Tar språket tilbake

TEKST OG FOTO: INGERID JORDAL

Jeg sang masse da ungene var små, uten helt å vite hva ordene betydde, forteller Torstein Emanuelsen (44), opprinnelig østlending, nå bosatt ved Tanaelva i Øst-Finnmark. Til journalisten snakker han kav finnmarking, til ungene snakker han nordsamisk.

Det er mye godt språk i barnesanger, og vi har hatt stort utbytte av sangbøkene på samisk, forteller Solveig Ballo (40).

Hun er gift med Torstein, og sammen har de barna Martha Elise på 12, Elen Kristine på 11 og Per Andreas på 6 år. Solveig er født og oppvokst her, ved Suolovárri – Holmfjell i Tana, og er av samisk slekt. Men som så mange andre samiske barn lærte ikke Solveig samisk språk hjemme. Hun hadde litt samiskundervisning på skolen og tok noen kurs, men mer ble det ikke – før hun sjøl ble mamma.

Tok et valg

Da eldstejenta Martha Elise var nyfødt, gjorde Solveig og Torstein et valg: De skulle snakke samisk med ungene sine. Torstein tok utfordringa på strak arm. For Solveig var det på noen måter vanskeligere. Etterdønningene av fornorskinga merkes fremdeles.

– Martha Elise er oppkalt etter gudmora mi, som også var naboen vår. Hun og gudfar brukte samisk hjemme, og de motiverte meg til å ta tilbake språket, forteller Solveig.

Hun husker at hun og gudmora så på at de to eldste jentene lekte sammen, og at de snakka samisk med hverandre i leken. «Hører du at de snakker ditt språk?» sa jeg til Martha. Hun så på meg. «Det er også ditt språk», svarte hun. Det betydde mye for meg å høre det, forteller Solveig.

Vær rause!

Solveig og Torstein mener at vi må være rause med hverandre for å få flere til å snakke samisk igjen.

– Det har vi opplevd her i Tana, spesielt i barnehagen. Siden vi er minst én generasjon som ikke har lært samisk hjemme, er vi avhengige av at institusjonene er der for oss. Vi føler virkelig at vi står på noens skuldre, med all den støtten og hjelpen vi har fått. Men vi har også opplevd ubetenksomme og sårende kommentarer. For eksempel var det noen som mente at våre barn aldri ville lære «perfekt» samisk, og at de dermed ville ødelegge for de andre samisktalende barna i barnehagen. Andre igjen har ment at barna ville komme til å snakke gebrokkent norsk.

Fornorskinga var hard fram til langt ut på 80-tallet. Solveig tror det kan være vanskelig, spesielt for de eldre, å omstille seg.

– Først ble språket deres usynliggjort og sett ned på. Og nå skal de unge ta det tilbake og begynne å snakke det igjen. De opplever nok det som underlig.

Viktig med samisk barnehage

Foreldrene kan ikke få rost barnehagen Giellavealgu mánáidgárdi nok. Alle ungene har gått i samme private barnehage, der nordsamisk er språket. Uten barnehagen ville ikke foreldrene klart å gi ungene samisk som førstespråk. Nå har alle barna begynt på skolen, der de også har samisk som hovedspråk.

I området er det nå mange andre familier som trenger den hjelpen samisktalende barnehage og skoleverk gir.

– Vi føler nesten at vi er med på en stor trend, sier Torstein og ler.

Deanu gielda – Tana kommune er en del av det samiske forvaltningsområdet i Norge. Området består av 13 kommuner som har sidestilt samisk og norsk som forvaltningsspråk. Dette betyr at man har krav på å få all offentlig informasjon på samisk og bli betjent på samisk når man henvender seg til det offentlige.

Frykter ikke norsken

Torstein og Solveig har jobbet beinhardt for å bruke samisk hjemme. Mer enn én gang sovna ei sliten småbarnsmor med grammatikkboka over nesa. Men de har også vært bevisste på ikke å bli fanatiske. Språket skal være lek, ikke tvang og plikt.

– Vi har lært å ikke være «redde» for norsken eller for at det ene språket skal fortrenge det andre. I dag vet vi at tospråklighet er positivt, sier Solveig.

En ting som Torstein har merka seg med samisk, er at det er enkelt å lære seg uttale.

– Ordene uttales slik de skrives, og vet du hvordan bokstaven c og č uttales, er den lik i alle ord. Det gjør det enklere for meg når jeg skal lese høyt ord jeg aldri har hørt uttalt.

– Åh, det er så mange måter å skrive sj-lyden på, sier sønnen Per Andreas. Det er skj, sj, sk ... og så noen til!

Gutten har tydelig fulgt med i norskundervisninga.

Krangler på samisk

Med sanger, leker, bøker og spill prøver foreldrene å få samisk inn som en naturlig del av lek og familieliv. En kopp med samiske ord, samisk barne-tv, musikk, lydbøker og apper til telefon og nettbrett på samisk. Litt her og litt der. Alle monner drar.

Ungene småkjekler i stua.

– Det er nesten så jeg ikke vil bryte inn når de krangler på samisk, sier Solveig. Hun er stolt av barna sine. Av og til må jeg klype meg i armen. Tenk at vi har fått til dette.

Hva betyr det for dere at barna snakker samisk?

– Det betyr at hele samfunnet er åpent for dem. De får en rikdom og en gave som de kan bruke videre, og de kan lettere lære andre språk senere. For meg er det en sterk følelse av at vi prøver å gjenskape noe som er gått tapt.

Hun forteller at det betyr mye å få bruke språket i samfunnet.

– I Tana hører man samisk overalt. Det er et levende språk. Vi kan snakke samisk når vi kjøper nye joggesko i butikken, og det er mange tospråklige skilt. Det er viktig at språket ikke bare er noe vi har hjemme, men at det bekreftes ute i samfunnet.

Foreldrerollen

Torstein, som er sørfra, hadde kanskje ikke sett for seg at han skulle snakke samisk som voksen.

– Jeg synes ikke det er noe rart i det hele tatt. Jeg bor i Sápmi og har samiske barn. Det er det mest naturlige å gjøre når jeg bor her, sier han.

Men sjølhøytidelig kan man ikke være.

– Ungene retter på meg hele tida, sier han og ler.

Torstein sier at han som far må kunne snakke ordentlig med barna sine om alt i livet.

– Da vi starta, trodde jeg at jeg kunne henge med et stykke, og så ville de bli for «avanserte» med alderen. Men det har ikke skjedd. Jeg tenkte tidligere at hadde jeg snakka norsk, som jeg kan best, kunne jeg snakka et rikere språk med dem. Men det har gått fint så langt, sier Torstein.

Han forteller at man må finne balansen mellom oppmuntring og masing.

– Vi foreldre forventer svar på samisk, og hvis vi må be om det, kan vi fort bli oppfatta som masete.

Livslang jobb

Vi tar en tur ned til Tanaelva. På sykkel, sparkesykkel og til fots tar det noen få minutter før vi er ute av den lave bjørkeskogen og går langs elvebredden. Per Andreas spurter av gårde på de lange, flate sandbankene.

Nord for oss ligger øya «Norskholmen» midt i elva. Her var det skole før i tiden. Elevene var, som befolkningen ellers i området, samiske, kvenske og norske. På mange skoler var det strengt forbudt å snakke andre språk enn norsk.

– Jeg vet faktisk ikke hva holmen opprinnelig kan ha hett på samisk, sier Solveig.

Eldstedattera Martha Elise forteller at hun av og til snakker samisk og av og til norsk med venner på skolen.

– Men det går oftere over til norsk enn motsatt. Jeg vet ikke helt hvorfor, det bare blir sånn, sier hun.

Og hva slags språk ungene vil snakke når de blir eldre, er uvisst.

– Språkjobben blir vi nok aldri ferdige med. Men av og til må vi kunne stoppe litt opp og tenke at dette gikk jo faktisk greit, sier mamma Solveig.