansk uttale. Ved opplesningen holdt de seg derfor til skriftens bokstaver, og uttalte ordene med norske lyder. Et eneste eksempel: meget uttalte de etter skriften, danskenes uttale er /majed/. Smått om senn dannet det seg på denne måten et dansk-norsk muntlig språk, som i neste omgang ble frigjort fra opplesningssituasjonen. De som var med på denne prosessen, var «de kondisjonerte» – geistlige og sivile embetsmenn og en «høyere» borgerklasse. Det talemålet som oppstod pa denne måten og levde ved siden av dialektene, var «landsgyldig» i den forstand at brukerne var spredt over hele landet.

Ettersom dansk skriftspråk altså danner basis for bokmålet, blir det viktig for bokmålets historie hvordan dette skriftspråket utvikler seg i unionstida. Særlig er ett trekk av interesse: språkrensingen som fant sted på 1700-tallet. I løpet av 1500- og 1600-tallet var en mengde fremmedord kommet inn i dansk. Først var det nedertyske ord som ble tatt opp gjennom handelssamkvemmet med Nord- Tyskland, så var det latinske som smøg seg ut fra de lærdes studerkamre, og på 1700-tallet, da Ludvig XIVs hoff var kulturelt førende i Europa, ble det på mote å blande inn franske ord. For folk flest ble danske tekster vanskelige eller umulige å forstå på grunn av alt det fremmede.

Menn med ideell glød for folkeopplysningen fant at noe måtte gjøres med dette. Særlig to fortjener å nevnes: F.Chr. Eilschow og J.S. Sneedorff. I perioden 1740-1770 drev de en iherdig kampanje for å få flest mulige fremmedord avløst av danske. De laget med stor oppfinnsomhet en mengde avløserord for franske og latinske. Atskillige av disse slo igjennom, og er fullt levende i bokmålet i dag, f.eks. bisak,fordom, forfatter, lidenskap, omkrets, overflate, ærefrykt, gjensidig, sannsynlig. – Ved år 1770 hadde språkrensingen vunnet fram, flommen av fremmedord var stanset, og dansk blitt mer folkelig og forståelig.

Med 1814 og unionsoppløsningen inntrådte en helt ny språksituasjon for Norge, selv om det ikke gikk helt opp for nordmennene før ca. 20 år etter. Nå var ikke lenger København hovedstaden, landet skulle ikke lenger styres av danske embetsmenn. Men dansk var skriftspråket fremdeles. Det spørsmålet måtte uvilkårlig reise seg: Var det rimelig at landets offisielle språk skulle være et som hadde sitt talemålsgrunnlag i et annet land?

Men de første par tiår etter 1814 var nordmennene visstnok mer opptatt av svensk som problem enn av dansk. Det hersket en utbredt frykt for at svensk på grunn av den nye unionen skulle bli påtvunget det norske folk istedenfor dansk. Det ble voktet strengt på at ikke svenske ord ble blandet inn i norske tekster. Men det viste seg at svenske myndigheter ikke var interessert i norske språkforhold.

Etter hvert begynte det å bre seg en følelse i folket av at det var noe mindreverdig for et folk i det å ikke ha et eget skriftspråk. Denne følelsen skyldtes delvis den rådende strømningen i åndslivet, romantikken, som hevdet at språket var et uttrykk for folkeånden, og at en nasjon med egen folkeånd nødvendigvis måtte ha et eget språk.

1832. Språklig oppvåkning

Så kommer året 1832, som brakte en språklig oppvåkning. To av de ledende intellektuelle i landet, P.A. Munch og Henrik Wergeland, skrev da hver sin artikkel om språksituasjonen og klargjorde problemene. Utgangspunktet var at Wergeland hadde brukt enkelte norske dialektord i sin diktning, noe som Munch angrep ham for og beskyldte ham for å være en «Sprogfordærver». Wergeland svarte med sterk harme at det måtte være helt naturlig for en nordmann å gripe til norske ord når han skulle uttrykke sine tanker. Ikke nok med det, han hevdet at det norske folk måtte gå videre på den veien han hadde slått inn på, og gradvis fornorske skriftspråket. Dermed trekker han opp den utviklingslinjen som har ført fram til bokmålet av i dag. Munch reagerte på en slik sammenblanding av dansk og norsk, og mente at et norsk skriftspråk heller måtte bygge på en enkelt dialekt (en av de alderdommeligste) med støtte i gammelnorsk. Med Wergelands og Munchs artikler var to veier fram til et norsk skriftspråk trukket opp: Den gradvise fornorsking med utgangspunkt i dansk, og den «revolusjonære» nyskapings vei med norske dialekter som basis.

Knudsen og Aasen

I det neste tiår, 1840-tallet, ble grunnlaget lagt for realiseringen av begge disse ideer. Også nå står to menn overfor hverandre, som forkjempere for hver sin av de to framgangslinjer: Knud Knudsen og Ivar Aasen.

Overlærer Knud Knudsen fortjener det navnet som har vært knyttet til ham: «riksmålets far». Han var født i 1812, og ble lektor ved Katedralskolen i Christiania. I 1845 skrev han sin første artikkel om språklige spørsmål, og siden drev han i hele andre halvdel av hundreåret en utrøttelig propaganda for sitt store mål: et norsk skriftspråk skapt ved trinnvis utskifting av danske elementer med norsk, og med den dannede dagligtale som rettesnor for de norske formene.

Aasen samlet på sin side i 1840-åra inn materiale om norske dialekter, og gav i 1848 ut en grammatikk, i 1850 ei ordbok for det norske folkespråk. Endelig, i 1853 la han, som før nevnt, fram prøver på det landsmålet han hadde skapt, og som han mente burde bli Norges framtidige riksspråk.

Som skolemann hadde K. Knudsen et pedagogisk sikte med sitt målstrev ved siden av det nasjonale. Fornorsking ville han ha fordi det ville lette tilegnelsen av skriftspråket for skolebarna. Det samme ville han oppnå ved reformer i rettskrivningen. Han sluttet seg til den såkalte ortofonien, en bevegelse som var oppstått i Danmark, og som hadde som ideal å få fullt samsvar mellom tale og skrift.

Knudsen vant tidligere fram med det ortofone strevet enn med fornorskingen. I 1862 oppnådde han nemlig at Kirkedepartementet etter forslag fra ham gjennomførte en rekke forandringer i skrivereglene. De gikk ut på å fjerne stumme bokstaver og forenkle dobbeltvokaler: gaae > gaa, foer > for, Meel > Mel, Huus > Hus osv. Videre ble bokstaven c, som stod for to lyder, fjernet som tegn for k-lyden: Control > Kontrol, Charakter > Karakter. Dette var den første reform på veien fram til vår tids bokmål. – En ny, liten reform kom i 1877, da departementet erklærte det for valgfritt å skrive små forbokstaver i alle substantiv utenom navn.

Landsmålet ble et litteraturmål i løpet av 1860- og 1870-åra. Den nasjonale og demokratiske bevegelsen som førte til at partiet Venstre ble dannet i 1869, tok opp kampen for landsmålet også på det politiske plan. Konkurransen mellom de to skriftspråka, målstriden, begynner. Etter at Venstre hadde vunnet regjeringsmakten i 1884, la regjeringen i 1885 fram et forslag for Stortinget om at «det norske Folkesprog [dvs. landsmålet] som Skole- og officielt Sprog sidestilles med vort almindelige Skrive- og Bogsprog». Dette ble vedtatt med 78 stemmer mot 31. Det var en enorm seier for landsmålet.

I det hele hadde landsmålet stor framgang i de siste tiåra av hundreåret, og dette ble følt som en trussel av mange som holdt fast ved «bogsproget». Knudsen opplevde økende tilslutning til sin fornorskingslinje; velviljen overfor landsmålet skyldtes i høy grad dets norske karakter, og det ble tydelig for «bogsprogets» tilhengere at deres språk også måtte bli norskere for å kunne konkurrere.

Et norskere språk

I 1890-åra begynner så smått de tiltaka som har gitt bokmålet den norske karakter det har i dag. Den norske rota begynner å yte sine tilskudd til språkets vekst. I 1892 kom Nordahl Rolfsens lesebok ut; der hadde Moltke Moe som språkkonsulent fått godkjent en del norske ordformer (f.eks. rope, vaage, blaase, ball for raabe, vove, blæse, bold). I 1893 ble det også tillatt for elever å bruke visse norske former i skriftlige arbeider («harde» konsonanter i navn for hjemlige dyr og planter, eller bare -ed i preteritum: kastede eller kasted m.m.).

I 1877 ble en komité oppnevnt til å forberede en større rettskrivningsreform, og den la fram et forslag i 1899. Grunnen var dermed lagt for reformen i 1907 og de store reformene seinere på 1900-tallet.

Det dansk-norske talemålet holdt seg gjennom 1800-tallet og forsterket sin stilling. Det fikk en slags offisiell godkjenning som standardtalemål i 1887 da Kirkedepartementet i et rundskriv uttalte seg om hvordan barna skulle uttale det de leste opp i skolestua: «Normen for udtale og oplæsning skal være det 'dannede talesprog', d.e. den udtale som i hver landsdel er den sedvanlige i dannede folks omhyggelige, men ukunstlede dagligtale.»

«Det almindelige bogsprog» hadde til dels vært kalt dansk-norsk; det fikk mot slutten av århundret navnet riksmål, både som talt og skrevet. Landsmålet hadde ikke noe enhetlig talemål som kunne kalles standardtale, men førende målfolk hadde ivret for at det skriftlige landsmålet skulle brukes som underlag for talen når en ikke ville bruke dialekt.

Ved århundreskiftet hadde Norge dermed to vel etablerte skriftspråk og til muntlig bruk to talenormer (som riktignok var meget skiftende) ved siden av dialektene.

 

-- Einar Lundeby er professor emeritus i nordisk språkvitenskap ved Universitetet i Oslo.

Del denne siden

Del på Facebook Del på Twitter