Hvor går bokmålet i framtida?

AV ARNE TORP

Når en skal skrive om et emne som dette, er det viktig å skille mellom den utviklinga en ser som den mest ønskelige og den en regner som den mest sannsynlige. Å si hva en ønsker seg i framtida, er ikke særlig vanskelig, å spå hva som faktisk vil skje, er noe ganske annet. En kan likevel ikke se bort fra at ens personlige ønsker vil påvirke spådommen i den ene eller andre retning. Dessuten vil det utvalget av fenomener som blir tatt opp, nødvendigvis bli prega av forfatterens personlige interesser.

Med disse forbeholda in mente skal jeg nå driste meg til å legge fram noen tanker om utviklinga av bokmålet i de neste tiåra.

Talemålet

Noen vil kanskje mene at et slikt avsnitt ikke hører heime her, ettersom bokmålet jo er et offisielt normert skriftspråk, mens vi ikke har noe offisielt normert talemål her i landet. Trass i at dette utvilsomt stemmer, er det like fullt et faktum at ganske mange, og stadig flere, snakker noe som med god grunn kan kalles bokmålsnært, spesielt dersom en ikke oppfatter bokmål altfor snevert som bare «moderat» bokmål eller riksmål. Denne utviklinga skjer først og fremst på Østlandet, der det mange steder i dag ser ut til at de tradisjonelle lokale dialektene, som til dels ligger ganske fjernt fra bokmål, i løpet av en generasjon eller to kan komme til å bli erstatta mer eller mindre fullstendig av et sterkt osloprega talemål. I så fall innebærer det sjølsagt at tallet på dem som har et bokmålsnært språk som sitt naturlige talemål, vil stige betydelig. Men det betyr samtidig at grensene mellom «talt bokmål» og «dialekt» vil kunne bli enda mer diffuse enn de er i dag. En slik utvida talemålsbasis for bokmålet vil etter mitt syn også med tida kunne få betydelige konsekvenser for det skrevne bokmålet, som jeg straks skal gå nærmere inn på.

Skriftspråket

Den omtalte utviskinga av det tidligere ganske skarpe skillet i talemålet mellom standardspråk og dialekt trur jeg er et fenomen som med tida vil slå ut også i skriftspråket. Et symptom i så måte er at Norges største avis, Aftenposten, i løpet av de siste åra har tatt inn en hel del former som inntil nylig ble regna som «vulgærsprog», f.eks. etter, nå, snø og språk, som i dag er klart vanligere der enn de tradisjonelle riksmålsformene efter, nu, sne og sprog. Det må bety at redaksjonen i dag regner de sistnevnte formene som forelda både i tale og skrift og da kan en trygt gå ut fra at de fleste andre mener det samme!

Likevel er det sjølsagt et faktum at både Aftenposten og det aller meste av pressa ellers bruker det en må kunne kalle et (til dels svært) moderat bokmål. Dersom en ser på hva «vanlige folk» skriver, får en derimot ofte et ganske annet inntrykk. Og det blir i dag produsert ganske formidable mengder skriftspråk av mer privat karakter, f.eks. skriftlige skolearbeid av ymse slag, diskusjoner på Internett, e-postbrev m.m. Her dreier det seg for en stor del altså om ganske nye skriftspråklige sjangrer av stort sett svært «folkelig» karakter – dvs. tekster produsert av folk med lite tradisjonell skriftspråklig erfaring.

At den slags skriftspråk kan være fullt av ulike slags reint formelle feil, er velkjent, men en god del av det har dessuten mye sterkere talemålspreg både i ord- og formvalg enn mer offisielt skriftspråk – dette er noe som bl.a. mange lærere kan bekrefte. Dette «grasrotskriftspråket» trur jeg kan bli ei viktig kjelde til forandring også av den offentlige språkbruken i framtida. Akkurat som avstanden mellom ulike slags talemål ganske sikkert vil bli mindre i framtida, trur jeg også de formelle skillene mellom ulike skriftlige sjangrer vil dels bli mindre, dels etablere seg på andre måter enn i dag.

På bakgrunn av disse generelle betraktningene skal jeg nå prøve å si litt konkret om hvert av punktene ortografi, ordformer og bøying, syntaks og stil. Av disse ligger de to siste klart i utkanten av det Språkrådet vanligvis steller med, mens de tre første er sentrale.

Ortografi

Jeg har inga tru på radikale ortografiske reformer i framtida, som oppheving av skillet mellom og og å, eller nyregulering av skrivemåter som nd/nn og ld/ll ( f.eks. sand/sann, smell/kveld).

Den eneste ortografiske nyskapning jeg kan tenke meg i overskuelig framtid, er endringer i den såkalte konsonantforenklingsregelen; regelen som bl.a. er ansvarlig for at det i dag er korrekt å skrive fullt (av full), men ikke fyllt (av fylle), det skal hete fylt. Denne regelen er nemlig (nest etter og/å) et av de største ortografiske problemene vi har.

Grunnen til at jeg trur ei justering av reglene for enkel- og dobbelskriving av konsonant ville kunne ha visse sjanser for å vinne fram, er at skrivemåter som blokkere, plassere, trafikkere osv., i dag er allment godtatt av alle, trass i at de først ble innført i 1959; før den tid var det blokere, plasere og trafikere som var de eneste korrekte skrivemåtene. Andre ortografiske endringer fra 1959 har derimot hatt langt vanskelige for å slå gjennom, f.eks. er «forbudte» hv-former som hverken og hvalp fremdeles vanlige.

Ordformer og bøying

I dagens bokmål kan en som kjent i veldig mange tilfeller velge mellom to forskjellige jamstilte former av det samme ordet, f.eks. ren/rein, grøt/graut, fram/frem, nu/nå, bjerk/bjørk, mel/mjøl, dyp/djup, regne/rekne, vann/vatn, osv. I andre tilfeller står valget mellom ei såkalt sideform eller [klammeform] og ei hovedform, f.eks. [røk]/røyk og høst/[haust].

Etter mitt syn vil de formene som i dag er klammeformer, ha små sjanser i framtida, og det gjelder både de konservative som [røk] og de radikale som [haust]. Når det gjelder de jamstilte formene, trur jeg derimot det vil være vesentlig for deres framtidige skjebne hvilken status de har i norsk talemål. De formene som er vanlige i sørøstnorsk, enten i såkalt dannet østnorsk eller i folkelig oslomål, trur jeg vil ha gode sjanser for å overleve, mens de som bare brukes i andre landsdeler, vil ligge tynt an i det lange løp. Av eksemplene ovenfor vil det da gjelde i alle fall rekne og vatn, trass i at disse formene er brukt vidt og bredt ellers i landet. Av de konservative jamstilte formene er jeg nokså sikker på at f.eks. adverbet nu snart vil forsvinne, da det også er marginalisert (derimot ikke substantivet et nu).

Når det gjelder bøying, er det vel først og fremst a-formene som vil være det store spørsmålet. De a- formene som helt tydelig er kommet for å bli, er hunkjønn bestemt form entall i ord som kua, øya, bygda, boka (her nevnt etter antatt fallende bruksfrekvens i dagens bokmål), i intetkjønn bestemt form flertall av f.eks. barna og be(i)na. Hvor mange a-substantivformer bokmålet vil få i framtida, trur jeg derimot er et åpent spørsmål. Jeg er likevel nokså sikker på at a-former i entall aldri vil bli gjennomført i alle de ord som er hunkjønnsord i nynorsk, og jeg trur heller ikke a-endelsen har noen som helst sjanse i flertall av intetkjønnsord som ender på -e (eplene, møtene, ikke epla, møta). Dessuten er jeg i tvil om hvor mange andre hunkjønnsformer enn akkurat a-endelsen som vil slå gjennom. Jeg er altså sikker på at formen øya har framtida for seg, men mer uviss på ei lita øy – her er også en liten øy tenkelig som framtidsform. Og øya vil sikkert bli omtalt som den – ikke hun eller [ho].

I fortid av svake verb oppleves a-former som kasta tydeligvis fremdeles som «radikale» i skriftlig bokmål. Både han kastet boken og han kastet boka er derfor «normalt» bokmål i dag, mens han kasta boka er radikalt.

Dette synes jeg er overraskende av minst to grunner: For det første trur jeg ikke den forskjellige behandlinga av a-former i substantiv og verb reflekterer et tilsvarende skille i bokmålsnært talemål. For det andre svarer endelsene -et og -a stort sett til hverandre innafor systemet av svake verb, mens dette jo ikke er tilfellet med -en og -a i entall av substantiv; det heter jo aldri f.eks. han kasta steina. Det vil altså si at det er mer «komplisert» å bruke a-former i substantiv enn i verb – i verba er nemlig -et og -a morfologisk sett likeverdige endelser.

Jeg trur derfor at a-formene med tida vil kunne slå gjennom også i svake verb, og da på brei front, og ikke bare i enkelte isolerte former med slangpreg, som deppa (= deprimert) og frika, som også i dag er nærmest obligatoriske.

Endelig trur jeg det bare er et tidsspørsmål når fortidsformer som røyk og brøyt vil bli offisielt godkjent i bokmål; de er nemlig alt i dag ganske vanlige i skrift og er snart enerådende i talemålet i alle norske byer (bortsett fra Bergen).

Syntaks og stil

Det er velkjent at den stilistiske avstanden mellom skrift og tale har minka enormt i løpet av de siste hundre åra. Mye av det som gjaldt som normal sakprosastil i norsk-dansk på 1800-tallet, ville i dag ikke en gang passere som kansellistil. Dette er for øvrig ikke spesielt for norsk bokmål; alle europeiske skriftspråk har gått gjennom mye av den samme utviklinga. Men det er sannsynlig at utviklinga har gått raskere og er kommet lenger hos oss, fordi bokmålet har hatt konkurranse fra nynorsken, der det uttalte stilidealet for skrifta alltid har vært «den naturlege seiemåten i norsk folkemål». Personlig trur jeg dette idealet har hatt atskillig å si også for den stilistiske «folkeliggjøringa» av bokmålet. Det er i dag nemlig ikke bare mulig, men også helt normalt å ordlegge seg like talemålsnært på bokmål som på nynorsk.

Vi ser også stadig vekk at konstruksjoner og uttrykk som tidligere ble regna som barnespråk eller språkfeil, vinner terreng. Det er ikke lenge siden såkalt sin-genitiv gjaldt som barnespråk både i tale og skrift på Østlandet; i dag kan en derimot ikke bare høre, men også lese uttrykk som hvem sitt hus? eller Marx sine verker sjøl i den mest skriftspråklige stil. Uttrykk som ruta knuste eller hun har tenkt til å ta selvmord, som vi i min generasjon ut fra vår språkfølelse ville bedømme som språkfeil, registreres neppe som avvikende i det hele tatt av yngre mennesker i dag.

Nye uttrykksmåter dukker stadig opp i talemålet, og med det nære forholdet mellom skrift og tale som vi har hatt og har i vårt land, er jeg lite i tvil om at de fleste syntaktiske nyskapinger uten videre vil bli akseptert også i skrift, dersom mange nok blir fortrolige med dem i talemålet. Nettopp denne stadige strømmen av nye uttrykk og konstruksjoner vil samtidig sørge for at språket til enhver tid vil ha et forråd av stilistiske varianter å velge mellom: Når gamle «normalspråklige» uttrykk blir gammeldagse fordi tidligere slangprega uttrykk blir «normaliserte», vil det alltid dukke opp nye slanguttrykk som sørger for påfyll «nedenfra». Et språk der slikt ikke lenger skjer, ville være et dødt språk, og den skjebnen er det heldigvis små utsikter til at norsk vil lide i overskuelig framtid.

 

-- Arne Torp er førsteamanuensis ved Instituttet for nordisk språk og litteratur, Universitetet i Oslo.

Del denne siden

Del på Facebook Del på Twitter