Sørlandsbyens hemmelighet

No image

Små, kvite trehus med blondegardiner i vinduene. Krabbespising på bryggekanten med sjekter som tokker døsig av gårde i bakgrunnen. Stillferdige sørlendinger med bløde konsonanter. Det er Mandal i et krabbeskall. Men Mandal er også smoi.

AV PÅL ERIKSEN

Mandal har nemlig en hemmelighet: et helt eget språk. Dette språket var det vanlig å høre overalt i byen i første halvdel av forrige århundre. Det var et språk som lokale handelsfolk, fiskere og drosjesjåfører snakka seg imellom, men som folk utenbys fra ikke skjønte et kvidder av. Det vi snakker om, er språket smoi. Her får du noen smakebiter:

Nå råg gim mej te noka.
Nå går jeg heim til kona.

Nøssen e’ på øsjen. Beiarb i manisjen.
Sønnen er på sjøen. Han arbeider som maskinist.

Es på ta med de resve støbran.
Se på jenta med de store brystene.

Måkk ni og koll radør.
Kom inn og lukk døra.

Nå er det kanskje noen som blir litt skuffa og påpeker at dette bare er norsk med en del omstokking av bokstavene. «Går» blir «råg», «kona» blir «noka», og «døra» blir «radør». Det er som en barnelek med lyder, sånn som røverspråket. Men vi kan ikke uten videre avfeie smoi som språk.

Kryptolekten smoi

Smoi er et eksempel på en kryptolekt, en språkform som brukes når man vil holde en samtale hemmelig. Kryptolekter er blitt utvikla av grupper i samfunnet, som kriminelle miljøer som ikke ønsker å bli forstått av andre, og handelsfolk som skal diskutere kjøp og salg uten at kundene skal forstå dem.

Den engelske kryptolekten back slang blei brukt både av slaktere og frukt- og grønthandlere på markedsplassene i England og av innsatte i engelske fengsler. En annen kryptolekt fra England, polari, oppsto blant sirkus- og tivoliarbeidere, men blei seinere tatt i bruk i homofile miljøer på den tida da homofili fortsatt var forbudt i Storbritannia. Den franske kryptolekten louchébem har fått navn etter kryptolektens ord for slakter og er blitt brukt både av slaktere og andre handelsfolk og av den franske motstandsrørsla under krigen. Den argentinske kryptolekten lunfardo oppsto i den kriminelle undergrunnen i Buenos Aires og er seinere blitt flittig brukt i argentinske tangotekster.

Smoi gjennom historien

I Mandal fortelles det ofte at smoi opprinnelig var et språk som byens drosjesjåfører brukte, gjerne når de skulle diskutere passasjerene eller turtaksten, og det er sant at drosjesjåførene var blant dem i byen som var rammest til å snakke smoi. Men smoi er belagt i Mandal allerede rundt 1. verdenskrig, og på den tida fantes det ingen drosjer i byen (de kom først på tjuetallet). I likhet med mange av kryptolektene nevnt ovenfor var det nok slaktere og andre lokale handelsfolk som var først ute. En av de lokale slakterne som kjøpte krøtter fra folk på gårdene utenfor byen, pleide å si at han skulle dra ut og dysne nøbban – altså snyde bønnan, som det ville hett på vanlig mandalsdialekt.

Utviklinga og spredninga av smoi ser ut til å ha hatt et helt konkret geografisk kjernepunkt, nemlig fiskebrygga i Mandal sentrum. Der holdt fiskehandlerne lenge til, der var hovedparkeringa for drosjene, og der ligger lokalene til ei tredje yrkesgruppe som var kjent for å være drevne i å kepre smoi (preke smoi), nemlig de ansatte i den lokale kenbank (banken). Hovedbrukerne av språket var altså visse yrkesgrupper, men så godt som alle i byen kunne noen ord på smoi.

I likhet med den franske kryptolekten louchébem var smoi også et nyttig redskap når mandalittene skulle holde ting hemmelige for okkupasjonsmakten under krigen. Enkelte av skerran («tyskeran») hadde lært seg norsk, så det var ikke trygt å snakke det, men smoi kunne brukes, for det var det ingen av tyskerne som kunne.

I tiårene etter krigen gikk smoi langsomt ut av bruk, og i dag finnes det neppe noen som kan snakke smoi «flytende», i den forstand at de har et like stort ordforråd og kan snakke like lett og ledig som de magle gangud, de gamle gutta («gudan»). Men mange mandalitter kan fremdeles noen få ord fra byens hemmelige språk. Det finnes ikke mye litteratur om smoi, men lokalhistoriker Nils Reidar Christensen har skrevet ei fin lita bok, Smoi – mandalittenes eget «stammespråk» (1999), som alle dataene i denne artikkelen er henta fra.

Oppbygninga av smoi

Smoi-ordene er altså «omstokkinger» av lydene i norske ord. Dette er typisk for mange kryptolekter, og det finnes ofte en viss systematikk i hvordan man stokker om på lydene. I louchébem erstatter man den første konsonanten i et vanlig ord med en l-lyd. Den opprinnelige førstekonsonanten blir flytta til slutten av ordet og deretter fulgt av en meningsløs endelse, som oftest -em, men også -uche, -é og andre:

boucher ‘slakter’ = louchébem
bonjour ‘
god dag’ = lonjourbem

femme ‘kvinne’ = lemmefé

I smoi finnes det flere måter å lage ord på. En vanlig måte er å la den innledende konsonanten eller konsonantgruppa i hovedstavelsen i et ord bytte plass med den avsluttende konsonanten eller konsonantgruppa i samme stavelse:

sønn = nøss, preke = kepre, dysne = snyde

Av og til blir den avsluttende konsonanten eller konsonantgruppa både flytta fram og beholdt på slutten av stavelsen, slik at den kommer dobbelt opp:

fiske = skifske, liden = dilden, lytte = tylte

Det finnes også helt andre teknikker. I en del tostavelsesord bytter for eksempel første- og andrestavelsen plass, og konsonanter på grensa mellom de to stavelsene blir ofte gjentatt både på begynnelsen og slutten av det ferdige ordet:

døra = radør, kjerka = kakjerk, jenta = tajent

Noen ganger faller rett og slett hele den trykktunge stavelsen bort, og de trykklette stavelsene blir stående uforandra igjen:

jenta = ta, øre = re, rekti = ti, tysker = skerr

Legg merke til at smoi-ordene stort sett er basert på mandalsdialekten, med bløte konsonanter og det hele, jf. snyde, brøst og gudan. Det finnes likevel noen unntak, der opphavet tydeligvis er skriftlig bokmål, for eksempel smoi-ordet for ikke. På mandalsdialekt sier man ikkje, men på smoi heter det kek, og ikke, som man kunne forvente, kjekj. Pronomenet jeg/meg blir på smoi gim, og ser dermed ut til komme fra den arkaiske skriftspråksformen mig.

Er smoi et ekte språk?

Kan vi så kalle smoi et eget språk? Eller var det bare en hemmelig-klubb-kode for voksne? Det er ikke så lett å svare på det spørsmålet uten først åsvare på et mye mer filosofisk spørsmål: Hva er egentlig definisjonen på et språk? En mulig tilnærming er å liste opp ulike egenskaper som et ekte språk bør ha. Et språk bør for eksempel ha grammatiske regler, det bør ha et ordforråd som er omfattende nok til å kunne snakke om alle mulige temaer, det bør være det alminnelige dagligspråket til ei gitt folkegruppe eller et gitt samfunn, og det bør læres som morsmål av barn i dette samfunnet.

Et talesystem som har alle disse egenskapene, vil da være prototypen på et språk. Så kan vi tenke oss en skala der denne prototypen er den ene ytterenden, mens den andre ytterenden er talesystemer uten noen typiske språkegenskaper, som koder og ordleker. Smoi befinner seg et eller annet sted på den skalaen, men hvor?

For det første hadde smoi «ordentlige» talere, i den forstand at de snakka det flytende og lett kunne føre en samtale. De måtte ikke bruke tid på å sette norske ord om til en «kode», i stedet ser det ut til at de allerede hadde smoi-ordene lagra i hjernen og klare til bruk.

For det andre ser vi av eksemplene at smoi faktisk hadde grammatikk, og at ord blei bøyd. Se for eksempel hvordan substantivene bøyes i bestemthet og tall (nøssen, øsjen og noka i bestemt form entall og skerran og støbran i flertall) og verbene har infinitivs- og presensendelse (dysne, kepre og skifske). Dette er de samme bøyningsendelsene som brukes i vanlig mandalsdialekt, men viser altså at smoi ofte fulgte grammatiske regler og skilte mellom ordets stamme (nøss-, skerr- og dysn-) og bøyningsendelser (-en, -an og -e). Så finnes det riktignok mange unntak (som kenbank, kakjerk og gangud), men kanskje disse var unntak fra hovedreglene på samme måte som norske sterke verb er unntak fra vanlig norsk verbbøyning.

For det tredje ser det ut til at brukerne av smoi har vært relativt enige om hvilken form ordene skulle ha. Siden et smoi-ord kunne lages på mange ulike måter, skulle man tro at ett norsk ord kunne ha flere smoi-versjoner. I stedet ser vi at det oftest er samme form som brukes igjen og igjen. I dataene er ordet for «tysker» alltid skerr og ikke skyret, og ordet for «ikke» er alltid kek og ikke kjekj eller ekik. Dette vil si at ordene er konvensjonalisert, og det er et typisk trekk for naturlige språk. Når du for eksempel uttaler en s-lyd etterfulgt av en o-lyd og så en l-lyd, skjønner norsktalende at du snakker om den lysende kula på daghimmelen. Det er fordi alle medlemmene i det norske språksamfunnet er enige om at akkurat den rekka av lyder skal ha akkurat den betydninga. Ordet sol er altså blitt konvensjonalisert. Graden av konvensjonalisering i smoi viser at brukerne utgjorde et ordentlig språksamfunn.

Smoi har altså en del typiske språktrekk, men mangler samtidig noen vesentlige egenskaper: Smoi har for eksempel aldri vært hovedspråket for Mandals befolkning, og det var nok heller ingen som noen gang lærte det som morsmål i spedbarnsalderen.

Konklusjonen blir vel at man ikke kan kalle smoi et prototypisk språk, men et slags språk var det lell, plassert et sted på skalaen mellom kode og prototypisk språk. Uansett er det en særegen kulturarv som mandalittene har god grunn til å være stolte av!

 

-- Pål Eriksen er seniorrådgiver i Språkrådet.

Del denne siden

Del på Facebook Del på Twitter