Tenker best på norsk

AV JOHANNE LANDSVERK

– Jeg er svært glad for å få en språkpris, for arbeidet med språk er selve hovedsaken i det faglige virket mitt. Og den posisjonen jeg har valgt som skribent, kan av og til føles utsatt, sier Anders Johansen, som er sosialantropolog og professor i medievitenskap ved Universitet i Bergen. Sakprosaforfatteren er også kjent for sitt store samfunnsengasjement som kritisk skribent i det offentlige rom.

– Jeg kan lett falle mellom to stoler: mellom akademia og offentligheten. Jeg er blitt utfordret og kritisert, så jeg er ikke alltid like høy i hatten. Desto viktigere er det for meg å få støtte og oppmuntring for det jeg holder på med.

– Er det i universitetsmiljøet du blir kritisert?

– Det akademiske miljøet er i ferd med å bli internasjonalisert. Engelsk er i ferd med å overta som forskningsspråk, og det er innført ordninger som diskriminerer allment tilgjengelige norske publikasjoner. Det som i dag regnes som førsteklasses forskning, er den forskningen som publiseres i vitenskapelige tidsskrifter på engelsk. Hele denne ordningen gir en klar melding til forskere: Å pleie sitt eget språk regnes som annenrangs.

– Du har sagt at du tenker best på norsk?

– Ja, når jeg tenker på norsk, har jeg tilgang på mange flere betydningsnyanser og stilistiske effekter. Jeg rår over flere språklige ressurser. Så når jeg er skeptisk til engelsk som forskningsspråk, er det også med tanke på kvaliteten på forskningen. Som forskere flest kan jeg nok skrive engelsk, på et vis. Men jeg tenker mer konvensjonelt og skjematisk på engelsk enn på norsk.

Fryktelig spak språkmelding

Johansen ble både overrasket og glad da han fikk telefon fra Språkrådet om pristildelingen.

– Da Sylfest Lomheim ringte, trodde jeg først at han ville snakke om min kritikk av språkmeldingen, som akkurat hadde stått på trykk i Prosa, forteller han.

For Johansen er temmelig kritisk til den nye språkmeldingen Mål og meining.

– Det er ikke noe rimelig samsvar mellom det trusselbildet som tegnes opp, og mottiltakene som blir foreslått. I språkmeldingen står det noe om at universitetene skal ta ansvar for å i-vareta norsk språk, men her er meldingen fryktelig spak. Og forslaget om at forskningen skal foregå på engelsk, for deretter å bli oversatt til norsk ved hjelp av terminologiske ordbøker, er nokså dødfødt. Det er det språket du bruker når du tenker og praktiserer faget, som vil slå igjennom. Man kan ikke stanse utviklingen ved å utgi noen ordbøker. Norsk bør «framleis vera eit relevant språk ved vitskapleg publisering i somme fag», heter det i språkmeldingen. Svakere forsvar er det vanskelig å tenke seg. I stedet kunne man i det minste foreslått å avskaffe det såkalte tellekantsystemet, som direkte diskriminerer norsk språk i akademia, mener Johansen.

I språkmeldingen blir det advart mot kulturell utarming, der norsk fremdeles kommer til å finnes, men stort sett bare til privat bruk. Engelsk kommer til å dominere i akademia, næringslivet – og i populærkulturen.

– Men også her viker departementet tilbake. Når det kommer til stykket, vil ikke staten legge seg oppi om næringslivet bruker engelsk, heller ikke i statlig virksomhet som konkurrerer med det private. Jeg mener at språkmeldingen viker unna de store og viktige spørsmålene.

Forskningen er utilgjengelig

Johansen er ikke så opptatt av språklig identitet, men av språk som tenkning og kommunikasjon. Han ønsker å nå mange lesere.

– Det som opptar meg, er hvordan alle forskningsartikler nå skal inn i tidsskrifter som er utilgjengelige for folk flest. De tidsskriftene som er godkjente, og som forskerne får full uttelling for å publisere i, er ukjente for 99 prosent av alle nordmenn. I praksis er det ingen her til lands som leser dem. På denne måten kanaliseres norske forskningsarbeider ut av den politiske og kulturelle offentligheten og inn i egne reservater for fagspesialister. For naturvitenskap og medisin er nok ikke dette noe stort problem. Men nytten av samfunns- og kulturvitenskapene er først og fremst at de bidrar til samfunnets selvrefleksjon. Om samfunnet skal ha utbytte av den slags forskning, må mange kunne lese om den og bli klokere av den, mener Johansen.

Skygger unna akademikerspråk

Han har skrevet mange bøker, artikler og essays, og i boken Samtalens tynne tråd, som kom ut første gang i 2003, skriver Johansen om språk og skriving ut fra sine egne erfaringer. Forfatternes enkle stil har blitt et ideal for mange sakprosaforfattere. Men det er slett ikke alle innenfor akademia som deler hans språkoppfatning. For Johansen tyr til allment forståelige ord også når han skriver vitenskapelige artikler.

– Folk er forskjellige, og dette er nok ikke en metode for alle. Men jeg forsøker å formulere meg enkelt i et erfaringsnært språk. Også når jeg skriver for dem som uten videre forstår fagbegrepene, prøver jeg å skygge unna en del vanlige akademiske talemåter. For da må jeg skjerpe meg på det jeg egentlig prøver å si. Jeg må tenke nøyere over saken, uttaler forfatteren.

– Tenkning er en språklig anstrengelse. Jo mer arbeid du legger i formen, desto grundigere må du tenke over selve saken. Det er masse ressurser i språket som hjelper en til å tenke. Det gjelder å ta denne ressursen i bruk gjennom å stille høye krav til skrivearbeidet. Å tenke er å overveie språklige alternativer.

Språk er det viktigste redskapet

Johansen har også kalt skriftspråket en tenkningens teknologi.

– Skriftspråket er det viktigste vitenskaplige redskapet mitt. Ikke fagspråk spesielt, men hele det alminnelige språket er en slik tenkningens teknologi som jeg synes må vies større oppmerksomhet.

– Hva mener du med det?

– At språket spiller en betydelig rolle i kunnskapsutviklingen. Kunnskapen blir til ved at vi skriver den fram. Men veldig få har skrevet om dette.

Og det har forbauset meg at forskere ikke er mer opptatt av språk, når det stort sett er skriving vi driver med hele tiden.

– Er det noe i bakgrunnen din som har gjort deg spesielt interessert i språk?

– Nei, ikke annet enn at far var journalist, og at jeg vokste opp i et hjem med mye bøker. Interessen kom etter at jeg som forsker ble sittende ved et skrivebord og streve med formuleringer mens jeg prøvde å klore ned noen tanker.

– Du har sagt at du vil ha en folkebevegelse mot språklig jåleri. Hva tenker du på da?

– At språk bare blir utvendig pynt, som ikke dreier seg om å gripe saken, men om å imponere eller ydmyke folk. Dette finner vi mye av i byråkrati- og ledelsessjargong – og i akademia. Det er et mye større problem enn hvilke grammatiske former jeg velger å bruke, som en eller ei. All den energien som stadig blir brukt på tradisjonell språkstrid her til lands, kunne med fordel vært omdirigert til en strid for å verne språket mot hærverk fra reklamebransjen og andre hold.

Studerer politiske taler

Johansen har stadig nye bøker og forskningsprosjekter på gang.

– Akkurat nå skriver jeg om ekspertspråk i politikken. Om hvordan språket i for eksempel politiske publikasjoner er påvirket av byråkratspråk og vitenskapelig sjargong, forteller han. Arbeidet er en del av et større prosjekt om politisk retorikkhistorie i samarbeid med kollegaen, professor Jens E. Kjeldsen.

– I 2005 gav vi ut antologien Virksomme ord. Politiske taler 1814–2005.

I prosjektet bygger vi også opp en database med norske politiske taler helt fra 1814 og framover. Vi har nå over 1000 taler i basen, som ligger åpen for alle på Internett. Meningen er at den skal bli en nyttig ressurs for forskere, lærere, journalister og andre med interesse for politisk historie og offentlig kommunikasjon.

Å snakke fra hjertet

Noe Johansen har jobbet mye med, er studier av troverdighet i møte mellom taler og publikum. I boken Talerens troverdighet, som kom ut i 2002, skriver han om hvordan vilkårene for kommunikasjon har endret seg opp gjennom årene. Radio og fjernsyn har ført til de største endringene.

– Retorikk ble tidligere sett på som en stor kunst. Talene fra 1814 var svulstige og teatralske, og retorikken var preget av latinske forbilder. Dette står i stor kontrast til dagens fjernsynsvirkelighet, der det oppstår en intimitet mellom politikerne og publikum. De som vinner sympati og tillit, er gjerne de som klarer å gi inntrykk av å være seg selv og snakke naturlig, rett fra hjertet.

– Moderne retorikk er antiretorikk, og dermed er den avvæpnende. Man klarer ikke å gjenkjenne den som retorikk, og det er en av grunnene til at jeg skrev denne boken, sier Johansen.