Samisk i hardt vær

TEKST OG FOTO: INGERID JORDAL

Da Marius Nilsen (58) vokste opp i fiskeværet Mehamn på 70-tallet, var det samiske ikke-eksisterende.

­­– Det var bare ikke noe. Ingen snakka samisk, ingen snakka om det samiske, ingenting. Det var usynlig. At vi sjøl var samer, forstod jeg først etter at jeg ble voksen, forteller Marius, tidligere ordfører i Gamvik kommune (Ap) og nå kommunepolitiker (Sp).

– Et helvetes leven

Nordkinnhalvøya er delt i to mellom Lebesby kommune og Gamvik kommune. Mens nabokommunen Lebesby har markert Samefolkets dag i flere år, har ikke Gamvik vært like ivrig. I kommunesenteret Mehamn ble ikke den samiske dagen markert før i 2018. Da var Marius en av svært få som kom til arrangementet i kofte.

I år 2000 foreslo Marius at kommunen skulle anse seg som et samisk område slik at de kunne søke Sametinget om å bli innlemma i virkeområdet for tilskudd til næringsutvikling, der lokale næringsutviklere kan søke om tilskudd fra Sametinget.

– Forslaget skapte et helvetes leven! De fleste på den tida var opptatt av å få sagt at de ikke var samer. Så det ble ikke noe av den gangen.

– Men denne saken førte til at flere begynte å snakke til meg, hilse på samisk og slike ting. Folk jeg ikke ante hadde samisk tilknytning.

Seinere, da han var ordfører for Arbeiderpartiet, gikk saken igjennom. Noe hadde skjedd.

Familien til Marius har røtter i både det norske, samiske og finske. Faren hans hadde nordsamisk som morsmål, men det visste ikke sønnen noe om da han var liten. Siden foreldregenerasjonen opplevde tøffe forhold på internatskole, ble ikke språket videreført. Tanken var at ungene skulle slippe byrden det hadde vært å snakke samisk.

– Det er utrolig synd. Jeg kunne virkelig ha tenkt meg å snakke språket.

Han husker at han som elev på videregående skole bodde på hybel i Vadsø med noen jevnaldrende gutter fra Tana. De snakka samisk seg imellom.

– Jeg tenkte at de har fått noe som jeg ikke fikk.

– Annenrangs samer

Marius mener at Sametinget ikke tar alvorlig nok hvor hard fornorskinga har vært i kystområdene.

– Det er som om de prioriterer de kjernesamiske innlandsområdene framfor kystområdene. Vi er liksom ikke viktige nok. Vi føler oss som annenrangs samer!

Hva kunne du ønske ble gjort?

– Det burde ikke være nødvendig å måtte søke særskilt for å få samisk språkopplæring i skolen i Finnmark. Det burde være mye lettere og mer tilgjengelig, et valg man krysser av for. Det samme gjelder Samefolkets dag, som det krever mye innsats og søknadsbyråkrati å arrangere.

Da eldstesønnen skulle begynne på skolen, ønska Marius at gutten skulle lære samisk. Det var flere årsaker til at det ikke ble søkt. En av dem var det som beskrives som en kronglete søknadsprosess.

Men kofte har sønnen fått, og Marius sjøl er svært fornøyd med å bruke kofta offentlig, både på 17. mai og Samefolkets dag.

– Jeg har bare fått positive kommentarer. Det er helt tydelig at samfunnet er i endring. Så er det opp til oss som ikke er så redde for å stikke oss fram, å bidra til å heve statusen til det samiske her ved kysten.