Kameleoner i og utenfor bokmålet. Upopulære oversettertanker om det utvidede bokmålsbegrep

AV HERBERT SVENKERUD

Skjønnlitterære oversettere er som kameleoner. De tar overalt hvor de ferdes i det litterære landskap, farve av sine omgivelser. Og når de på hjemlige trakter opptrer under sine egne, anes ettergløden av farvene utefra i deres aura som en påminnelse om det fremmede, en fornemmelse av det eksotiske.

I sitt arbeid må de raskt kunne gjøre seg fortrolig med de særeste miljøer og personer, presentert på et språk som i utgangspunktet ikke er deres eget, og dertil ofte vanskelig og per definisjon mangetydig. Og de må kunne gjengi på sitt eget språk så å si i samme åndedrag ikke bare innholdet i de tekstene de oversetter, men især også slikt som ikke alltid er så lett å definere, så som ordenes klang, setningenes rytme, formen, stilen, atmosfæren det som anes bak ordene, mellom linjene.

Er norsk språk rikt nok til å favne hele dette spekteret? Det kan se tvilsomt ut mange ganger. Men da er det alltid oversetteren som er kommet til kort, og vi kan gjerne innrømme at det skjer oftere enn vi liker å tenke på. Men om mange dårlige oversettelser til norsk har sett dagens lys, har vi også såpass mange fremragende oversettelser at vi trygt kan si det aldri er norsk språk som kommer til kort.

Egentlig er spørsmålet om rikdom i en slik sammenheng meningsløst. Det går i beste fall vesentlig på fortiden, den delen av språket som er dokumentert og registrert i ordbøker, grammatikker og annen lingvistisk hermetikk. Der ligger det som en statisk og statistisk oversikt over hva ordene og språket er blitt brukt til og hvordan. Og skulle en ut fra en slik statistikk likevel insistere på å måle rikdommen i antall ord, kan norsk slik det er brukt av våre fremste forfattere godt tåle sammenligning med verdensspråkene. Ibsen skal for eksempel ha brukt rundt 29 000 ord, Wergeland det dobbelte.

Utgangspunktet for dagens språkbrukere skulle med andre ord være inspirerende nok. Iallfall behøver ingen å klage over språklig fattigdom. Men om potensialet er aldri så lovende, må det likevel utløses på nytt av hver enkelt bruker, og rikdommene graves møysommelig frem; norsk er ikke nettopp noe lettbrukt språk. Og det er ikke bestandig det akademisk korrekte som teller mest. Den slags kommer etterpå, når det nyskapte er fordøyd og beskrevet, ordbøkene revidert, grammatikken og statistikken ajourført.

En Hamsun eller for den saks skyld en Solstad ville av nidkjære filologer utvilsomt fått mange spørsmålstegn og røde streker i manuskriptene sine. Når det gjelder skjønnlitteratur, kreativ skrivekunst overhodet, er poenget nemlig ikke for enhver pris å skrive akademisk korrekt, men å få gitt det en har på hjertet – budskapet, tankene, fortellingen, skrønen - den formen som gir optimal uttelling i møtet med leseren. Det er dette poenget, denne intensjonen hos forfatteren, det er oversetterens fremste oppgave å ta vare på. Kan det skje innenfor rammen av det som er opplest og vedtatt som korrekt språk, er det vel og bra – hvis ikke, får normene vike.

De som normerer bokmålet, har klokelig innsett at normer er til for å brytes, og tennerskjærende kompromisset seg frem til så mange sideformer med og uten klammer at det etter hvert kan brukes av de fleste til det meste - til forargelse for de prinsippfaste og forlegenhet for de vankelmodige. Oss bekymrer det ikke det ringeste. Isteden gleder vi oss over at dagens bokmål, som en upåregnet bonus av språkstrid og styrt språkutvikling, er blitt så overlegent at det ikke bare har råd til å legge seg vidåpent mot både høyre og venstre, men i overmot også flørter skamløst med beilere utenfra. Det sjenerer seg ikke engang for å ta opp ord og impulser fra minoritetsnaboene riksmål og nynorsk, og legger så unorsk som bare det overhodet ikke skjul på at det står i gjeld til dem begge.

Jeg ser nå at jeg i iveren er kommet morgendagen i forkjøpet. Dagens bokmål lar seg dessverre ikke beskrive i slike vendinger. Jeg må ha blitt revet med av det faktum at for de fleste av landets skapende skribenter – unntatt, naturligvis, dem som skriver på nynorsk – er bokmålet ikke bare det naturlige utgangspunkt, men også det som har det verktøy for videre utvikling som faller dem lettest i hånden. Jeg snakker om bokmålets moderate variant, som også foretrekkes av flertallet av befolkningen for øvrig, skjønt praktisk talt ingen, hverken profesjonell eller amatør, synes å ønske eller ville – for det kan vel ikke være fordi de ikke kan? – bruke det etter boka.

Det er især denne siste observasjonen, og det faktum at avvikene som regel ikke gjør språket dårligere – snarere tvert imot – som får meg til å bruke betegnelsen det utvidede bokmålsbegrep. Det er nemlig ikke bokmål i vanlig, snever forstand, det språket som ligger i bunnen hos folk flest – herunder også flertallet av norske skribenter – når de i dag uttrykker seg skriftlig. Heller ikke får det en til å tenke på stiv og steril boklighet; tiden har forlengst løpt fra den tankegangen som lå bak navnet bokmål.

Språket er hva brukerne gjør det til, og blant de mest bevisste finner vi forfattere og oversettere av alle slag og innen alle genrer. For oversetterne er situasjonen dessuten den at de befinner seg i permanent konfrontasjon med det fremmede – det ypperste av fremmedspråklig litteratur, samtidens så vel som tidligere tiders – en situasjon som gjør at de daglig utfordres og inspireres til å utnytte sitt eget språk til det ytterste og om nødvendig sprenge dets grenser, skape nye normer, nytt språk.

De fleste har bokmålet som basis – ureflektert, som en selvfølge – og tøyer det i de retninger som passer dem selv og ikke minst det de skriver om, enten det er i såkalt radikal eller såkalt moderat retning – rett betenkt, ganske tøvete betegnelser i vår sammenheng! – eller de uhemmet lar dagsformen være utslagsgivende for smak, gehør og andre idiosynkrasier. At det stort sett går i «moderat» retning – skyldes tyngden i påvirkningen fra hovedstrømningene i våre språklige og litterære tradisjoner, som især Riksmålsbevegelsen har tatt vare på. Deres arbeid – oppdaterende i egen leir, modererende i andres – har gjort at vårt utvidede bokmålsbegrep nærmest må betraktes som riksmålets tvilling. Og den dagen de to blir lyst i kull og kjønn som eneggede – en begivenhet kameleonene forlengst har forskuttert – vil prefiksepoken være en kuriøs episode i vår nyere språkhistorie. Vi vil fortsette å skrive som før, etter vårt eget hode, men da vil det også hete norsk ganske enkelt.

 

-- Herbert Svenkerud er oversetter og ordboksredaktør.

Del denne siden

Del på Facebook Del på Twitter