Hva er bokmål?

AV LARS ANDERS KULBRANDSTAD

Det mest nærliggende stedet å søke en forklaring på hva bokmål er, skulle vel være Bokmålsordboka, «en definisjons- og rettskrivningsordbok for bokmål», som det står i baksideteksten. Under oppslagsordet bokmål finner vi blant annet dette: «[...] fra 1929: betegnelse for den ene av Norges to offisielle målformer, utviklet fra dansk og dansk-norsk og påvirket av norsk talemål, t forskj fra nynorsk [...] ». Her er mye informasjon presentert med få ord, slik det gjøres i oppslagsbøker av dette slaget. For å få klart hva som ligger i definisjonen, må vi se nærmere på et par sentrale elementer, nemlig «målform» og «offisiell». Det står at bokmål er en «målform». Og hva er så det? I denne sammenhengen dreier det seg om det som også kalles en «skriftnormal», et system av fastsatte retningslinjer for hva som er rett måte å skrive et språk på – i vårt tilfelle norsk.

I definisjonen heter det at bokmålet er en «offisiell» målform. At noe er offisielt, betyr her at det er fastsatt eller godkjent av myndighetene. Bokmål er altså et sett av retningslinjer som styresmaktene i landet har vedtatt for hvordan norsk språk skal skrives. Som det framgår av definisjonen, er bokmål ikke den eneste måten som landets myndigheter har bestemt at norsk språk kan skrives på. Det andre settet av offisielle retningslinjer for norsk skriftspråk, er nynorsk.

Mer enn fastsatte regler

Det er Stortinget som har vedtatt at bokmål og nynorsk skal være offisielle målformer i Norge. I lov om målbruk i offentleg teneste står det at «bokmål og nynorsk er likeverdige målformer og skal vere jamstelte skriftspråk i alle organ for stat, fylkeskommune og kommune». Men myndighetene har ikke bare bestemt at det er disse to målformene som skal brukes i offentlig tjeneste i landet. De bestemmer også viktige sider ved utformingen av de to skriftnormalene. Stortinget selv eller organer som Stortinget har delegert myndighet til. Kulturdepartementet og Norsk språkråd fastsetter nemlig hvordan ord i bokmål og nynorsk skal staves og eventuelt bøyes, og dessuten en rekke mer tekniske regler for skriftspråket, som bruk av store og små forbokstaver, tegnsetting, forkortinger og liknende. Slik offisiell normering av målformene kommer fram blant annet i godkjente ordlister for skoleverket, i andre ordlister som Norsk språkråd har godkjent, og i Språkrådets årsmeldinger.

Regler for rettskriving og bøying er imidlertid bare en del av retningslinjene eller normene som er nødvendige i et skriftspråk. Det trengs også normer for hvilke ord som kan brukes i språket, for hva orda betyr, og for hvordan orda kan føyes sammen til setninger. Men slike retningslinjer for målformene er vanligvis ikke besluttet av myndighetene. Mange av dem finnes i ordbøker, lærebøker og grammatikker som private forlag gir ut, men svært ofte dreier det seg om normer som ikke er direkte fastsatt i det hele tatt. Det er for eksempel aldri gjort noe offisielt vedtak om at vi skal lage det vi kaller ja/nei-spørsmål på norsk ved å begynne setningen med det tidsbøyde verbalet («Har du sett den nye sykkelen min?»). Det er heller ikke noen grammatikkforfatter som har bestemt at spørsmål skal dannes på denne måten. Alle som kan norsk, vet likevel hvordan det skal gjøres. Vi har så å si en spørsmålsregel inne i oss, selv om vi ikke er klar over det. Og denne regelen bruker vi når vi leser og skriver så vel bokmål som nynorsk. De fleste reglene i skriftspråket er av denne typen.

Variasjon innen bokmålsnormalen

De retningslinjene for skriftspråket som myndighetene har vedtatt, åpner ikke sjelden for valg mellom alternativer. Mange ord kan staves på flere måter, og ofte er det mulig å bøye ord på flere enn ett vis. På bokmål kan vi blant annet velge om vi vil skrive bo eller bu, hjem eller heim, melk eller mjølk, hunkjønnsordet bok kan i bestemt form entall hete boka eller boken, intetkjønnsordet egg har i bestemt form flertall formvariantene egga og eggene, og verbet bedøve kan i preteritum bøyes enten som bedøva, bedøvet eller bedøvde.

I de fleste tilfellene er formene vi kan velge mellom, stilt opp som likeverdige varianter. Det gjelder alle eksemplene ovafor. Slik er det likevel ikke alltid. Slår vi opp i ei godkjent bokmålsordliste pa ordet jente, finner vi denne oppføringen: jente -a [en], hun står slik: hun [ho] og lærer slik: lærer -en, -e[r], -ne. Her møter vi såkalte sideformer eller klammeformer: [jenta], [ho] og [lærerer]. Sideformene har et mer begrenset bruksområde enn formene som ikke står i klammer. Former uten klammer er tillatte i alle sammenhenger, mens former i klammer ikke kan brukes i lærebøker eller i offentlig tjeneste. Formene uten klammer utgjør til sammen det vi kaller «læreboknormalen». Samtlige godkjente former – enten de står med eller uten klammer – danner «den vide rettskrivinga».

Valgfriheten i bokmål gjør det mulig å skrive denne målforma på temmelig forskjellige måter. Innafor læreboknormalen har setningen Hun kastet alle plaggene i kurven blant annet variantene Hun kastet alle plaggene i kurva og Hun kasta alle plagga i korga. I den vide rettskrivinga kan vi i tillegg skrive blant annet Ho kasta alle plagga i korga og Ho kastet alle plaggene i korgen. Dersom vi velger former som er minst mulig felles med nynorsk, skriver vi «moderat» eller «konservativt bokmål», som det også kalles. Legger vi oss så langt opp mot nynorsk som vi kan, er det «radikalt bokmål» vi bruker. «Moderat» eller «konservativt bokmål» og «radikalt bokmål» er relative størrelser. Det vil si at vi kan skrive mer eller mindre moderat og mer eller mindre radikalt. Holder vi oss til eksempelsetningen ovafor, kan vi si at varianten Hun kastet alle plaggene i kurven representerer det mest moderate alternativet, mens Ho kasta alle plagga i korga er det mest radikale. Hun kastet alle plaggene i kurva, Hun kasta alle plaggene i kurva og Hun kasta alle plagga i kurva er ulike mellomløsninger. Ikke alle mulige formkombinasjoner er like sannsynlige i praktisk språkbruk. Det er imidlertid vekslende språk- og stilfølelse blant dem som skriver bokmål, og derfor er det ikke grunnlag for allment å karakterisere noen av alternativene som ubrukelige.

Bokmål – riksmål – samnorsk

Dersom en konsekvent velger moderate ord- og bøyingsformer innafor den offisielle bokmålsrettskrivinga, vil en i svært få tilfeller komme i konflikt med den uoffisielle skriftnormalen som kalles riksmål. Denne normalen er oppstilt av Riksmålsforbundet, og Riksmålsordlisten (6. utg. 1994) gir opplysninger om hvordan de vanligste orda i skriftspråket blir stavet og bøyd innafor riksmålsnormalen. Tidligere var det stor avstand mellom offisielt bokmål og riksmål, men etter rettskrivingsreformen for bokmål i 1981 er det ikke mange riksmålsformer som ikke samtidig er tillatt i bokmål. Som eksempler kan nevnes verbformer som flyve og lave og substantivformer som arbeide og embede.

Ofte trekkes nu, ennu, efter, sne og sprog fram i denne sammenhengen. Det stemmer at dette er former i riksmål som ikke er godkjente i bokmål. Riksmålet har imidlertid innført bokmålsformene nå, ennå, etter, snø og språk som valgfrie alternativer til de tradisjonelle formene, så her er det ikke lenger nødvendigvis noen uoverensstemmelse mellom de to normalene. I tilfeller som flyve, lære, arbeide, embede finnes det derimot ingen variantformer som faller sammen med bokmål.

Betegnelsen samnorsk brukes iblant om det som vi ovafor har kalt «radikalt bokmål». Egentlig står «samnorsk» for en framtidig tenkt fellesform for bokmål og nynorsk. Det finnes flere konkrete forslag til et slikt sams norsk skriftspråk. Det mest kjente er «samlenormalen» som Landslaget for språklig samling stilte opp på 1960-tallet. Denne normalen inneholder en rekke former hentet fra nynorsk som ikke er tillatt i dagens bokmål.

Den historiske bakgrunnen

Definisjonen av «bokmål» som vi startet med, inneholder også viktige opplysninger om hvordan denne målforma har vokst fram: Den er blitt til gjennom en gradvis endring av det danske skriftspråket som ble brukt i Norge i forrige århundre. I denne prosessen har danske ord (f.eks. dreng, landbo), ordformer (ko, pibe) og bøyingsformer (heste, stederne, kastede, tidligt) blitt avløst av tilsvarende norske. Til å begynne med var det bare talemålet i de øvre samfunnssjiktene i byene, «den dannede dagligtalen», som var grunnlaget for fornorskinga av skriftspråket. Seinere ble også trekk ved talemålet i bredere befolkningsgrupper, «folkemålet», brukt som basis. I dagens bokmål har den moderate varianten i hovedsak opphavet sitt i det høgere talemålet, mens den radikale varianten har feste i folkemålet og/eller i nynorsk.

Myndighetene har spilt en aktiv rolle i omformingen av skriftspråket. I dette århundret har vi hatt hele fem omfattende offisielle rettskrivingsreformer for bokmål: 1907, 1917, 1938, 1959 og 1981. Lenge var det et viktig formål med reformene å bidra til en rask utvikling fram mot et felles norsk skriftspråk. Reformen i 1981 betydde et brudd med denne politikken, først og fremst ved at en rekke tradisjonelle ord- og bøyingsformer som tidligere var blitt utestengt fra bokmålsrettskrivinga, da igjen ble tillatt (f.eks. frem, syd, gaten).

«Bokmål» som offisielt navn på den målforma det dreier seg om, stammer fra 1929. Tidligere ble betegnelsen «riksmål» brukt. Etter rettskrivingsreformen i 1938, da det ble gjort radikale endringer i bokmålsnormalen, har «riksmål» stått for den uoffisielle rettskrivingsnormalen som Riksmålsforbundet har fastlagt i konkurranse med det offisielle bokmålet.

-- Lars Anders Kulbrandstad er førsteamanuensis ved Høgskolen i Hedmark.