Løype!

No image

Vi er på sporet av vinteridretten.

AV ERLEND LØNNUM

En løype er så å si et skispor til etterfølgelse, og det er en god skikk å rope LØYPE før man setter utfor en bakke.

Det tilhørende verbet å løype betyr ‘å få til å løpe, renne, gli’, jamfør for eksempel løypestreng (nå også kalt zipline). Dette er igjen avledet av å laupe, gammelnorsk hlaupa. I noen dialekter heter det å løype på ski (fortid løypte), men de fleste steder er det tradisjonelle uttrykket å renne, jamfør langrenn, skirenn og unnarenn. En løype er med andre ord en slags renne.

Bortoverski

I løypa går vi på ski. Ordet kommer av gammelnorsk skíð og er opprinnelig det samme kløyvde trevirket som vi finner i vedskier. Men skiene under føttene er ikke bare lengre, de er langt mer bøyelige, også språklig. Blant annet kan skia være både entall og flertall. Avvikende bøyning er ikke uvanlig ved ting som kommer i par. Nok om det. Norske ski har uansett satt spor i flere verdensspråk, blant annet engelsk (ski) og spansk (esquí).

Nedoverski

Skiene under en kjelke kalles helst meier. Kjelke, norrønt kjalki, er beslektet med (båt)kjøl og kan sies å være en liten slede. I akebanen finner vi bobsleigh, på engelsk også kalt bobsled. På norsk bruker vi ofte bare bob. Den opprinnelige betydningen av bob er uviss, men ‘kort’ skal være en kandidat.

Følger vi løypa til alpinbakken, skifter den navn til låm, som var et vanlig ord for løype i dialektene i gamle dager (det fantes flere, fra ekkje til skifar). Sla betyr ‘hellende’, og da blir slalåm selvforklarende. Vi har lånt ordet bort til engelsk, der det heter slalom, og til andre språk, men vi bør klare å skrive det med den norske å-en. Ordet alpin kommer av latin alpinus og har med Alpene å gjøre.

Skøyting

Vel nede kan vi våge oss over glattisen til skøytesporten. Skøytene har sklidd inn i språket vårt fra nederlandsk schaats via engelsk skates. Det samme gjelder skeiser, som har vært et vanlig ord i dialekter og nynorsk.

Takk for turen!

Del denne siden

Del på Facebook Del på Twitter