Pennal, tredress eller trefrakk?

Slang har vært omtalt som «den fattige manns poesi», og de mest begeistrede har sammenlignet slangens bilder med språket vi finner i den gamle skaldediktningen.

AV TONE TRYTI

Hvem som skaper slangordene, vet vi oftest ikke, men vi kan si noe om hvordan ordene lages. En vanlig måte å lage slang på er å forkorte ord. Gamle slangord er floss flosshatt, dirk direktør, nach nachspiel og dell delikat. Fra nyere tid kommer desp desperat, legg legitimasjon, rutt rutinert, profesjonell og seff selvfølgelig.

I slangen opptrer dessuten visse endelser, som -a, -en og -ern og de nyere -is og -ings, i ord som butta butikken, bespen skolebespisningen, bensern bensinstasjonen, reggis tannregulering og hundrings hundrelapp. Noen ord kan ha flere former, som seffa, seffern, seffers, seffi, seffings eller seffis selvfølgelig.

En annen vanlig måte å skape slangord på er å gi ord en ny, billedlig betydning eller lage nye, billedlige sammensetninger. Denne siden ved slang er så iøynefallende at slang har vært omtalt som «den fattige manns poesi», og de mest begeistrede har sammenlignet slangens bilder med det språket vi finner i den gamle skaldediktningen. Eldre ord av denne typen er havremoped eller kjøttmoped om hest; nyere er apeloff om banan, karusellsaft om alkohol og femigrillen om solariet.

Duger ikke egne ord, kan vi låne. Enkelte eldre slangord later til å ha vært i bruk langs landeveiene, som kjei jente, kvinne og beng djevelen, som kommer fra romani (taterspråk) eller romanés (sigøynerspråk), og purk eller snut om politi og å månse tyste, sladre, som skal skrive seg fra månsingen, et språk svenske kramkarer brukte seg imellom for ikke å bli forstått av den bofaste befolkningen.

I vår tid er det fremfor alt engelsk eller amerikansk vi låner fra. Utenlandske ord kan få ekstra kraft bare ved å være utenlandske, som girls jenter, plenty mye og family’n familien. Men i nyere tid lånes også utenlandske slangord direkte, som bitch megge, hurpe; kvinne, dude fyr, type, barfe kaste opp, kræsje overnatte hos og disse fornærme; hetse, mobbe.

En siste gruppe slangord er de rent lekende ordene og uttrykkene. Det kan dreie seg om forvanskninger, ordspill, villede misforståelser eller lek med ordenes byggemateriale og med ordenes klang. Vi finner ord som sigabøy for sigarett, lasentupp eller lusentapp for tusenlapp, tyrkleif for trykkfeil, inseminere for insinuere og snickers og twist for sikkert og visst. En egen gruppe er de rimede uttrykkene, som gutta fra Calcutta og god gang fiskestang, brukt om høy stemning, fart og fres. En hilsen som hva skjer’a, Bagera kan besvares med ingenting, Tingeling eller ikke en dritt, Brad Pitt.

Hvasse kvinns og schpaa kæber

Slangord er flyktigere enn andre ord. De lever ofte kort og intenst, for så å forsvinne. Enkelte mister sitt slangpreg og blir innlemmet i allmennspråket. I dag kan det virke uforståelig at ord som å tippe og gøy har vært betraktet som slangord for en del tiår siden. Noen slangord viser seg derimot forbløffende seiglivede. De lever og brukes tiår etter tiår, uten å tape sitt slangpreg. Blant disse finner vi ord som purk og snut om politi, stål og spenn om penger og rype og skreppe om kvinne.

De ordene som brukes mest og ivrigst, slites sannsynligvis fortest. Det gjelder ikke minst ord for å uttrykke det virkelig positive, det fremragende. Ser vi på slike plussord over en 80–90-årsperiode, finner vi et variert utvalg: hvass/kvass, knæsj, knaber, brillefin, super, alle tiders, gem, rå, barsk, stilig, fet, max/maks, kul, knall, topp, toppers, digg, diggbar, sjef, konge, chill, heftig, snasen, smooth, snacksy, schpaa, sjmø og porno – eller det ruler.

Også forsterkende forstavelser blir fort utslitt. Fra samme periode finner vi begeistrede ord som knusbedårende, gørrgøy, bombesuper, kjemperaff, råknæsj, bånnlekker, dritdeilig, helmaks, dødsstilig, dødsdigg, megahot, gigakul, hylbra, griselekker, knallsøt, knusedeilig, kemborå, kongefet, kanonbra, blodtøff, bæsjefin og überchill.

I slangen omtales også kvinner hyppig, med atskillig følelse, og ordene slites raskt. For menn finnes langt færre slangord. Gjennom de siste 80–90 årene har en kvinne kunnet kalles rype, kei/kjei, lakris/lakk, bøne, stilk, skreppe, frø, tine, reim, brud, rips, berte, babe, bimbo, bitch, kæbe, chica og chix (flertall).

Fra piggtrådsperring til babbe

Slangen er hverdagslig og holder seg gjerne til det nære og konkrete, som mat og drikke, klær, hårfrisyrer og kjøretøyer. For alvorlige eller mer opphøyde emner finnes færre slangord. Der de finnes, trekker de ofte det høytidelige eller alvorlige ned på et lavere nivå, som Kristi himmelsprett om Kristi himmelfart og pennal, tredress eller trefrakk om likkiste.

Mens man i allmennspråket ofte prøver å uttrykke seg skånsomt og unngå å støte, kan slangen gå stikk motsatt vei. Ikke bare kan vi finne støtende ord for tabubelagte emner, men også helt harmløse saker kan omtales i drastiske, bevisst usmakelige vendinger, som militærslangens liksvette om havresuppe og bomba sau om fårikål. Dette fenomenet finner vi også i andre lands slang.

Gransker vi norsk slang over tid, ser vi at slangen rommer kulturhistorie. Den avspeiler endringer i samfunnet, nye vaner og nye varer. Lommekalkulatoren har fått navn som kalkis eller hjerneprotese, bilbeltet kan kalles pinglestrikk og feigreim, og solariet har fått oppnavn som grillen, homsegrillen og bøgpressa. Kaster vi et blikk på noen matbetegnelser vi at norsk hverdag har forandret seg.

Av eldre dato er piggtrådsperring om spekesild og diskos om blodpuddingskive. For femti år siden kunne jernbaneulykke, togulykke og kræsj betegne lungemos, mens ordene i dag brukes om blandet kjøttrett, kræsj også om makrell i tomat.

I dag er vel lungemos og blodpudding sjelden kost. Vi har derimot fått pizzaen, med navn som degoslefse, dugurdslefse og kjøttlefse, og det som spøkefullt påstås å være den nye nasjonalretten: Grandis/Grændis, Grandi eller kumlokk.

Når det gjelder kjappere mat man kan hive i seg på byen, måtte man på 1950-tallet nøye seg med pølse i ullteppe eller bikkjebanan med ullteppe, dvs. pølse i lompe, mens vi senere har spedd på med kjøttpuck eller habbis hamburger, baggis bagett og bab(b) eller babbe kebab.

Ikke bare finner vi slangord for utbredte matvarer, men normalordene for matvarene kan selv brukes billedlig i slanguttrykk. For noen tiår siden kunne lungemos brukes om persianerlue, på grunn av den ytre likheten. I dag opptrer pizzaen i uttrykk som pizzatryne om person med kviser, å legge igjen en pizza vil si å kaste opp, og en pizza er militærslang for en flat uniformslue. Bagetten kan betegne penis, og kebaben opptrer i flere oppnavn på BMW, som kebabbil, kebabcruiser, kebabdrosje, kebabkjerre og kebabtralle, foruten i lidelsen kebabmage, dvs. diaré eller magesyke.

Money, money, money!

I flere lands slang finner vi at slangordene klumper seg rundt visse områder. Særlig tallrike er ordene for alkohol, narkotika og beruselse, kroppen og kroppsfunksjonene, dumhet og galskap. Også for penger har slangen langt flere ord enn allmennspråket. Et sveip gjennom de siste hundre årene vil vise bredden på dette feltet.

Vi har gode, gamle betegnelser som gryn, grunker, dukater, moneter, monnik(k) er, flis og bols. Det siste er en kortform av bolsjevik, som var navnet på en grågrønn enkroneseddel som var i bruk i årene rett etter første verdenskrig.

En del slangord for penger tar utgangspunkt i metall, som kopper, nikkel, messing og stål eller ståler. Lyden av metall ligger vel også bak kling, brukt i uttrykket det koster kling. For seg selv står kumlokket, først brukt om de store femøringene, senere om femkroning. Griserumpe ble brukt om femmer i alle fall på 1950-tallet, og fra samme tiår har vi en femse om en femmer og en tingse om en tier. Gærninger eller galne har lenge vært brukt om utenlandsk valuta, særlig om mynt.

Pengesedlene kan få navn etter fargen på seddelen, som de eldre en blå eller en blåer om femkroneseddel, en gul en om tikroneseddel, en grønn en om femtilapp og en rød en om hundrelapp.

Lappene kan også omtales med navnet på den personen som er avbildet på seddelen. Fridtjof eller Nansen har vært brukt om femkroneseddel, og senere om tikroneseddel. Bjørnson eller Asbjørnsen vil si femtilapp, og en hundrings har gått under navn som Flagstad, Camilla, Collett, Henrik og Wergeland. Tohundrelappen kan kalles Birkeland, femhundrelappen Sigrid eller Undset, og for tusingen finnes både Falsen, Henrik og Ibsen, i tillegg til ord som flak, høvding, konge og laken.

Blant uttrykk som speiler sin samtid, finner vi quisling om en tokroneseddel som ble tatt i bruk under annen verdenskrig; enkroneseddelen ble kalt usling. Fra 1970-tallet har vi kleppetas (med trykk på annen stavelse) om norske kroner, oppkalt etter finansminister Per Kleppe. Og fremdeles brukes en mong om et svimlende beløp, med bakgrunn i milliardoverskridelsen på Mongstadfeltet på slutten av 1980-tallet.

For penger finner vi i dag dessuten ord som dollares, dollaros eller dolleros, monatos, dosh, cash, flow, flus(er), fløkk, grunkers, kronasje(r), smackers/smekkers/smækkers og smackaronies. Ola-dollar eller fjelldollar vil si norske kroner, og i Oslo-området brukes spøkefulle betegnelser som Bærumstier, Frogner-tier eller åsentier om tusenlapp.

Den lille, røde nissen

Skapes slang av kvinner eller av menn? Svaret er umulig å gi, men på ett område kan vi i alle fall spore uttrykk laget både av kvinner og menn: når det gjelder betegnelser på menstruasjonen. Det har vært hevdet at omskrivninger på dette feltet ikke lenger trengs, etter at mensen er blitt et gangbart begrep. Tidligere betegnelser som det vanlige og å ha vondt i magen er vel i ferd med å blekne, men det finnes en underskog av høyst levende uttrykk. Gamle er uttrykkene å ha veka eller uka. Perioden kan også omtales som rød uke, jordbæruka, brannbiluka eller friuka. Det kan dessuten hete at kvinnen flagger eller vifter rødt.

I mange av uttrykkene inngår besøk. Man kan ha besøk av maleren, ha svigermor på besøk, ha besøk fra Hønefoss eller ha den lille, røde nissen på besøk. Utbredt er også tante om menstruasjonen, enten brukt alene eller i uttrykk som ha besøk av tante Rosa, tante Rød eller tante Rau(d)foss. Også frøken Rød kan være på besøk.

Tar vi en titt på andre lands slang, finner vi slående likheter. På engelsk dukker også tante opp, i uttrykk som Aunt Flo, Aunt Jody, Aunt Minnie og my redheaded aunt. På svensk kan man ha faster Rosa eller moster Beda på besök, og i dansk kan man have besøg af tante fra Rødovre. Både i svensk og i dansk finner vi dessuten maleren. På svensk kan man ha målarna i huset, og i dansk kan man have malere i entreen eller opgangen. Også uttrykket å ha (en) rød tråd i symaskinen finner vi igjen i nabolandene.

Av de siste eksemplene ser vi hvor vanskelig det kan være å avgjøre om et slanguttrykk er lånt, eller om det har oppstått på hjemlig grunn. Flere billedlige slanguttrykk er slående like på tvers av landegrensene, antagelig fordi en sammenligning har ligget snublende nær. Med tanke på slangens billedrikdom kan det passe å børste støv av et sitat fra 1909. Det var den engelske forfatteren G.K. Chesterton som uttalte: «All slang is metaphor, and all metaphor is poetry.»

Send meg gjerne slangord og slanguttrykk! Adressen er: slang@kunnskapsforlaget.no.

 

-- Tone Tryti er cand.philol. med norsk hovedfag og har skrevet Norsk slang (1984) og Norsk slangordbok (2008).

Del denne siden

Del på Facebook Del på Twitter