Knud Knudsen, bokmålet og Språkrådet – noen spekulasjoner

AV EGIL BØRRE JOHNSEN

Det er vanlig å knytte Knud Knudsen (1812–1895) til bokmålet. Deri ligger noe av forklaringen på at mannens ettermæle er blitt forsømt. Bokmålet har hegemoni som offisielt norsk skriftspråk og er som sådant dominerende. Folk tar det like selvfølgelig som en nyttig ektefelle og vet ikke hvor godt de har det. Eller som Gudleiv Forr nylig uttrykte det i Dagbladet: «Mest brukt, men med færrest elskere?»

Med dette utgangspunktet kan det være av interesse å se litt nærmere på Knud Knudsens bokmålskhet i forhold til språksituasjonen i dag. Spørsmålet ble aktualisert da Oslo katedralskole i april i år arrangerte et seminar kalt Knud Knudsen og vi – om bokmålets far og bokmålets framtid. I panelet satt representanter for Riksmålsforbundet og for Språklig Samling. De øvrige deltakerne i panelet måtte sies å være uorganiserte, det vil si bokmålske. Hvor vag den siste etiketten er, kom klart til uttrykk under debatten etter språkrådsdirektør Sylfest Lomheims foredrag. Mange var i tvil om hvorvidt han ønsket å gå inn for utviklingen av et større bokmålsordbokverk. På den ene siden hevdet han at behovet for et slikt var dekket i og med Norsk riksmålsordbok og det nynorske ordbokverket som er i fullt arbeid. På den andre siden hevdet han at vi trenger et tilsvarende kartleggingsarbeid for bokmål.

Situasjonen inviterer til synspunkter på dagens bokmål og på dagens Språkråd. Å bruke Knud Knudsen som rettesnor krever to innledende merknader.

For det første: I all hovedsak er Knudsen blitt kjent gjennom overleveringer i skolens lærebøker i språkhistorie. De har fortalt og forteller fortsatt om lingvisten Knudsen. At han underviste 18 timer i uken i 40 år, lå 150 år forut for sin tid i morsmålsundervisningen og dessuten var vår første systematiske lærebokkritiker, blir oversett. Dermed underslås et vesentlig trekk ved språkplanlegging overhodet, nemlig at lærere og elever, som er underrepresentert i Språkrådet, har den beste praktiske bakgrunnen av alle for å vurdere og å drive slik virksomhet. Det er i skolen alle trådene samles. Dette forklarer et godt stykke på vei hvorfor Knudsens linje med tiden vant fram. Hvis Ivar Aasen hadde vært lærer, ville vi ikke fått landsmålet – eller iallfall ikke hans utgave av det.

For det andre: Spekulasjonsmomentet. Det manifesterte seg i debatten på seminaret og gjelder vår trang til å argumentere ut fra hvordan vi tror den eller den avdøde storhet ville forholdt seg til aktuelle spørsmål. Når også jeg i det følgende gir meg ut på den veien, mener jeg å kunne gjøre det med en viss autoritet. Når jeg skriver at Knud Knudsen i dag «ville» eller «ikke ville» mene/handle i den eller den retning, gjør jeg det i egenskap av hans biograf. Samtidig er min egen språkpolitiske fortid relativt ubesudlet. Som medlem av Norsk språkråd fra 1984 til 1996 stemte jeg rett som det var med professor Dag Gundersen og rett som det var med ordbokredaktør Tor Guttu, som er riksmålsmann. Så jeg er nok ganske bokmålsk.           

Normering

Ved hundreårsjubileet (som ikke ble noe jubileum) for Knudsens død i 1995 skrev professor Einar Lundeby en artikkel i Språknytt der han karakteriserer overlærerens rolle i norsk språkutvikling både i tittel og innledning:

«Knud Knudsen – riksmålets fader, bokmålets bestefar
Den gradvise fornorskingens linje, den ene av de to hovedlinjene i norsk språkutvikling i forrige hundreår, ble i all hovedsak staket ut av en enkelt mann: overlærer Knud Knudsen.»

I 1887 samlet Knudsen sitt program for normering av skrift og tale i tolv punkter. I boken Fra Wergeland til Vogt-komiteen (1967) har Dag Gundersen vist hvordan de med tiden i hovedsak slo igjennom.

Imidlertid bør vi stoppe ved punkt 12 i Knudsens program. Knudsen skrev stadig at «Ordforrådets norskhet ær målstrævets hovedsak». Således måtte forstavelser som an-, be- og er- fjernes I «fræmtids­norsken».

Vinst var bedre enn gevinst. Fremmedord var ham like ufyselige som latinforkjempere. Vekk med stygginger som Cultur og Geometri! mente han. Her tok han altså feil. Og han gjorde det delvis sammen med Ivar Aasen, som var hovedleverandør av forslag til norske erstatningsord i Knudsens enorme fornorskingsordbok, Unorsk og norsk.

Kanskje har denne eiendommeligheten av en bok forledet lingvister og språkpolitikere til å neglisjere ordene – deres skiftninger i betydningsnivåer og presisjon, deres stadige nydannelser og ikke minst deres gjensidige samspill styrt av den mektige herskerinne Syntaxe. Da Knudsen ga ut en skolegrammatikk i 1856, var han den første som inkluderte et kapittel om orddanningslære. Hvis han hadde sett hvordan sportsjournalister og skoleelever i dag omgås skriftlig med ord, ville han ha begynt på nytt, både med ordbok og grammatikk. 

Dette siste var en spekulasjon fra min side. La oss bruke den til å se litt på det vi kan kalle bruk og/eller misbruk av Knudsen i nyere tid.

Hvor streng ville Knudsen i dag vært i et eventuelt krav om en mer landsomfattende muntlig enhet? Dagens Knudsen-etterkommere har innbyrdes avvikende svar på spørsmålet. Som eksempler kan vi bruke to nordister ved Universitetet i Oslo. Til hundreårsdagen for Knudsens død skrev professor Finn-Erik Vinje at hvis Knudsen fra sin nåværende observasjonspost følger med i etermediene, må vi tro at han rusker seg selv i ørene. Det dialektsvermeri og talemålsvirvar som huserer i NRK og andre kanaler for tiden, er ikke etter hans hode.

Jo da, det er nettopp etter hans hode, mener derimot førsteamanuensis Arne Torp. For så vidt kan det hende at Knudsen «hadde ønska hele det danna talemålet dit peppern gror». Mannen fra husmannsplassen Hesthagen i Holt ved Arendal var i sitt innerste en folkemålets mann, fastslår Torp.

Når Torp argumenterer, advarer han mot Vinjes «kunstgrep» – dette å påstå noe om hva en avdød person ville ha ment eller sagt dersom han uventet skulle dukke opp blant oss. Imidlertid bruker Torp akkurat det samme grepet når han lar Knudsen ønske et dannet fellesmål dit krydderet vokser. Torp tar seg riktignok i det – «det har han [Knudsen] ganske visst ikke sagt» – men teknikken er like fullt den samme.

Selv tror jeg at det bare finnes ett gyldig svar på spørsmålet, nemlig det samme som gjelder for så mange av artiklene og bøkene fra Knudsens hånd; ikke minst for de to grammatikkbøkene. Slik han – med Bernt Fossestøls ord – var en grammatisk resonnør, var han også mer resonnør enn herold når det gjaldt talemålsnormen. Eksemplene, avveiningene og argumentasjonen i Den landsgyldige norske uttalefra 1876 slår ikke opp store plakater; boken blir ingen bibel og bør neppe anvendes som sådan uansett hvilken språkpolitisk fløy man måtte ha tilhørt eller tilhøre. Knud Knudsens store fortjeneste på området er av typen columbi egg. «Alle» kunne ha klargjort problemene og foreslått løsninger som ofte satte ting på spissen, men det var han som gjorde det. Visst kunne det skvette, og i flere retninger. Men nå sto den der, muligheten.

Med dette har jeg antydet et trekk ved Knudsens språkpolitiske profil som automatisk vil svekke gjennomslagskraften til enhver normkjemper eller «språkstræver». Det blir nærliggende å våge den hypotesen at når vi for vel femti år siden kom ut i uføret, skyldtes det at en muligens Knudsen-inspirert søkende holdning fikk bli for dominerende i ordbøkene. I pionertiden sto han i fruktbar vekselvirkning med skolebestyrer J.J. Aars, som utga ordlister omtrent like raskt som skoleår fulgte på skoleår. Da må vi imidlertid huske at strevet og mangfoldet hadde én overordnet retning. Og den gikk henimot enhet og fasthet. Derfor ville det være urettferdig uten videre å sette merkelappen «Knudsen-inspirert» på perioder hvor det endres over en lav sko.

En lærers praktiske grep

For meg står det klart at våre landsmenn ikke ville ha blitt forsøkt druknet i et hav av former, slik det skjedde, dersom Knud Knudsen hadde levd og virket etter 1917. Om det faktisk ble slik at hans mangfoldets ånd i noen tiår fikk sveve fritt over vannene, så ville han ikke ha latt noe slikt skje uten aktiv motstand.

Denne påstanden bringer meg til mitt hovedpunkt: Knud Knudsen var lærer. Hadde denne språkforskeren virket i 1920- og -30-årene med tilnærmelsesvis den innflytelse som ble ham til del på 1880-tallet, ville han ha brukt kreftene på å holde igjen. Skolen, dette språkets hovedbrukssted, ville ikke ha tålt den tafatthetens valgfrihetsideologi som fikk bre seg. Vi må også huske at Knud Knudsen var lærer-forfatter, en norsklærer som reformerte skolen innenfra, og som rett og slett gjorde det ved å skrive. Det han har skrevet, rommer så vel inkonsekvenser som kuriosa. Men med tiden ble grepet hans, takket være lærerposisjonen, stadig fastere.

Slik var det også læreren i ham som gjorde at han gikk inn for å opprette en godkjenningsordning for lærebøker. Den kom noen år etter hans død og levde i hundre år. Da den forsvant for noen år siden, var det naturlig fordi det systemet vi hadde ved årtusenskiftet, ikke fungerte slik det burde. I dag ville Knudsen ha ønsket å fornye systemet, men da slik at Språkrådets granskere fikk som misjon å legge like stor vekt på omfang, presisjon, og variasjon, som på staving og formverk  –  kort sagt på språkføringen, i bøker som stadig ligner hverandre til forveksling og derfor tar knekken på lesergløden.          

Et år etter Knud Knudsens død utga hans motstander Johan Storm en bok med harde angrep på den avdøde. Ett skal imidlertid Knud Knudsen ha, skriver Storm; han har form. Man kunne ønske at ordene var kommet på trykk mens overlæreren levde:

«Hvad Stilen angaar, saa kan det ikke negtes, at den er ægte norsk. Den har fuldstændig brudt med al Overleverings «Lænker, Baand og Tvang»; den har hivet al unyttig Ballast overbord og flyder paa Lasten, ægte norsk Furutømmer.»

Likevel har både avdøde og nålevende lingvister etter Storm kalt Knudsens stil grå og kjedelig. De siste tar feil. Det skyldes kanskje at polemikeren Knudsen boltret seg i en slags lavere materie. Han var en forfatter som fra skolekateteret skulle rydde i hverdagsspråket. En slik person arbeider så å si i litteraturens rennestein. På den måten utkjempet Knudsen de skitne, men ytterst nødvendige kampene som kunne føre videre til senere foredling, ikke minst av dikterne, hvis språk målstreverne i riksmålsbevegelsen gjennom Norsk riksmålsordbok har vært særlig opptatt av.

Nå peker Storm i sitatet på en hovedårsak til gjennomslagskraften i Knudsens forfatterskap. Hele hans ånd og stil var på en overbevisende måte ny og norsk, ikke minst i det sneset bøker han utga for egen regning. Det var bokmålsk, i beste moderne forstand. Det riktige på lang sikt vil imidlertid være å knytte denne hans ånd mer til ordbevissthet og ordleggingsstrev enn til å prise ham for harde konsonanter eller kortformer, heller enn å ta opp igjen debatten omkring uttalebaserte skriftforslag som for eksempel huse og breve i bestemt form entall.

Ordene! hisset og maste Knudsen, hva gjør vi med ordene!

Dét er et krigsrop for vår tid. De siste tiårene har det skjedd så mye med ordforråd og ordbruksmåter i bokmålet at det holder hardt for både lærer og menigmann å følge med. Også forskerne har selvsagt problemer med å beholde oversikt og klargjøre retningslinjer; det er derfor de etterlyser midler til arbeidet med et ordbokverk.    

Dermed munner min artikkel ut i en direkte appell til Sylfest Lomheim, Språkrådets direktør. Jeg ber ham klargjøre i hvilken grad han finner det tilrådelig å arbeide for at flertallsspråket bokmål tilgodeses med et større ordbokverk enn den beskjedne bokmålsordboka på 697 sider, som ble utarbeidet for snart en generasjon siden.

-- Egil Børre Johnsen er sakprosaforfatter og forsker.