Noregs Mållag – nye hundre år?

AV KNUT KJELDSTADLI

Noregs mållag sprang ut av 1800-tallets store omdanning fra et bondesamfunn til et industrisamfunn i emning. Halvdan Koht skreiv i 1921: «Bondesamfundet vart på eit vis lig-gjande utafor både den kapitalistiske overklassa og den proletariske underklassa, men gnikka seg likevel jamt innpå båe desse klassene.» Mållaget blir da én del av bondesamfunnets møte med og svar på en ekspansiv kapitalisme. Med et annet sett av begreper var dette en overgang fra et tradisjonelt til et moderne samfunn, en modernisering som trakk alle deler av samfunnet inn i samband med hverandre. Mållaget var ikke sjøl tradisjonelt, å danne landsomspennende organisasjoner er et moderne fenomen. Mållaget ble til i spenningen mellom tradisjon og modernitet.

På ett plan kan en se målrørsla som bonde- og bygdesamfunnets reaksjon og sjølhevding i denne brytekampen mellom nytt og gammelt. Men så greitt er det ikke. For alle bønder sluttet ikke mannjamt opp om norskdomsrørsla. Historikeren Gabriel Øidne viste i 1957 at det i Sør-Norge fantes stabile sosio-kulturelle regioner: den pietistiske mørke kyststripa fra Møre til og med Østfold, så det frilynte Fjell- og Fjord-Norge med de indre bygdene vestpå og fjellbygdene i Telemark, Buskerud og Oppland, og endelig de klassedelte østlandsbygdene. Mållagene på Vestlandet rommet om lag halvparten av Mållagets medlemmer, men det blir likevel ikke riktig å si at laget, og enda mindre nynorsk, har vært et Vestlands-fenomen. Hele Fjell- og Fjord-Norge og kyststrøkene er brukbart representert i medlemsmassen. Svakt representert er Hedmark (med noen unntak for miljøer i Østerdalen), Sør-Oppland, Akershus, Østfold, det sørlige Buskerud, Vestfold og Grenland. Fraværet slår en enda mer om en ser medlemstallet i forhold til folketallet i disse fylkene. Og det har bodd folk, bønder, mange bønder, her også.

Det sosiale grunnlaget for folkemålet

Jeg spurte en gang Øidne om hva han trodde grunnen var til skillene mellom miljøene. «Heilt uforklårleg, heilt uforklårleg», sa han. Kan hende. Men mon ikke det finnes en fellesnevner – i det at sjøleiende bønder, som verken hadde lønnsarbeid for andre, eller hadde mange i sitt brød, har dominert i fjell og fjorder og på kysten, mens klassedelinga var sterkere østpå. Da kan en forstå at den frilynte rørsla, norskdoms- og målrørsla, ble til i møtet med byen. Mer spesielt – når ungdom ikke bare reiste fysisk, men sosialt var på klassereise fra bondeklassen til utdanningsgruppene, støtte de sammen med byoverklassen av embetsmenn og næringsborgere. Mens de i bygda hjemme hadde vært respektert, ble de her møtt med frons urbana, med bystorsnut. De ble sosialt tråkket på.

Så – var da målmennene sjøleiende bønder? Om vi går til de første organiserte målmennene, Vestmannalaget fra 1868, er svaret nei. De var teologisk kandidat, boktrykker, konsul; noen var studenter; ja de fleste skreiv seg som «kaupmenn». De var målsakas folkevenner, om lag som de russiske narodnikene, middelklasseungdommer som på slutten av 1800-tallet skulle ut til bøndene og vekke dem.

Men i den neste generasjonen, fra 1890-åra og framover, overtar innflytterne til byene som de sentrale kadrene i Mållaget. Det er knapt noen tvil om at de har ætt fra gardsbruk. Og slik er det forblitt. Av de om lag 800 personene som hilser laget i jubileumsboka fra 1991, er antall sen-navn totalt 24, opprinnelig ikke-norske navn er fire. Resten av lista ser ut som en norsk kartbok.

Det var ikke først og fremst bøndene, men bondesønnene som ble målfolk, sønner som var sosialt mobile, som utdannet seg opp og ut av bondestanden og til dels ut av bondesamfunnet sosialt og geografisk. Først og fremst var målmennene lærere. De utgjorde 50 til 60 prosent av tillitsvalgte og medlemmer i ulike lag omkring 1900. Men her var også det tyskerne kaller Bildungsbürgertum, et danningsborgerskap, en elite – sjøl om det var en mot-elite. Og slik forble bildet. Blant styremedlemmene i laget fra 1906 til fram til 50-årsjubileet i 1956 var tre gardbrukere. Ni var professorer.

Forklaringene er ikke merkelige. Den britiske historikeren Eric Hobsbawm har lagt vekt på at svært mange av Europas kulturnasjonalister nettopp var mennesker som hadde språket som sitt arbeidsredskap – for å lære bort, formidle, undersøke og beskrive verden. Ja, flere hadde også språket som emne og objekt; de var filologer. For dem ble det ikke likegyldig hvilket språk som dominerte. For dem ble det språklige herredømmet, enten det sprang ut av en fremmed makt eller en naturalisert overklasse, ekstra tungt å tåle. Å bli spottet i språkspørsmål var å bli tråkket midt i identiteten.

Lærerne i den siste del av 1800-tallet og iallfall fram til andre verdenskrig, ja lenger fram, var ikke bare aktive målfolk. De fikk også oppslutning lokalt om språkpolitikken sin. De var «organiske intellektuelle», som den italienske marxisten Antonio Gramsci har kalt dem som sprang ut av og representerte en samfunnsklasse, motsatt «de tradisjonelle intellektuelle», den borgerlige intelligentsiaen. De utførte en rekke tjenester i bygda. Og den lokale folkeskolelæreren hadde den gang autoritet ved lengre formell utdanning og større bokkunnskaper enn foreldrene til de fleste barna. Det ga dem legitimiteten til å veilede, ikke minst i saker som gjaldt skole og språk.

Hvem var folket?

Nå har både organiserte nynorskfolk og vanlige nynorskbrukere faktisk utgjort et mindretall, sjøl om mange bokmålsbrukere har hatt dialekter som har ligget nynorsken nær. Samtidig har målfolket ment at det har representert folket, nasjonen. Men hvem, hvilket folk, har bevegelsen sagt seg å tale på vegne av? Folket kan knyttes opp mot minst tre andre størrelser, og skifter da mening.

Folket kan for det første, slik adjektivet folkelig viser, settes opp mot de ufolkelige, mot eliten. Og riksmålet har fått mye kritikk for å være et klassespråk, byelitens undertrykkende kulturherredømme. Men en må ta med at nynorsken også kan ses som det særlige språket til en mot-elite.

Folket kan dernest ses som helheten – mot dem som en mener representerer en partiell og derfor mindre legitim interesse.

Folket kan for det tredje forstås i motsetning til andre folk – slik at det betegner en nasjon, forskjellig fra andre – enten de er utenfor grensene eller er innenfor territoriet. Gustav Indrebø, tidligere formann i Mållaget, skreiv i 1934 at idégrunnlaget for målreising er «den nasjonale reisings- og sjølhevdingstanken». Norsk er norsk fordi det har bånd til fortida, fordi det åpner for større åndsverk, fordi det er særmerkt, fordi det er sunt, fordi det er en etisk og verdifull sjølhevding, fordi det er ærlig, ja, fordi det er norsk. «Norsk-dansken er eit inkome, unorsk mål.»

På denne bakgrunnen kan en forstå vedtaket i Noregs Mållag i 1921 om at målet «var nynorsk som einaste riksspråk». Da gikk rørsla vekk fra kravet om jamstilling fra 1885, en målsetting en vendte tilbake til i 1968. Tanken om at nynorsken kunne bli det eneste riksspråket, stod sterkt. I 1949 krevde laget at nynorsk skulle bli lovfestet hovedmål i landet fra nyttår 1951. Og en tid kunne det synes som om målet kunne nås: I 1930 hadde 19,5 prosent av elevene i grunnskolen nynorsk som skolemål, i 1938 22 prosent. Så kom det store spranget i 1939 til 29,5 prosent, med en fortsatt vekst inn i krigen til kulminasjonen i 1944 med 34,1 prosent. Veksten gav grunn til optimisme. Men så gikk tallene nedover år for år til 1976, da tallet en tid ble liggende oppunder 17 prosent før det fra omkring 1995 til 2001 falt til 15, og nå er vel 14 prosent.

Tallene kan leses på to måter, som en historie om vekst og fall, der både framgangen og tilbakegangen krever forklaringer, eller som en historie der veksten blir mer tilfeldig, og det grunnleggende er stabiliteten, om enn med en viss slitasje av grunnfjellet. I den første versjonen kan en se årsakene i politikk, i varierende klokskap i måten nynorsken ble innført som skolespråk på. I den andre versjonen blir stillingen for nynorsken et djupere, samfunnsmessig fenomen. Nynorsk blir kulturuttrykket for befolkningen i en stor del av landet, men altså ikke for hele folket.

Om dette er riktig, må en spørre om realismen i prosjektet om nynorsk som eneste riksspråk. Det vil ha forutsatt ikke bare framifrå politiske evner, men også at de sosio-kulturelle miljøene som har båret nynorsken, skulle ha vokst fram til dominans. Men slik har samfunnet i Norge ikke vært. Ikke dominans for ett miljø, men tautrekking, balanse og allianser har preget utviklingen. Norsk historie i første del av 1900-tallet kan forstås som en trekant. I det ene hjørnet var Bonde- og Bygde-Norge, i det andre byborgerskapet og den urbane middelklassen, og i det tredje hjørnet arbeiderklassen i by og bygd. Trekanten var likesidet, ingen av de tre klassekreftene maktet aleine å utøve et fullt hegemoni. Bondesamfunnet var nok på defensiven, men ingenlunde knekt. Borgerskapet var mer beskjedent enn det britiske eller det svenske. Og arbeiderklassen utgjorde heller ikke et klart flertall, antallet sjølsysselsatte var fortsatt stort. Dermed var det nødvendig med samarbeid og muligheter for å velge allianser.

Norskdomsrørsla, målfolket, så ved stiftinga byborgerskapet, danomanene, som hovedmotstander. Med en sterkere arbeiderbevegelse og større klassemotsetninger i industrisamfunnet ble dette hjørnet i trekanten fienden. Også nasjon og forsvar skilte dem, men bandt norskdomsrørsla til byborgerskapet. Men i andre perioder har målrørsla, iallfall deler av den, kunnet stå sammen med arbeiderbevegelsen.

Folkemål i framtida

De samme utfordringene, om enn i et forandret samfunn, står Noregs Mållag overfor i dag – å begrunne sin sak, å vite hvem en taler på vegne av, og å plassere seg i det politiske landskapet.

Hva kan en i dag mene med norsk folkemål? I europeisk idéhistorie har en gjerne skjelnet mellom det idealtypiske tyske og det franske begrepet. Den tyske kulturnasjonen betoner felles opphav eller iallfall særs lang historie og felles samliv, kultur og språk. Etter dette er du tysk, du kan strengt tatt ikke bli tysk. Indrebø lå nær den tyske tanken om en nasjonal essens. Den åpner ikke for at noe kan bli norsk om det ikke har vært her fra tidlig tid, hva enten det er språk eller andre deler av en kultur. Det franske begrepet er en politisk nasjon, der du kan bli fransk ved å slutte deg til den politiske enheten, men på det vilkåret at du holder din opphavskultur unna offentligheten. I dette universelle rommet er mangfold irrelevant, ja uønsket. Den franske modellen er et tungt krav om assimilasjon.

I dagens Norge duger etter mitt syn verken det tyske eller det franske begrepet om nasjon, det tyske fordi det stenger ute en tredel av barna i osloskolen, det franske fordi det krever at nykommere skal stue ned alt sitt. Vi trenger et tredje begrep, som ser nasjon som en prosess der noe varer ved og annet kommer til med dem som flytter inn, slik kristendom, rosemaling, gruve- og industriteknologi er kommet til og er blitt norsk. Vi trenger et nasjonsbegrep som rommer både politisk enhet, kulturelt mangfold og sosial likhet.

Mon ikke nynorskfolket har røynsler som i særlig grad både kan lukke og åpne for hva en nasjon kan være. Å argumentere med en stabil norsk essens lukker. Men det har jo funnes andre tradisjoner i målsaka som kan åpne for det nye begrepet nasjon, om det norske, og skape bruer, ikke porter. Ifølge spørreundersøkinger er de som er positive til nynorsk, mer positive til innvandrere enn gjennomsnittet. Og vestlendinger er mer åpne enn landsgjennomsnittet. Det kan tyde på at også nynorskbrukere heller mot åpenhet. Tradisjonene er der: ideen om verdiene i det muntlige folkemålet og dialektaksjonene, motstanden mot at eliter skal definere hva som er rett, tanken om jamstilling og rettferd, tanker om at språk kan ta opp i seg nytt, tanker om morsmålets betydning for identitet og sjølkjensle og verdien av kulturelt mangfold. Allerede i 1980 støttet Mållaget morsmålsopplæring for minoritetene.

Slik sett blir norsk målsak del i et større bilde: Det finnes i dag en ny, systemkritisk rørsle som spenner om kloden. Den ser at den globale kapitalismen truer mangfold, og deltakerne anerkjenner hverandres særart nasjonalt, sosialt, etnisk, kulturelt og religiøst, samtidig som de ser fellesinteressene og det nødvendige i å organisere også over landegrensene. Her er Mållagets plass, om det skal møte de neste hundre åra.

Litteratur

  • Almenningen, Olaf m.fl.: Målreising i 75 år. Noregs Mållag 1906–1981, Oslo 1981
  • Grepstad, Ottar: Viljen til språk. Ei nynorsk kulturhistorie, Oslo 2006
  • Hobsbawm, Eric: Nations and nationalism , Cambridge 1990
  • Venås, Kjell: Mål og med. Noregs Mållag i 1980-åra, Oslo 1991
  • Øidne, Gabriel: Litt om motsetningen mellom Austlandet og Vestlandet, Syn og Segn 3/1957

 

-- Knut Kjeldstadli er professor i moderne historie ved Universitetet i Oslo. Han leder nå et prosjekt om historien til de kollektive rørslene.

Del denne siden

Del på Facebook Del på Twitter