Av ord er «vi» kommet

Ord er handlinger, og ord er fellesgods. Dine ord er et forråd av kontakthandlinger.

AV HELGE DYVIK

«Ord? som verden saa foragter?» skrev Henrik Wergeland. Og han har jo litt rett: Vi forakter ord. Forakten kan til og med være forståelig – når offentlige dokumenter utsetter oss for en krattskog av dem, som i: «Søknadsprosessens tidspunkt er således ikke optimalt i forhold til at omsøkt eiendom er lite ihensyntatt i gjennomførte planprosesser.» Eller når en politiker innhyller sin manglende handling i en skodde av dem, som i: «Vi har en strategisk prosess rundt dette med dialog med andre berørte parter og har ikke konkludert.» Bare ord, ikke handling, sier vi da. Bare svada.

Slik får ord dårlig ord på seg, og det fortjener de ikke. For hvor ville vi ha vært uten dem? Kan det i det hele tatt være noe «vi» hos en flokk ordløse mennesker?

Barn og tom snakkeboble | Illustrasjon: mightyisland / iStockphoto

For ordene er ikke dine, og de er ikke mine. Et ord er ikke en privatsak. Hvis du vil sitte alene og ruge over dine egne ord og selv bestemme hva de betyr, og om de er vakre eller stygge, og om de er høflige eller støtende, da smuldrer de opp til meningsløse lyder for ørene på deg, og du har fått en dypt uinteressant samtalepartner. Ordene er våre, de er et felles forråd. Hvis de ikke er det, så er de ikke ord.

Meningen i et ord er ikke en definisjon som jeg har tenkt ut i mitt lønnkammer og formulert med enda flere ord. Meningen er en opplevet felles forståelse. Jeg forstod hva du mente der og da, du skjønner hvor jeg vil hen, vi har en avtale: Dette er ordets mening. Neste gang skjønner vi det mer umiddelbart. Meningen er et samarbeidsprodukt. Et ordforråd er et forråd av mulige kontakthandlinger mellom mennesker. For ord er ikke et substitutt for handling; ord er handling. Og av ord er «vi» kommet.

Når du og jeg og den enkelte besitter et eget ordforråd, så er det altså ikke tale om en privat eiendom. Du forvalter en felles ressurs i ditt ordforråd. Ordets eksistens er forankret utenfor deg selv. Det er derfor ordene i ditt talespråk eller tegnspråk er inngangsbilletter til menneskene rundt deg. Og ordene i ditt skriftspråk er inngangsbilletter til samfunnets kollektive hukommelse, dette dramatisk utvidede felles minnet som et skriftspråk gir oss.

Et skriftspråk som får lov til å beholde sin identitet en stund, kan oppnå et ordforråd som langt overstiger det et enkelt menneske normalt vil beherske. Hver av oss behersker skriftspråket bare delvis. Slik er et skriftspråk, enda tydeligere enn noe talespråk, et felles kunnskapsobjekt. Og fordi alle ikke kan lese alt, er skriftspråket (i motsetning til talespråket) sårbart og må tas vare på for ikke å forfalle.

Derfor lager vi store ordbøker, som for eksempel Norsk Ordbok, som dokumenterer nynorsk og dialekter, der slutten av alfabetet, men ikke av oppgaven, nærmer seg, og Det Norske Akademis store Ordbok, der dokumentasjonen av bokmål/riksmål videreføres, etter hvert inn i nye prosjekter.

Men et ordforråd er også en personlig ressurs, som kan bli mindre anvendelig på grunn av sykdom, eller nye og fremmede omgivelser, eller kulturelle endringer. Riktignok er ordene i sitt vesen felles, men de er også nær knyttet til hvem du er. For det finnes jo mange fellesskap, og ordene dine uttrykker din identitet som medlem av fellesskap der du føler deg hjemme. De fellesskapene du tilhører, gjør deg til den du er. Det er derfor dine ord på mange måter er deg.

Og når ordene forlater deg, kanskje i flokker, som trekkfugler på flukt fra et kaldt kontinent, da er du ensom. Da er du nesten ikke mer. Derfor skal vi ikke klage over ordene, men tvert imot dyrke dem og feire dem: ord som dukker opp, ord som forsvinner etter endt gjerning, og ord som vekker følelser. Til ord skal vi bli.

 

-- Helge Dyvik er professor ved Universitetet i Bergen og leder for fagrådet for normering og språkobservasjon i Språkrådet.

Teksten bygger på åpningsinnlegget fra Språkdagen 2013.

Del denne siden

Del på Facebook Del på Twitter