Leder: Bokmål

I fjor feiret Norge 100-årsjubileet for Ivar Aasens død, og Språknytt bidrog til feiringen med et spesialnummer. Denne gangen kommer vi med et spesialnummer om bokmål, uten at vi kan knytte det til noe jubileum. Det nærmeste måtte ha vært Knud Knudsens dødsår i 1895; ingen har preget bokmålet mer enn han, skjønt resultatene opplevde han ikke selv. De kom i 1907, 1917 og 1938, og den forenklings- og fornorskingslinjen han la opp for utviklingen fra dansk-norsk til norsk riksmål og bokmål, er et spor som har vært fulgt i hele vårt hundreår.

Men bokmålet har mange fedre og mødre. Vil en utvide anegalleriet, kan en gjerne ta Ivar Aasen med blant grandonklene. Bokmål og nynorsk har fulgtes at som søsken, deres talsfolk har kranglet som søsken, men i normeringen av målformene på 1900-tallet har de også hatt vilje til å gjøre seg nytte av hverandres «raske Kilder med glittrende Guldkorn i» (Wergeland, Om norsk Sprogreformation). Ingen kan overse at nynorsken har tilført bokmålet verdier, vært et korrektiv mot talemålsfjern stillstand og selv bidratt til å legge død den gamle hetsen om «heimedansk».

Også avstanden mellom riksmål og bokmål har skrumpet inn i vår tid. Den forrige riksmålsgenerasjonen kunne knapt tenkt seg slike jamstilte former (fra 1983) som etter, hage, snø og språk.

I det hele tatt er det ikke vanskelig å se «utviklingstendenser som på lengre sikt fører målformene nærmere sammen» (lov om Norsk språkråd § 1b).

I dette nummeret av Språknytt blir bokmålet belyst fra mange sider – den tradisjonelle, den radikale, valgfriheten, fortiden, nåtiden og den framtiden som det skal være vanskelig å spå om, uten at det hindrer noen i å forsøke.

 

Dag Gundersen

Del denne siden

Del på Facebook Del på Twitter