Hvorfor skal vi bry oss med særskriving?

Tar du en tekst litt mindre på alvor dersom den inne holder mange skrive feil? Ja? Synd for alle de som ikke behersker skrivemåten av sammensatte ord på norsk.

AV KRISTIN ANDVIK HOAAS

To av ordene i ingressen er særskrevet, det vil si at de delene som ordet består av, er skrevet hver for seg istedenfor sammen, som er det korrekte. I en undersøkelse av hvordan skoleelever skriver sammensatte ord, ville over halvparten skrive kjempe sannsynlig i to ord. Én av ti ville dele fritids interesser. En av fem skrev DVD brenner uten bindestrek.

Språkforskeren Arne Torp skrev en artikkel i Språknytt i 1984 om sine observasjoner av «unorsk særskriving, særlig i kunngjøringer og på plakater av ymse slag». Han skrev at ingen nordmann kunne være i tvil om at helt vanlige sammensetninger skulle skrives i ett, sammenhengende ord. I så måte kan det se ut som om nordmenns språkfølelse har endret seg siden den tid.

Jeg har undersøkt mønstrene i skoleelevers feil når det gjelder særskriving. 65 elever på VG1 har skrevet diktat av den samme teksten, en tekst med mange og ulike sammensatte ord. Det som er helt tydelig etter undersøkelsene, er at skriving av sammensatte ord er et problem for mange elever.

Jeg undersøkte elevers særskriving for å få vite mer om hvordan problemet ser ut. Ved å se på hvilke sammensetninger elevene delte, håpet jeg å kunne si noe om hvorfor de særskriver. Den grunnen som vanligvis nevnes, er påvirkning fra engelsk, der sammensatte ord gjerne deles, med eller uten bindestrek. Den engelske særskrivingens mulige påvirkning på norsk kommer jeg tilbake til mot slutten av denne artikkelen.

Tall, forkortelser og navn

Diktatteksten som de 65 elevene skrev, inneholdt 82 ulike sammensetninger. Det er et lite materiale å generalisere ut fra, men noen tendenser er ganske tydelige.

For det første ser det ut til at sammensetninger der den ene delen ikke er et vanlig ord, oftere blir særskrevet enn vanlige sammensetninger. I materialet mitt har jeg for eksempel ord med tall (50-tallet), forkortelser (DVD-brenner), særnavn (Tønsberg-skole), engelske ord (widescreen-skjerm) og fraser (stå-på-jente). Disse ordene blir med få unntak særskrevet langt oftere enn sammensetningene med kun vanlige norske ord. Tendensen er også at flere utfordringer på en gang gir mer særskriving. Det hyppigst særskrevne ordet i undersøkelsen var 5-i-1-minnekortleser, en sammensetning med frase, tall, sammensatte ledd og god lengde. Bare tre av informantene skrev ordet uten å legge inn ett eller flere mellomrom, og det var nærmere 20 ulike skrivemåter: 5i 1 minnekort leser, 5/1 minnekort leser, 5 i 1 minnekort leser, 5-i-1 minnekortleser, fem i enminnekortleser og så videre.

Det ser altså ut til at innslag av spesielle faktorer som tall, forkortelser og navn gjør mange av elevene usikre på hvor ordgrensene går.

Lange ord deles

Når jeg har sett på de helt vanlige sammensetningene, som for eksempel hjertesukk, kallenavn, testvinneren, ungdomsskoleelev og kjempesannsynlig, har jeg blant annet undersøkt hvordan lengde og kompleksitet samvarierer med mye eller lite særskriving.

Sammensetninger kan være sammensatte på flere nivåer. Ord som bildebehandlingsfunksjoner og sommerfuglserviset har sammensatte forledd, slik at hver sammensetning inneholder tre ulike ordstammer. Sammensetninger kan også være langt mer komplekse enn dette. Ettersom særskriving er deling mellom ordstammer i et sammensatt ord, kunne man kanskje tenke seg at komplekse sammensetninger med flere muligheter for deling ville blitt særskrevet oftere enn sammensetninger med bare to ordstammer, som er det vanligste. Men når jeg sammenligner lange, enkle sammensetninger med like lange, komplekse sammensetninger, er det liten forskjell på hvor mange elever som deler ordene. Toleddingen kontrollpanel er for eksempel særskrevet av like mange elever som treleddingen nettverkskort, nesten én av ti. Det kan altså se ut som om lange ord er mer utsatt for særskriving enn korte sammensetninger.

Jeg har også undersøkt hvilken rolle fuge-s-en spiller. Mange norske sammensetninger har en s-lyd mellom ordelementene, som for eksempel i fartsdump og frigjøringskamp. Lyden bidrar ikke til betydningen av ordet, men den letter uttalen. (Forsøk å si fartdump uten s! Det virker veldig rart.) Fugen viser altså at dette er et sammensatt ord. Likevel er det mange elever som deler slike sammensetninger og skriver yrkes veiledning og nettverks kort. Disse ordene særskrives like ofte som tilsvarende sammensetninger uten fuge-s. Fuge-s ser altså ut til å være verken forvanskende eller forenklende.

Kjempe få og super viktig

Det viser seg at sammensetninger med innslag av preposisjoner eller adverb, som inneværende, påstå og utført, nesten aldri særskrives. Sammensetninger med verb i forledd eller etterledd deles heller ikke så ofte. Mest delt blir ord med adjektiver og substantiver i både forledd og etterledd. Det er også stor variasjon. Men når det gjelder ordklasser, ser det ut som om elevene lettere lar seg forvirre når de skal skrive sammensetninger som representerer objekter (eller ting) enn prosesser og omstendigheter.

Blant sammensetningene, som består av ulike kombinasjoner av substantiv og/eller adjektiv, er det noen ord som skiller seg ut, for eksempel kjempesannsynlig, superviktig og superkarakterer, altså sammensetninger der forleddet har en forsterkende funksjon. Dem har inntil 60 % av elevene særskrevet. Et kort ord som kjempefå er for eksempel delt av hver annen testperson. Det tyder på klar forvirring når det gjelder sammensatte ord og ordgrupper som kan ha samme funksjon. Kjempefå og superviktig kan uten betydningsforskjell byttes ut med veldig få og svært viktig, men dersom man skal forklare hvorfor det er riktig eller galt med mellomrom, krever det gode grammatikkunnskaper og et språk om språket.

Intuisjon eller kunnskap?

Jeg har gitt en rekke eksempler på særskrivingsfeil hos testpersonene. Den gode nyheten er likevel at de fleste skrev de fleste sammensetningene riktig. I Arne Torps særskrivingsartikkel fra 1984 står det at norske språkbrukere vet at sammensatte ord skal skrives sammen, at de har en følelse for hva som er riktig. Mine testpersoner har helt tydelig en språkfølelse som oftest fører til samskriving av sammensatte ord.

Enkelte informanter hevdet de kunne høre at det skulle være mellomrom der det egentlig var galt med deling. Særlig ved sammensetninger som kjempefå og superviktig var mange av elevene skeptiske da jeg kunne overraske dem med at det var galt med mellomrom. Dette vitner om et behov for kunnskap om språkstruktur, som kan hjelpe elevene til å skrive rett der intuisjonen svikter.

Påvirkning fra engelsk?

Spørsmålet om særskriving i norsk skyldes påvirking fra engelsk skriftspråk, er ofte stilt, men vanskelig å svare på. Det er gode argumenter både for og mot. Særskriving som feiltype har for eksempel økt de siste tiårene, parallelt med en sterk britisk og amerikansk kulturpåvirkning generelt. Men det er ikke bare MTV-ungdommer som særskriver. Også skolebarn som ikke ennå forholder seg til engelsk skriftspråk, særskriver norske sammensetninger.

Jeg er usikker på hva man kan vinne ved å finne ut om norsk særskriving skyldes påvirkning fra engelsk. For meg virker det mer formålstjenlig å spørre hva vi kan gjøre for å motvirke særskriving. Da tror jeg at det kan ha noe for seg å kartlegge hvilke sammensetninger som særskrives, og å forsøke å se hva det kan si oss om manglende grammatiske kunnskaper hos språkbrukerne.

Eresånøyea?

Hvorfor er det viktig at skolen bruker tid og krefter på å lære elevene kommaregler, stor forbokstav og riktig skrivemåte av sammensatte ord? Som lærerspire har jeg vent meg til å gripe til læreplanene for å begrunne innholdet i faget mitt. I Kunnskapsløftets lærerplaner for norskfaget står det at elevene skal få «trening i å være deltakere i en demokratisk offentlighet og et arbeidsliv som mer enn noen gang er avhengig av mennesker som mestrer språk og tekst». Skal du fremstå med autoritet og troverdighet gjennom tekstene dine, må du i det minste skrive riktig, altså skrive sammensatte ord sammen. Så lenge det er normen.

 

-- Kristin Andvik Hoaas har en mastergrad i nordisk språkvitenskap, har hatt mastergradsstipend fra Språkrådet og arbeider som timelærer ved Universitetet i Oslo.

Del denne siden

Del på Facebook Del på Twitter