Dialektutjamning i Salten

Dialektutjamning er en utbredt og mye omtalt prosess. I denne artikkelen vil jeg se nærmere på hvordan denne prosessen «truer» tradisjonelle dialekttrekk i Salten. Apokope er et naturlig utgangspunkt.

AV KJETIL JENSEN

Apokope, dvs. bortfall av ordenes trykklette endingsvokal, er det mest karakteristiske kjennetegn ved saltendialekten. Ingen andre steder er det så mye apokope som her, og i motsetning til andre deler av landet tas det lite hensyn til ord- og setningsrytme, ordklasse og grammatisk kategori. Om det er trykksterke eller trykksvake ord, historiske jamvekts- eller overvektsord, tostavings- eller trestavingsord, verb eller substantiv, er helt uvesentlig. Apokopen har grepet voldsomt inn i språkstrukturen, noe som i bøyningsystemet har ført til at en mengde former har falt sammen. Intetkjønnsordene har mistet bestemthetsmerket i entall. Det sitter en kråke på taket heter det sett ei "kråk på tak. Svakt hunkjønn er på sin side uten tallmerke i ubestemt form."si vil derfor kunne bety både side og sider. Også verbene er preget av dette fenomenet, både sterke og svake: ligg, søv, levv kan være både infinitiv, presens og imperativ.

I mange tilfeller er det imidlertid slik at den spesielle uttalen kalt cirkumflekstonelaget opprettholder forskjellen mellom ordformene. I verbbøyningen skiller en mellom opprinnelige enstavingsformer og apokoperte tostavingsformer, f.eks. mellom infinitiv og imperativ, og mellom infinitiv og presens av sterke verb. Det vil hete "døm og "bryt (inf.), men døm (imp.) og bryt (pres.). Dette systemet preger også andre ordklasser. For enkelte sterke substantiv (er-klassen) og for bestemt adjektiv i positiv fungerer tonelaget henholdsvis som tall- og bestemthetsmerke. Det heter enn søu og enn stor stein, men "mang "søu ‘mange sauer’ og di "stor steinan.

Dette er særtrekk ved den klassiske saltendialekten som Einar B. Skånlund var den første til å skildre i en hovedfagsavhandling fra 1932. I dagens varieteter av saltendialekten finner en naturlig nok en rekke nye normer, særlig hvis en tar utgangspunkt i talemålet til yngre mennesker i byene Fauske og Bodø. For å beskrive denne utviklingen innfører Eskil Hanssen (1985) termene A-varietet og B-varietet, der A-varieteten tilsvarer den eldre saltendialekten (som i dag er knyttet til landsbygda i Salten), og den yngre B-varieteten er den dialekten som har utviklet seg og blir brukt på tettstedene. Hanssens utgangspunkt er to faste system som har så ulik struktur at de lett kan skilles fra hverandre, bl.a. ved at B-varieteten har apokope i færre grammatiske kategorier enn A-varieteten:

Det stadig større innslaget av uapokoperte varianter i Bodø og Fauske og tiljamningen mellom disse standardpåvirkede bymålene og bygdedialektene omkring har imidlertid ført til at apokopen har enda mindre omfang enn det som ble antydet av Eskil Hanssen i 1985. Det er heller ikke slik at A- og B-varietene er ensarta og enhetlige mål. I hovedoppgaven min fra 1996 går det tydelig fram at apokopen, i alle fall i Fauske, er på retur i de fleste grammatiske kategorier. Den eldste generasjonen på landsbygda følger det tradisjonelle mønsteret, men ungdommen har mer til felles med språkbrukerne på tettstedet:

Tegnforklaring: Adv: Adverb; Fe: Svake hunkjønnsord; Ma: Svake hankjønnsord; Nb: Bestemt intetkjønn; Pl: Flertall.

I verbkategoriene (infinitiv, presens, preteritum og perfektum partisipp) og i gradbøyde adjektiv med mer enn én staving kan en fremdeles betrakte apokopen som enerådende. I og med at apokope i disse kategoriene er utbredt også utenfor det sentrale apokopeområdet i Salten, er følgende forklaring nærliggende: Jo større geografisk utbredelse et språktrekk har, desto større er muligheten for at dialektvarianten skal bevares. Flere dialektgranskere har pekt på denne sammenhengen. Men selv om dette er et velkjent mønster ved tiljamning mellom dialekter og framvekst av såkalte regionalstandarder, er det vanskelig å vite hva som er årsak og virkning.

Det er ikke urimelig å anta at det er en sammenheng mellom geografisk utbredelse, antall språkbrukere som benytter en gitt variant, og gjennomslagskraft, men en kan like gjerne se geografisk utbredelse som en sekundær effekt av en prosess som skjer ved at språktrekk i regionale sentre brer seg utover i regionen. Kjell Venås (1982) presenterer en hel rekke eksempler på denne tendensen i Norge. Peter Auer (2000) viser til at dette er et utbredt mønster også i tyske dialekter: Regiolekter (Auers term) har bakgrunn i tilnærmingen mellom tradisjonelle dialekter og standardtalemålet i store byer som Köln, Stuttgart og München. Han peker dessuten på at disse regionale standardtalemålene påvirker dialektene i langt større grad og mer direkte enn det nasjonale standardtalemålet i Tyskland.

Tendensen Auer beskriver, har stor overføringsverdi til situasjonen i Salten: At spredningen av varianter uten apokope i Fauske og ellers i Salten følger det mønsteret jeg avdekket i 1996, har trolig sammenheng med at dialekten i regionens største sentrum, Bodø, er normgivende. Her er det nemlig bare verb og gradbøyde adjektiv som blir apokopert. Andre tradisjonelle bymålsvarianter som har begynt å bre seg utover i regionen, gir støtte til denne antakelsen.

Omfanget av tiljamningen i Salten er ikke undersøkt systematisk, men intervju som jeg nylig har gjennomført med ungdom fra Bodø (Saltstraumen), Skjerstad, Beiarn og Steigen (alle er elever ved Bodin videregående skole i Bodø), viser at språktrekk som tradisjonelt er blitt knyttet til bydialekten i Bodø, har fått innpass (ikke bare i sentrumsnære, men også i perifere deler av regionen): pronomenene æ, mæ, dæ,  for e, me, de, se, adverbene hær og dær for her og dar, vært for "vør, nu for no, ikke for ikkje, fikk for fækk osv. I Den store dialektboka beskrev Toril Fiva de fleste av disse variantene som typiske bymålsformer så sent som i 1990!

Dette må kunne tolkes som tegn på språklig tiljamning etter det prinsippet Auer skisserer, dvs. en prosess som ikke kan knyttes direkte til normer i det nasjonale standardtalemålet. Men selv om de fleste ungdommene som ble intervjuet, mente at dialekten på hjemstedet deres er sterkt preget av bodødialekten, vil jeg være forsiktig med å trekke bastante konklusjoner. En må ta i betraktning at alle intervjuobjektene er elever ved Bodin videregående skole i Bodø og trolig er blant dem som leder an i tiljamningsprosessen i saltendialekten.

Litteratur

  • Auer, Peter 2000: Processes of horizontal and vertical convergence in present day Germany.
  • Akselberg, G. (red.): Målbryting nr. 4. Nordisk institutt, Universitetet i Bergen, 9–26.
  • Brekke, Olga 2000: Saltendialekten. En grammatikk. Fauske: Skjerstad og Fauske bygdeboknemnd.
  • Hanssen, Eskil 1985: Kak førr ei kron – Om variasjon i Saltenmålet. Bull, T. og Fjellstad, A. (red.): Heidersskrift til Kåre Elstad. Tromsø: Institutt for språk og litteratur, Universitetet i Tromsø, 21–36.
  • Jensen, Kjetil 1996: Språkendringsmønstre. En metodekritisk analyse av apokope i fauskedialekten. Målbryting nr. 3. Nordisk institutt, Universitetet i Bergen.
  • Skånlund, Einar. B. 1933: Saltamålet. Kort oversikt over lydverket (Bidrag til nordisk filologi av studerende ved Universitetet i Oslo. Bind IX.). Oslo: Aschehoug.
  • Venås, Kjell 1982: Mål og miljø. Innføring i sosiolingvistikk eller språksosiologi. Oslo: Novus.

 

-- Kjetil Jensen er lektor ved Bodin videregående skole.

Del denne siden

Del på Facebook Del på Twitter