Radikalt bokmål i norsk presse

AV KRISTINA REITAN

Bokmålsnormalen utnyttes ikke fullt ut i norsk presse. Journalister bruker få radikale bokmålsformer. Det viste en avisundersøkelse jeg gjorde i forbindelse med ei semesteroppgave i medievitenskap ved Høgskulen i Volda i november 1998. Hvorfor skriver ikke norske journalister et mer radikalt bokmål? Kan det konservative bokmålet i norsk presse være med på å begrense publikums deltakelse i den offentlige debatten? Det spør Thore Roksvold i Retorikk for journalister.

Jeg undersøkte språket i åtte norske aviser. Avisene jeg så på, var dagsavisene Dagsavisen, Gudbrandsdølen Dagningen, Nationen og Stavanger Aftenblad og fådagersavisene Arbeidets Rett, Bygdeposten, Levanger-Avisa og Lofot-Tidende. Jeg valgte bevisst aviser som ikke er spesielt kjent for språkbruken sin, fordi jeg ville undersøke språket i «helt vanlige» aviser.

Hva er radikalt bokmål?

Begrepet radikalt bokmål er omstridt, og det splitter Språk-Norge. Mange setter likhetstegn mellom radikalt bokmål og samnorsk. Det gjør ikke jeg. Det går fint an å skrive et radikalt bokmål uten å ha tatt stilling i samnorskdebatten. Jeg mener at samnorsk er betegnelsen på en ideologi, mens radikalt bokmål viser til en skrivestil.

Et annet konfliktområde er det radikale bokmålets motsetning; heter det moderat eller konservativt bokmål? Denne diskusjonen har Arne Torp kalt «et språkpolitisk minefelt». Til tross for at valgfriheten står mellom ulike ordformer og ikke ulike system, er det vanlig å dele bokmålsnormalen i to system: radikalt og moderat bokmål, eller radikalt og konservativt bokmål. Språkrådet har formelt avslutta striden ved å vedta at lærebokforfattere fritt skal kunne velge om de vil bruke den ene eller den andre betegnelsen.

Jeg bruker termene radikalt og konservativt bokmål om to ytterpunkt på en skala innafor bokmålsnormalen. Alt som ligger mellom ytterpunkta, kan beskrives som mer eller mindre radikalt eller konservativt. Det meste av språkbruken ligger et sted mellom de to punkta. Her blir det viktig å understreke at vi på grunn av valgfriheten i det norske språket ikke bare har to, men et uendelig antall varianter av bokmålet. Poenget er at det som noen kaller moderat bokmål og andre konservativt bokmål, dominerer i norsk presse. En av årsakene til det er at NTB bruker denne bokmålsformen, noe som har påvirka språkbruken i mange aviser.

Radikalt bokmål kan defineres ut fra tradisjon, ut fra talemål eller ut fra nynorsk. Ut fra tradisjon henviser radikalt bokmål til nyere former i bokmålet, «former som bryter med tradisjonen innafor vedkommende skriftnormal», ifølge Eric Papazian. Radikalt bokmål definert ut fra talemål vil si et skriftspråk som inneholder folkemålsformer. Det er særlig ordformer som finnes i sørøstnorsk talemål, som karakteriseres som radikale når de brukes i skriftspråket. Den siste muligheten er å definere radikalt bokmål ut fra nynorsk. Da er det tilnærmings- eller samleformer – ordformer som er felles for de to målformene – som blir de radikale formene.

Det jeg kaller radikale bokmålsformer, er både de som er talemålsnære, og de som er nynorsknære. Slike former er som regel «nyere» i forhold til hva som var tillatt i eldre bokmål (riksmål), og kommer derfor også under definisjonen «ut fra tradisjon». For at en tekst skal kunne sies å være skrevet på radikalt bokmål, er det ikke nok at den inneholder noen radikale ordformer. Den må også ha noen markerte radikale former. Markerte former er ordformer som det ikke er så vanlige å se på trykk. Eksempler er 'blei', 'mjøl', 'sjøl' og 'veit'. Radikale ordformer er for eksempel a-former (i bestemt form entall av hunkjønnsord, i bestemt form flertall av intetkjønnsord og i verb av kaste-klassen), harde konsonanter for bløte (deltaker for deltager, mekler for megler, tidtaking for tidtaging), bruk av diftonger (blei for ble, beina for bena, drøyt for drygt, seinest for senest), ju for y (djup for dyp) og g for v (mage for mave).

Lite radikalt bokmål

Den stofftypen jeg så på i avisene, var redaksjonelt stoff skrevet på bokmål. Krava jeg stilte til artiklene jeg undersøkte, var at de skulle være såpass store at de hadde en ingress, og de skulle være signert. Det var stor variasjon i bruken av radikale former i undersøkelsesmaterialet mitt, både mellom avisene og i avisene. Denne variasjonen tyder på forholdsvis frie tøyler for journalistene og dermed også muligheter for å tilnærme bokmålet til talemålet. Men bokmålsnormalen utnyttes ikke fullt ut. Som jeg allerede har vært inne på, var språket i avisene lite radikalt, og det til tross for at redaktøren eller en annen språkkyndig i fem av de åtte redaksjonene fortalte at avisa tillater og har som mål å nærme skriftspråket sitt til lokalbefolkningens talemål.

Av de radikale funna jeg gjorde, var det helt klart hunkjønnsord i bestemt form entall som dominerte. I alle avisene forekom det hunkjønnsord. I tillegg blei adverbet fram brukt i alle avisene. Generelt var det svært få a-verb – bare drilla, slutta, putta, dyrka, fordelt på tre aviser i hele undersøkelsesmaterialet, og lite a-ending i bestemt form flertall av intetkjønnsord. De intetkjønnsorda med a-ending som fantes, var stort sett slike som brukes veldig sjelden med endinga -ene slike som barna og åra. Diftonger var lite brukt, sjøl om de fleste dialektene i landet har diftonger. Fem av avisene hadde forekomster av hard konsonant istedenfor bløt, men mange av disse formene er de vanligste og kan derfor ikke karakteriseres som markerte. Totalt fant jeg få markerte radikale former, men eksempler på former jeg fant, er blei, gard, mjølk, sjøl og vatn. Alt i alt virker ikke bruken av de radikale formene gjennomført, men tilfeldig, og veldig avhengig av journalisten.

Jeg har til nå kalt hunkjønnsord radikale, men er de det? Tradisjonelt fantes det bare to kjønn i bokmålet, derfor er hunkjønnsformer nyere former, og dermed – per definisjon – også radikale. Men i avisene er det mer vanlig å bruke hunkjønnsord enn å unngå dem helt. Det viste også undersøkelsen min. Å bruke hunkjønnsord er derfor i seg sjøl ikke særlig radikalt.

Ingen av avisene jeg undersøkte, hadde i sin helhet et radikalt bokmål. De færreste artiklene oppfylte krava for å være skrevet på radikalt bokmål, fordi de inneholdt så få markerte radikale former. Bare noen få unntak blant undersøkelsesmaterialet på 144 artikler kan plasseres så langt mot den radikale polen at de kan karakteriseres som radikale bokmålsartikler. I hele 32 av de 144 artiklene fantes det ingen radikale ordformer. De avisene i mitt utvalg som totalt sett var mest radikale, var fådagersavisene Arbeidets Rett og Bygdeposten. De hadde flere radikale former enn alle dagsavisene, men noe markant skille mellom dagsavisene og fådagersavisene kan jeg likevel ikke påvise.

Hvorfor skriver ikke journalistene mer radikalt?

Sjøl om kontaktpersoner i fem av avisene sa at avisa tillater og ønsker å nærme seg det lokale talemålet, gjør avisene det bare i liten grad. Språkvalget ligger til slutt hos journalisten, og det kan være flere årsaker til at vedkommende velger å ikke bruke radikale og markerte former. En forklaring kan være at journalistene ikke har gode nok språkkunnskaper. For å kunne utnytte valgfriheten i bokmålsnormalen må journalisten kjenne den godt. En annen forklaring kan være påvirkning i konservativ retning fra avisene i Akersgata (Aftenposten, VG og Dagbladet). En tredje årsak kan muligens være journalistenes klassetilhørighet. Ifølge Thomas Mathiesen tilhører journalistene eliten, eller middelklassen, i Norge. Middelklassen vil vel gjerne identifisere seg med overklassen, ei befolkningsgruppe med et talemål som ligger nær den konservative bokmålspolen. En siste forklaring kan være frykt for å bli stempla politisk. Enkelte mener at Klassekampen har gjort sitt til at det radikale bokmålet for alltid vil koples til politisk venstreradikalisme. For å unngå å bli sett på som politisk venstreradikal vil muligens journalistene velge et mer konservativt bokmål. Avisas tidligere eller nåværende politiske ideologi kan selvfølgelig også være styrende. Men hva som er de virkelige årsakene til at avisjournalistene ikke skriver et mer radikalt bokmål, kan bare bli besvart gjennom en undersøkelse blant journalistene, gjennom å se på den enkeltes språkbruk og syn på denne.

Mer Bukkebræg og Fenrishyl i norske medier

På 1800-tallet hevdet enkelte at dialektbruk hørtes ut som «Bukkebræg og Fenrishyl». Og «Bukkebræg og Fenrishyl» har i de siste 15 åra fått større innpass i etermediene. Det henger blant annet sammen med at dialektene generelt har fått økt status. Likevel virker det ikke som om avisene følger i samme retning og innlemmer talemålet i språket sitt. En av årsakene til det er naturligvis at skriftspråket er mer statisk enn talespråket og derfor ikke endrer seg like raskt som talespråket gjør. Men kanskje vil avisene etter hvert følge mer etter utviklinga i radio og TV og få et mer dialektprega språk – et mer radikalt bokmål.

Det virker som om nærhet til den lokale leseren gjennom et talemålsnært språk ikke blir lagt like mye vekt på som enkelte skulle ønske. Et konservativt bokmål skaper, som nevnt, trulig en følelse av avstand hos mange av leserne. Men det er ikke dermed sagt at et mer radikalt bokmål skaper nærhet. Fordi radikale bokmålsformer, særlig de markerte, er uvante for mange, kan de virke som kanalstøy og snarere skape distanse.

Avisspråk er det skriftspråket folk flest møter. Dette språket påvirker derfor folks språkbruk. Bruker ikke avisene et radikalt bokmål, vil nok ikke folk flest gjøre det heller. På grunnlag av mitt avisutvalg ser det ut som om avisene med fordel kunne vært flinkere til å utnytte valgmulighetene i bokmålsnormalen i radikal retning. Hvem veit – kanskje er det det som skal til for å få folk til å føle mindre avstand til avisinnholdet.

-- Kirstina Reitan er student ved informasjonsutdanninga på Høgskulen i Volda og blir cand.mag. til sommeren med blant annet norsk som fag.