Vinspråk – det umuliges nestenkunst

Er det mulig å beskrive en smak og en lukt? Det kan aldri komme så nær som når man selv lukter og smaker. Men det er mulig å forsøke.

Vindruer | Foto: Joachim Turré / Bon Appetit / NTB ScanpixAV GEIR SALVESEN

Da jeg som student tok mellomfagseksamen i norsk og nordisk, var en av oppgavene å sammenligne Johan Sebastian Welhavens «Digtets Aand» med et dikt av Jan Erik Vold som handlet om det samme. Og jeg har siden ofte tenkt på hvor mye vinomtale egentlig ligner på å skrive dikt, å si det som ikke kan sies. Eller som Welhaven skriver:

Hvad ei med Ord kan nævnes
I det rigeste Sprog,
Det Uudsigelige,
Skal Digtet røbe dog.

Vinbombe

Da jeg for nesten 20 år siden skrev tre korte setninger om den libanesiske vinen Château Musar 1987, visste jeg ikke at det skulle bli Norges mest omstridte og beryktede vinomtale. «For en smaksbombe. Fullstappet av sviske, daddel, varmt kjønn og kamelsvette i lukten. Som et dampende harem i heten.»

En liten forhistorie først. Aftenposten var en borgerlig anlagt avis med forsiktig språkbruk. «Sprogbruk», het det faktisk lenge etter at jeg hadde begynt som politisk journalist der på 80-tallet. Da jeg i 1990 ble spurt om å skrive avisens vinspalte (den første, ordinære vinspalten i norsk presse, etter det jeg kan huske), visste jeg at jeg måtte gjøre to ting: fortelle om vinen – et av de eldste sivilisasjonsprosjektene i vesteuropeisk historie – og underholde samtidig. For å få til det måtte jeg delvis oppfinne et nytt språk. Fordi det som da fantes, var nær ubrukelig for en ny tid. Jeg måtte også bryte grenser. Grenser som var satt av andre enn meg.

Det hadde jeg gjort flere ganger før Musar-omtalen. Som i «en duft som Dolly Parton i stalldøren, med en kurv jordbær i hånden» eller «som armhulen hos en barpike i Havana, under Batista-regimet». For å nevne et par etter hukommelsen.

Den kjedelige stilen

Problemet når man skal omtale en vins duft, smak og struktur, er at det lett blir mye kjedelig fruktomtale. Solbær. Bringebær. Tanniner. Blomster. Chablis smaker godt, men som regel på en svært trang skala av sitron, lime, mineraler og sjø.

Forestill deg nå at du hver dag i uken må smake på mellom åtte og ti flasker i snitt, av og til mindre og av og til mer, kanskje så mye som 150 flasker. Da er det kanskje lettere å forstå at det ofte går inflasjon i like og kjedelige sammenligninger – såkalte similer. For det er det det handler om. En vins smak er bare reell under den fysiske smakningen.

Det er kanskje bare musikk som er vanskeligere å beskrive enn vin. Hvordan skal man beskrive «Air» av Johan Sebastian Bach? «She Loves You» av The Beatles? Dur eller moll? Helkromatiske tonenedganger hos Bach? Men også hos Percy Sledges «When a Man Loves a Woman» og Procol Harums «Whiter Shade of Pale».

Ok, tilbake til Musar. Jeg sitter og smaker på en drøss viner. Så dukker Musar opp. Noe totalt annerledes. Så annerledes at det ikke er rimelig å holde seg til samme språkskala. Man kunne sikkert ha sagt noe om tørket fruktighet og volatile syrer, og om krydder. Jeg husker at jeg lo inni meg da jeg smakte på den. Så dukket ideen opp om å ta omtalen helt ut i form av ubrukte similer. Siden vinen kom fra Libanon, hvor det hele tiden var krig og bomber og blindgjengere, og også kameler og dadler, kunne jeg låne begreper derfra. Så er det jo interessant med seksuelle konnotasjoner. «Harem i heten» og «varmt kjønn» var kanskje de mest omtvistede. Men omtalen var også ment som en spøk, som et humoristisk innslag.

Det hører med til historien at omtalen først ble sensurert av desken i Aftenposten, men jeg allierte meg med typografen som ukentlig la på vinspalten, og fikk smuglet den inn igjen like før trykking. Det er eneste gang jeg har gjort det i de 26 årene jeg har jobbet i avisen. Det ble aldri noe internt bråk etterpå. Og når kolleger og andre kritiserte meg, svarte jeg med et motspørsmål: Er det noen som husker noe av det du skrev for 19 år siden?

Den informative stilen 

Internasjonalt er det flere typer vinomtaler. I det britiske vinmagasinet Decanter er det hundrevis av smaksnotater i hver utgave. En typisk beskrivelse er slik:

Peachy Canyon, De Vine, Paso Robles, California: Søt, sjenerøs, eikepreget nese. Svarte moreller, vanilje, trerøyk. Delikat, frisk og balansert. Sjokoladeaktige toner, velsmakende.

Her ser vi at det er en blanding av subjektive og objektive karakteristikker. De subjektive er ord som sjenerøs, delikat, frisk, balansert og velsmakende. Faktisk er store deler av denne beskrivelsen (fem av elleve inntrykk) subjektive, men det er en blanding av begge, og det vil være det normale. En alternativ måte å si tingene på kunne være denne:

Devil’s Lair 2007, Rock Creek, Western Australia: Fargen er svart som en natt i høstskogen, den lukter av brent granbar og bestefars gamle jaktstøvler. Smaken kommer som en dragster på tungen – iiieeeoooouuu, men der strømmer garvestoffene ned fra ganehimmelen og skjærer seg inn i tungen som små kniver. Tsjugga, tsjugga, tsjugga – skal det ingen ende ta? Jo, endelig kicker en bølge av veldig, massiv mørkbærsfrukt over og prøver å slukke tanninbrannen. Yesss, frukten vinner, og det hele eser ut til klar seier for den svake sødmen som hører med. Ettersmaken er som et langt år. Denne passer nok godt til brontosaurusbiffen.

Ville en fiktiv omtale som denne si noe om vinen? Ja, vil jeg mene. Men for de fleste ville dette være å gå for langt. De fleste viner er heller ikke så uttrykksfulle.

Internasjonalt er vinomtalen saklig, som regel korthugget i stilen med noen få adverbialer og similer eller direkte fruktreferanser som elementer. Men det finnes ingen fasit. For vinkjennere er det allikevel sentrale elementer som går igjen. Blant annet er solbær og grafitt to av hovedelementene i Bordeaux-viner fra Pauillac i Mêdoc.

Aromahjulet

Et av de mest seriøse forsøkene på å systematisere vinaromaer er det såkalte aromahjulet, utviklet av professor Ann C. Noble ved Viticulture & Enology, University of California – Davis. Det brukes av profesjonelle vinsmakere for å trene opp vokabularet som skal til for å beskrive smaksnyansene i en vin.

Hjulet er bygd opp av tre sirkler, der de generelle, beskrivende begrepene er plassert innerst. I neste sirkel kommer litt mer spesifikke begreper, mens de mest eksakte begrepene er plassert ytterst. Det er det så langt beste forsøket på å systematisere dette. For eksempel vil en vegetativ vin som underkategori være enten frisk, kokt/hermetisk eller tørket. En underkategori av friskt vegetativ kan være nyklipt gress, paprika, eukalyptus og mint, med en logisk og begripelig oppbygging.

Finnes det så et universelt godkjent vinspråk? Både ja og nei. Helst nei. Ikke et språk som er godtatt av absolutt alle. Det kommer an på øyet som ser, og ganen som smaker. I min munn er en Pomerol-vin med lakris- og lærstreif noe av det flotteste. For skeptikere vil dette bare være vås. Slik et Picasso-maleri vil være meningsløst for noen som helst henger et maleri av elg i solnedgang på veggen hjemme.

 

-- Geir Salvesen er politisk journalist i Aftenposten, der han også har vært vinanmelder siden 1990. Han har skrevet 16 bøker, de fleste om vin og mat.

Del denne siden

Del på Facebook Del på Twitter