A.O. Vinje som journalist

Konkrete ord, direkte karakteristikker, djerve sammenligninger, kontraster, humor, ironi, anekdoter og folkelige fyndord kjennetegner Aasmund Olavsson Vinjes journalistikk.

AV THORE ROKSVOLD

De biografiske oversiktene og A.O. Vinjes egne tekster viser hvor allsidig lærd og belest han var. De mange utfluktene, både i Norge og utenlands, og ulike praktiske erfaringer fra arbeidslivet omsatte han i det som var målet hans som journalist. Men det som avgjørende skiller ham ut som en pioner, er observatørholdningen. I evna til å iaktta, til å sette det han iakttok, i sammenheng, og til å presentere både iakttakelsene og sammenhengene han plasserte dem i, på en leseverdig måte, var Vinje en framstående journalist også vurdert etter vår tids normer. Ferdaminni fraa Sumaren 1860 er moderne reportasjejournalistikk.

Vinje vurderte sikkert og resonnerte klart, og han var danna i bokkulturen. Men han var «døl» i språk og framferd, og brøt slik med de forfina dannelsesforestillingene. På dette punktet var han kontroversiell. Han tok ingen sannheter for gitt, var nysgjerrig på nyutvikling og nye tanker i samtida, så gjerne sakene i et perspektiv som han var alene om, viste autoriteter den respekten han mente de fortjente, var konkret og direkte, tok gjerne hardt i, og sjenerte seg ikke for å være uærbødig.

For eksempel skriver Vinje i en omtale av stykket «Et Fiskerhjem»: «Frøken Blom, som nu har sjunget, skal ikke synge mere, siges der. Det var ikke for tidlig at hun sluttede» (Drammens Tidende 1.4.1855).

Hovedstadskorrespondenten

Vinje var fra 1851 til 1859 hovedstadskorrespondent for Drammens Tidende. Det innebar at han hadde ei stor og sjølstendig stilling. Om hovedstadskorrespondenter heter det i Drammens Tidende 2.1.1932: «Man kan gjerne kalle dem ’hovedstadsredaktører’».

Det var vesentlig gjennom artiklene fra hovedstadskorrespondenten leserne fikk oversikt over statsanliggender, innenrikspolitikk og annet av interesse for hele landet. I 1850-åra hadde Drammens Tidende neppe flere skrivende medarbeidere på fast lønn enn redaktøren og hovedstadskorrespondenten.

Så var da Vinjes lønn som hovedstadskorrespondent heller ikke dårlig – 300 spesidaler i året. Som ekstraskriver (kopist) i Justisdepartementet fra 1865 av tjente han bare 250 spesidaler årlig.

Personvinkleren

Så allsidig interessert som Vinje var, ville det være urimelig å kalle journalistikken hans jeg-fiksert. Men den ekspressive språkfunksjonen var sterkt framtredende.

Det var et vanlig grep hos ham – uansett journalistisk sjanger – at han brukte seg sjøl som retorisk figur. Ved at han knytta stoffet han skrev om, til sin egen person, fikk Vinje personvinkla det for leseren. Vinje brukte grepet så mye at det var påfallende i samtida. De som skrev i pressa da, eksponerte seg ikke slik Vinje gjorde.

Ikke sjelden refererte Vinje til seg sjøl som kilde. Slik fikk tekstene hans liv og vakte interesse. Naturlig nok var slike referanser mer beskjedne i Drammens Tidende-perioden enn i Dølen-perioden. Han personifiserte jo ikke Drammens Tidende slik som han personifiserte Dølen.

Enkelte ganger, som i Ferdaminni, identifiserte Vinje dem han talte med. Men for det meste var kildene anonyme både i Vinjes artikler og i den samtidige pressa ellers. Vinje søkte gjerne å gjøre framstillinga litt levende ved henvisninger som «For en 14 Dages Tid siden traf jeg trende Arbeidere fra øvre Thelemarken» (Drammens Tidende 19.3.1852) og «Fraa Amerika saag eg eit Brev her ein Dagen til ein Broder up i ei Fjellbygd.» (Dølen 1.7.1866). Ikke engang slike henvisninger var vanlige i pressa ellers.

Sjangeren intervju var ikke vanlig på Vinjes tid. Men helt ulikt andre bladskribenter i samtida hendte det at Vinje gjenga samtaler han hadde hatt, som dialoger.

Provokatøren

Vinje observerte og resonnerte mer enn han konfronterte, men gjennom observasjoner han skildra, kunne han provosere.

Sånn sett er det et moderne trekk at Vinje i Ferdaminni hengte ut Olaf Haakonstad og gjestgivergarden Grut ved navn. Taktløsheten til Vinje tilfredsstiller publikums naturlige nysgjerrighet etter å få vite hvilken smålig gnier det kan være som har over seksti år gamle fleskeskinker på stabburet og setter graut av dårlig treska, utskjemt korn på bordet. Ved å nevne navn øker Vinje dessuten dokumentasjonsverdien ved det han forteller.

Kameraderi passa ikke Vinje. Rett før Bjørnstjerne Bjørnson ga ut Arne, ba han Vinje ta vel imot boka, idet han understreka at han var Vinjes venn, at han støtta hans sak, og at Vinje derfor «pligter (…): ikke at vise mig raa Behandling, som du ofte har vist Andre» (Brev: 111 [utg. ved O. Midttun 1969]).

Da Arne så kom, skrev Vinje i Dølen ( 9.10.1859, 23.10.1859 og 6.11.1859) en lang, spottende anmeldelse og kalte den «ei Skalkeherming (Parodi) paa vaart nationale Stræv i Likning med Wessels sokkelause Kjærleike».

Bakgrunnsjournalisten

Vinje var ikke nyhetsjournalist i vår forstand. Torsdagskvelden 26. juli 1866 var det et fælt uvær i Kristiania. Vinje skildrer utførlig hvordan skybankene samler seg, hvordan det begynner å lyne, hvordan uværet flytter seg, og endelig hvordan det blir mer intenst (Dølen 29. 7.1866). Så bryter han av skildringa, og forteller isteden leseren at i «dei varmare Land slær Tora hardare en her». Slik er det i både England, Frankrike, Amerika og Afrika. Dessuten må tordenen ha vært enda kraftigere før, for «Jordlærde tru, at Fjelltinder som Gaustod vart avstytte og nedslegne af Tora, so der no ligg store Urder up paa deim». Slik skildringa vokser for Vinje, får en inntrykk av at hele Kristiania brant. I så fall måtte mange være omkommet eller skadd, og ødeleggelsene måtte ha vært store. Det skriver ikke Vinje om. En nyhetsjournalist i dag ville ha funnet ut hvor stort omfang brannen hadde, om noen omkom, hvor stort tapet for eieren ville bli, hvor brannen begynte, og hvordan redningsarbeidet ble drevet.

Et annet eksempel på at Vinje ikke var nyhetsjournalist, finner vi i Dølen 18. desember 1859. Der ber han i artikkelen «Om Dagsnyt» skriveføre lesere hjelpe ham med «innanlands»-stoff: «Og helst vilde eg daa, at dei skulde skriva om Bygdar-Tilstandet, med Skulen og slikt nokot og gamle Segnir (Sagn).» Det ber han om fordi «det vil koma an paa den Hjælp eg kan faa i dette Stykke, om «Dølen» kan halda lengi ut, for eg kann ogso trøytna af all denne endelause Skrivning, og det verste er endaa, at eg maa skriva somykit værdlaust, at eg ikki rekkjer det, som kunde hava meir Verd imindsto i Lengdi, og som eg hever betre Hug til, eg meinar her Diktning». (Dølen 18.12.1859)

Vinje var det vi kan kalle bakgrunnsjournalist. Han analyserte og kommenterte. Målet var ikke å avsløre en sensasjon for leseren; målet var å stimulere leserens tenkeevne.

Stilfornyeren

I tillegg til at han var bakgrunnsjournalist, var Vinje pregjournalist («feature» = «preg»). Gjennom skildringer anskueliggjør han innholdet ved å aktivisere også leserens sanseapparat. Det var et vanlig grep hos ham – uansett journalistisk sjanger – at han brukte seg sjøl som retorisk figur. Til det tar han gjerne den karakteristiske detaljen i bruk og foregriper slik en impresjonistisk teknikk:

«Lars klæder seg liksom med Spontak, der den eine Sponen ligger paa den andre som Fiskeskjel: soleis hever han, forat taka nedantil, Hose paa Hose upp etter Leggen, der den indre er ein god Tumme lenger upp enn den ytre, og yvir Kneet ein Smokk liksom ein afklyppt Kakelovns-røyr.» (Ferdaminni fraa Sumaren 1860: 31f [utg. ved R. Djupedal 1969])

Lars er skildra om lag som i moderne avisers uærbødige lørdagsportretter.

Gjennom sin presentasjonsmåte – de konkrete orda, de direkte karakteristikkene, de djerve sammenlikningene, kontrastene, humoren, ironien, anekdotene, de folkelige fyndorda og setningsbygningen – bryter Vinje med stilen i den samtidige pressa ellers. Den var tung, tørr og knitrende langhalm.

Vinje har slik vist senere journalister at det kan være nyttig å bryte med kilders og uambisiøse journalisters blodfattige sjablonger når en vil ha lesernes oppmerksomhet. Ei anna sak – og for den provokatoriske Vinje kan det være samme sak – er at Vinje gjennom det formbruddet som skiftet til landsmål var, også støtte lesere fra seg. Vinje hadde flere lesere da han skrev i Drammens Tidende, enn han fikk gjennom Dølen. Men gjennom målskiftet fikk han markert motoffentlighet.

 

-- Thore Roksvold er professor i journalistikk ved Høgskolen i Oslo.

Del denne siden

Del på Facebook Del på Twitter