Faktabok om språk for barn og ungdom

AV LARS ANDERS KULBRANDSTAD

Formidling av fagkunnskap til barn og unge var lenge nærmest betraktet som skolens eksklusive oppgave, og fagbøker for disse aldersgruppene var i praksis ensbetydende med lærebøker. Slik er det ikke lenger. Vi ser nå et raskt voksende utbud av såkalt edutainment (av engelsk education og entertainment) innenfor moderne medier, det vil si programmer som er ment å gi opplæring samtidig som de er underholdende, og i bokmarkedet har faktabøker for et ungt publikum i flere år vært et vekstsegment, som bransjens folk gjerne uttrykker det. Det er for eksempel kommet bøker om insekter og geologi, økonomi og pyramider, romfart og kunsthistorie.

Til grunn for strømmen av læreprogrammer på video og data og de mange påkostete faktabøkene ligger det blant annet behov som skolen ikke ser ut til å greie å tilfredsstille. Det kan dels dreie seg om at progresjonen i undervisningen blir for langsom for mange av elevene: Barna vil lære mer og ikke vente til det klassetrinnet hvor de ifølge læreplanene skal få dekket sitt vitebegjær. Dels kan det handle om at måten skolen presenterer lærestoffet på, kan virke lite motiverende for en del elevgrupper. Dessuten har det hele selvsagt en økonomisk side som ikke er minst viktig: De midlene som samfunnet setter av til skoleverket, tillater ikke at skolene i tilstrekkelig grad kjøper inn læremidler som kan supplere de vanlige lærebøkene, mens foreldrenes bedrete privatøkonomi skaper et voksende marked for den type utgivelser det her er tale om.

Mange av de nye faktabøkene er internasjonale samproduksjoner der teksten er på forskjellige språk, mens illustrasjoner og øvrig utstyr er felles. I slike sammenhenger faller naturligvis bøker om emner som ikke er interessante for målgrupper i mange land, utenfor. Dette gjelder blant annet bøker om språk og språkforhold i enkeltland. På denne bakgrunnen er det spesielt gledelig at vi nå har fått ei faktabok for barn og ungdom der beskrivelse av norsk språk står sentralt: Den store faktaboka om SPRÅK skrevet av Helene Uri og utgitt av N.W. Damm & Søn. Utgivelsen er gjort mulig gjennom Norsk kulturråds innkjøp og Det faglitterære fonds støtte til forfatteren.

De tjue kapitlene i boka – til sammen ca. 140 sider – burde vekke interesse ikke bare hos elever på mellomtrinnet og ungdomstrinnet, som verket først og fremst er beregnet på, men også i en videre leserkrets. Forfatteren formidler nemlig et vell av informasjon om språk og språkbruk og tar opp mange aktuelle spørsmål innenfor både nordisk og allmenn språkvitenskap. Hun presenterer for eksempel teorier om hvordan språket har oppstått, og gjør rede for viktige likheter og forskjeller mellom kommunikasjon hos mennesker og dyr. Et av kapitlene er viet sentrale fellestrekk ved alle menneskespråk, et annet sammenlikner muntlig og skriftlig språkbruk, et tredje handler om språklige kjønnsforskjeller. Videre er det kapitler om språkslektskap og språkendringer, om framveksten av alfabetisk skrift og andre skriftsystemer, om barns språkutvikling og om hjerneanatomi og afasi. Vi får en oversikt over norsk språkhistorie fra urnordisk og fram til dagens norsk og en relativt detaljert framstilling av gammelnorsk («vikingspråk»). Under tittelen «Takk for lånet» forteller forfatteren om ord som norsk har lånt fra forskjellige språk opp gjennom tidene, og ord som andre språk har lånt fra norsk. Gjennom skildring av den flerdialektale familien Ålføre gir hun en orientering om dialektvariasjon i Norge. I den forbindelsen peker hun på flere utviklingstrekk i moderne norsk talemål, blant annet overgangen fra by- og bygdemål til regiondialekter, spredningen av skarre-r og tendensen til at kj-lyden byttes ut med skj-lyden i ord som kino, kirke og kylling. I et kapittel om navn behandles blant annet norsk gårdsnavnskronologi og personnavnmoter fra vikingtida og framover, og i kapitlet med overskriften «Hvem bestemmer over norsk?» er det oppgavene til Norsk språkråd det dreier seg om.

Denne gjennomgangen av boka er på ingen måte uttømmende, så en forstår at det virkelig er ei rikholdig bok vi har med å gjøre. Ja, vi kan si det slik at vi her – i konsentrert og populær versjon – får servert en god del av det som må betraktes som den lingvistiske delen av norsk allmenndanning, i alle fall hva faktastoff angår. Og Helene Uri er en dyktig popularisator. Hun levendegjør stoffet ved å bruke mange eksempler og å variere framstillingsformen, og hun skriver ledig og presist, også om kompliserte saksforhold. Boka holder gjennomgående god faglig kvalitet. Det finnes riktignok noen feil og unøyaktigheter på detaljnivå, men mange er det ikke. Eksempler finner vi på side 81, der forfatteren skaper inntrykk av at det engelske returlånordet bag blir uttalt på engelsk måte med æ overalt i Norge, og på side 87, der kartet over skarre-r gir et misvisende bilde av språkforholdene i dag.

For forlaget har det vært viktig å lage ei bok som i illustrasjoner og grafiske virkemidler skal appellere til yngre lesere. Iblant synes nok denne anmelderen at det kan bli i meste laget med fargebruk og fiks sideutforming, men det er godt mulig at de som boka primært er rettet mot, ser annerledes på saken. Jeg vil likevel mene at det også for yngre lesere iblant kan bli vanskelig å orientere seg på sider der det ikke går klart fram hva som er hovedtekst, og hva som er tilleggstekster. Enkelte oppslag i boka har forresten så mye av slikt ekstrastoff rundt den løpende framstillingen at det kan minne om strukturen i såkalte hypertekster på cd-rom og på Verdensveven på Internett: Tekstenheter og andre elementer (tegninger, fotografier o.a.) er stilt sammen til et slags nettverk der ett element utdyper eller eksemplifiserer innholdet i et annet eller bare fungerer som et løsere apropos. Det som mangler i denne boka, er de direkte forbindelseslinjene – lenkene – mellom elementene. Her blir det mer opp til leseren å bestemme hvordan elementene skal knyttes sammen. Det er interessant å se hvordan de moderne elektroniske mediene på denne måten smitter over på det tradisjonelle bokmediet. Samtidig er det nærliggende å spørre hvordan dette fungerer pedagogisk: Kan det bli mye flimmer og lite sammenheng?

Også i språktonen er det lagt vinn på å møte det unge publikumet på hjemmebane. Dette er selvsagt risikabelt, for barn og ungdom vil reagere raskt dersom en ikke helt treffer den rette uttrykksmåten eller overdriver, slik at det blir for tydelig at det her er en voksen som er ute i et språklige antrekk som egentlig hører yngre mennesker til. Stort sett ser det for meg ut til at Helene Uri greier denne balansen, men når hun som på side 115 skriver kjempefort, kjempevanskelig og kjempestor med korte mellomrom, kan det være at en og annen ung leser vil synes hun akkurat der er kjempeteit eller kanskje skjempeteit.

  • Helene Uri: Den store faktaboka om SPRÅK. Illustrert av Moterfinger. N.W. DAMM & Søn A.S. 1998. 139 sider. Pris kr 248,–.

 

-- Lars Anders Kulbrandstad er førsteamanuensis ved Høgskolen i Hedmark.

Del denne siden

Del på Facebook Del på Twitter