Å snakke «bredt» og «fint» – hva betyr det egentlig?

Da jeg gjorde hovedfagsundersøkelsen min om talemålet på Romerike, forstod jeg etter hvert at sjøl om alle informantene mine snakka om å prate «bredt» og «fint», kunne de umulig legge det samme språklige innholdet i disse begrepa.

AV ELLEN SKOLSEG

Så jeg fikk lyst til å undersøke hva det er i språket som oppfattes som «bredt» og «fint», og ikke minst hva som føles som «akkurat passe» eller «nøytralt». Kanskje varierer disse oppfatningene mellom forskjellige aldersgrupper og forskjellige steder, og kanskje sier dette noe om hvilke endringer som har funnet sted, og om hva folk legger i de forskjellige språklige normideala som fins i området. I doktorgradsprosjektet som jeg holder på med nå, har det blitt en hovedsak å finne ut mer om dette. Prosjektet består av en spørreundersøkelse der 140 unge og 60 voksne fra de tre romerikskommunene Skedsmo (med Lillestrøm), Ullensaker (med Gardermoen) og Nes deltar. 36 av dem er også med i en talemålsundersøkelse. Denne artikkelen tar utgangspunkt i svara fra elevene i den videregående skolen.

Fem sørøstlandske tunger

Den mest sentrale delen av spørreundersøkelsen inneholder fem talemålsprøver fra forskjellige steder i området. Deltakerne skal ta stilling til hvor de mener disse fem kommer fra, om de har navn eller merkelapp på talemåla, og hva de synes om dem, hva det er i språket til disse fem som gjør at de har valgt å beskrive dem som de gjør, og hvem av de fem de har mest til felles med språklig. Talemålsprøvene er fra fem damer med ganske lik alder og bakgrunn. Men de snakker ikke likt, og de er fra forskjellige steder: Bærum, romerikskommunene Lørenskog, Gjerdrum og Eidsvoll, og Raufoss, som er på Toten. Her følger ei skissering av hvordan de snakker:

Bærumsdama har ingen tjukke l-er, ikke diftonger (bred, sen) og ingen a-endinger. Hun snakker ganske likt nyhetsopplesere i NRK med østnorsk uttale.

Lørenskogsdama har nok ingen trekk som ikke kan forekomme i Oslo, men har likevel ikke et språk vi hører mye blant nyhetsopplesere: Hun har a-endinger, tjukk l og sier blei og sjøl, men hun legger ikke trykk på førstestavinga (ikke ’bannan) og har ikke jamvektsformer (væra, gjøra).

Gjerdrumsdama har mer tjukk l, a-endinger, trykk på førstestavinga og jamvektsformer. Eidsvollsdama har alt dette, og i tillegg sier hun for eksempel je (jeg), gæli (galt) og hime (hjemme).

Raufossdama bærer nok preg av at hun har bodd nærmere Oslo de siste åra, men snakker likevel totendialekt, med f.eks. je, itte, fortidsendinga -e (kaste) og trang ei-lyd i meg /mej/ og deg /dej/.

Hva blir lagt merke til?

Folk har lettere for å merke seg ord enn lyder og bøyningsendinger. Det gjelder sjelden ord som er helt særegne for et område, men heller ord som dialektuttale eller bøyningssystem gjør annerledes enn det deltakerne forventer. Sammenlikningsgrunnlaget kan være skriftspråket eller rett og slett talemålet til deltakeren. Ord som ofte blei bemerka, er f.eks. gæli (galt), fysst og fræmst (først og fremst), sjøl/selv eller syk/sjuk. Og det er lettere å kommentere trekk som er der, enn fraværet av dem; av de fem har bærumsdama fått færrest språklige kommentarer. Likevel er det lyder eller bøyningsformer som får flest bemerkninger, og de trekka som havner «på topp», er tjukk l, trykk på førstestavelsen og a-endinger av alle slag. I forbindelse med bærumsdama er det fravær av tjukk l som bemerkes hyppigst, og en del påpeker at hun ikke har trykk på førstestavelsen. Det blir sjølsagt ofte bemerka om damene sier je eller itte, og om de sier sjøl eller selv. Jamvektsformer blir også lagt merke til.

Preteritumsformene av å bli er interessante. Rundt 18 % kommenterer at eidsvolls- og lørenskogsdama sier blei, bærumsdama ble uten tjukk l og raufossdama vart. Men det er bare 5 % som kommenterer at gjerdrumsdama sier ble med tjukk l. Vi kan kanskje trekke den konklusjonen at dette er et språktrekk som blir lagt merke til, og at ble med tjukk l er den forma som oppleves som mest nøytral – så nøytral at den ikke blir lagt merke til. Jeg hadde trudd at pronomenet de/dem/dom ville få en del kommentarer, bruk av kommi eller kommet, tro/tru og hun/hu, men få har valgt å kommentere dette eller har lagt merke til det i det hele tatt. Dette er helt klart trekk som er med og utgjør den språklige skalaen mellom «bredt» og «fint», men i denne sammenhengen er det tydeligvis andre språktrekk som har fått oppmerksomheten.

Hvem er brei, hvem er pen?

Mange syntes det var vanskelig å fokusere på språktrekk og språklige forskjeller, men de færreste hadde likevel problemer med å høre forskjell på damene. Ofte sammenlikner de: «ikke så brei som dame A, men breiere enn dame B». Den aller mest brukte merkelappen er uten tvil «bredt» – den topper kommentarene om raufoss-, eidsvolls- og gjerdrumsdama. Så mange som 49 % bemerker at eidsvollsdama snakker bredt. «Bondsk» brukes også ofte om henne, sammen med merkelapper som «fra landet» eller «fra bygda». Geografiske merkelapper blir mye brukt om alle damene, som f.eks. «Oslo», «Øvre Romerike» eller «Toten», gjerne i kombinasjon med «dialekt». 24 % mener f.eks. at bærumsdama snakker «oslodialekt». Det er imidlertid andre merkelapper hun har fått flere av, og den mest brukte er «pent», med 36 %. Andre frekvente merkelapper er «fint», «bokmål», «vanlig», «skriftspråksnært», «reint» og «korrekt». Hun forbindes altså ofte med verdier knytta til skriftspråket og «korrekt» språkbruk.

Jeg hadde trudd at merkelappen «harry» ville dukke opp, for jeg har hørt den brukt om talemål fra Romerike, men den forekommer sjelden. Det ser ut til at harry-begrepet kobles mer til smak og valg av livsstil enn talemål. Og det er ikke opplagt hvilke verdier som legges i merkelappene. Det er helt klart at en del legger noe negativt i å snakke «bondsk» eller «bredt», men det er også flere som velger å bruke disse betegnelsene om seg sjøl, så dette er også nøytrale eller positive merkelapper. Det samme gjelder tolkinga av merkelapper som «fint» og «pent», hvor det noen ganger er helt klart at deltakerne mener det positivt, mens det andre ganger går fram at de misliker «pene» og «fine» talemål.

Den nye østlandsdialekten?

Lørenskogsdama skiller seg ut, for den aller mest brukte merkelappen på henne er at hun snakker på samme måten som svareren sjøl (17 %). På andreplass kommer «vanlig», deretter «østlandsk», «normalt», «bokmål» og «nedre Romerike». Mange kommenterte at hun hadde så merkelig tonefall (det er ikke så lett å få til en naturlig dialog med en kassettspiller), og jeg frykta at dette ville slå veldig negativt ut i bedømmelsen av talemålet hennes, men det har det ikke gjort. Hennes talemål er faktisk det som mest utvetydig blir positivt oppfatta. Det kan virke som om det er dette talemålet som peker seg ut som minst markert og mest nøytralt for de unge på Romerike. Kanskje er det dette talemålet som mest tilsvarer det ofte brukte begrepet «østlandsdialekt», og som har det største spredningspotensialet i østlandsområdet?

Hvem er fra hvor, trur de?

Deltakerne skulle også plassere damene på et kart, og jeg var spent på om de ville synes at hun fra Bærum godt kunne være fra Romerike. Det viser seg at 80 % har plassert henne nærmest Oslo, men ikke nødvendigvis i Oslo – hun har 51 % plasseringer i Oslo/Asker/Bærum og 49 % plasseringer på Romerike. Mange har plassert henne både i Oslo og på Romerike, men ikke hvor som helst i området. De fleste trur hun er fra oslonære kommuner som Lørenskog, Skedsmo eller mer generelt fra «osloområdet». Dama fra Raufoss blir mer utvetydig plassert utafor både Oslo og Romerike – hun har 88 % plasseringer utafor dette området – oftest på Hadeland, i Hedmark eller på Toten.

Lørenskogsdama er interessant også denne gangen. Hun blir oftest plassert i Ullensaker (23 %) og deretter i Skedsmo. Ingen av de andre damene har så mange plasseringer i disse kommunene, og det er interessant, for det viser at talemålet hennes oppfattes som representativt for disse to folkerike kommunene med store videregående skoler. Men hun har også 16 % plasseringer i Oslo. Ifølge markeringene finner vi talemål som hennes helst på Nedre Romerike (68 %), men hun har mange plasseringer på Øvre Romerike også (50%). Hun oppfattes altså som ganske representativ for de fleste områdene.

De to andre romeriksdamene blir utvetydig plassert i mindre sentrale kommuner på Romerike. Gjerdrumsdama har 52 % plasseringer på Øvre Romerike, men bare 24 % i oslonære kommuner. Hun fra Eidsvoll blir helst plassert på Øvre Romerike (63 %), men hun har også 30 % plasseringer i Hedmark, på Toten eller Hadeland, gjerne i Elverum, Hamar eller Odalen, som grenser til Nes. Det er altså en del som mener at et såpass bredt talemål hos en såpass ung person umulig kan høre hjemme på Romerike.

Hvem synes deltakerne at de likner på?

Da deltakerne skulle svare på hvem de syntes de sjøl liknet mest på i talemål, ble resultatet slik:

  1. Bærumsdama 21 %
  2. Lørenskogsdama 15 %
  3. Gjerdrumsdama 12 %
  4. Eidsvollsdama 7 %

26 % har ikke svart på dette – antakelig fordi de ikke har sett spørsmålet – det var dessverre litt lite synlig. Det er altså hun fra Bærum som går avmed seieren – den individuelle, i hvert fall. Og det er litt oppsiktsvekkende, siden hovedfagsundersøkelsen min fra 1994 viste at folk som endra talemålet sitt i denne retninga gjerne møtte negative reaksjoner og sanksjoner blant venner og familie på Romerike. Reaksjonene gikk på at de ikke ville vedkjenne seg bakgrunnen sin, hadde svikta og var illojale. Men det er også slående at det er hele 19 % som har oppgitt at de snakker som flere av damene eller også en mellomting. Av disse er det 8 % som mener at de er en blanding av bærums- og lørenskogsdama. Til tross for at det ikke er mye som skiller disse fem damene språklig – i landssammenheng er forskjellene minimale – er det altså en del som ikke synes de kan velge bare én av dem. En mulig grunn er at de ønsker å vise at de varierer mellom flere talemålsvarianter. Bærumsdama er likevel ikke noen soleklar vinner hvis vi legger sammen talla til de tre damene som er fra Romerike. Det er 41,5 % som synes de har liknende talemål, og det er 21 % som synes de snakker som de to som har klart ikke-urbane talemål, altså til sammen like mange som mener de likner hun fra Bærum.

Konklusjoner?

Jeg trur vi kan konkludere med at normideala på Romerike har endra seg, siden såpass mange både plasserer bærumsdama i området og har henne som språklig normideal. Lørenskogsdama framstår likevel som mer representativ for området, og det er nok talemålet hennes som kommer nærmest det å bli oppfatta som «nøytralt». Hun har ikke noe ruralt talemål, men har derimot mer til felles med et mer folkelig oslomål, sjøl om hun ikke engang har talemålstrekk som en gang var vanlige i Oslo, f.eks. jamvektsformer. Det støtter opp om konklusjonen fra hovedoppgaven min: Romerikinger har overtatt østkantmålet og gjort det til sitt i så stor grad at det ikke identifiseres med østkanten i det hele tatt. Vi har «stjært» det! Det er påfallende at så godt som ingen refererer til Oslo øst på noe tidspunkt. Det er likevel tydelig at det også fins en del som identifiserer seg med et mer landlig talemålsideal, men det er hovedsakelig i den mer perifere og landlige kommunen Nes. I de folkerike og halvurbane kommunene Skedsmo og Ullensaker er ikke dette i samme grad et alternativ. Så gjenstår det da å se hvordan de virkelig snakker, de som skal være med i den kommende talemålsundersøkelsen!

 

-- Ellen Skolseg holder på med en doktorgradsavhandling i talemålsforskning og sosiolingvistikk ved Institutt for nordistikk og litteraturvitenskap ved Universitetet i Oslo.

Del denne siden

Del på Facebook Del på Twitter