«Tran, trim og tram» – om ungt norsk talemål nordpå

AV DAG F: SIMONSEN

Omkring 1970 begynte artikkelforfatteren som ung mann på det som den gang het nordisk grunnfag, ved Universitetet i Oslo. Her skulle han blant annet lære om norske dialekter, og til det formålet fantes det nøyaktige kart over utbredelsen av viktige trekk i talemålet i Norge: tjukk l, infinitivsendelser, dativ osv. Det rare var at kartene over det nordligste Norge – om disse områdene overhodet var med – med få unntak var helt hvite – som om det ikke fantes noe språk der, i alle fall ikke noe norsk språk. Unntaket var indre Troms, som var markert med blant annet tjukk l i talemålet (et resultat av tidlig døleinnvandring).

Kartene og terrenget

De hvite kartene stemte for så vidt med en myte som også den ferske studenten kjente, nemlig at «i Finnmark snakker de riksmål». Hvis dette var sant, måtte jo kartene nettopp være hvite. Men for en som var vokst opp i Øst-Finnmark og visste at realitetene motsa kartene på en øredøvende måte, var hvitheten påfallende. Ikke bare oppfattet han sitt eget morsmål som nordnorsk dialekt, men han visste også at naboungene snakket norsk litt annerledes enn han sjøl, og at det i en del familier var slik at eldre og yngre søsken ikke snakket norsk helt på samme måte. Og i tillegg hadde han jo ofte hørt finsk og særlig samisk i hverdagen.

Norsken i bygda kunne være nokså viltvoksende. Som når en slektning med barnevogn møtte naboen på veien og naboen, som var i godlage, kikket opp i vogna og sa spøkefullt: «Vorfår du trille? La det springe!» Eller når en kar sa om en bil som ikke startet, at det var fordi det var «trit i forgasseren». Fra gammelt av var det historier om prestefrua som ble skremt da hun på vei hjem traff noen som sa de hadde «dreft presten». Og så videre.

Fordi dette bare var definert som dårlig norsk, ble en ikke oppmuntret til å interessere seg for det. Under oppveksten tenkte en derfor ikke så mye over hva slags språkformer og hva slags språkbruk det dreide seg om. I stedet kunne en jo herme etter det rare språket og ha moro med det, noe som ofte forekom blant annet i revytekster nordpå. En annen grunn til den manglende interessen, som imidlertid innebar et mer inkluderende perspektiv, var at en alltid hadde hørt slikt språk, det lå innenfor grensen av det normale i bygda.

En la heller ikke særlig vekt på noe en strengt tatt visste – nemlig at de som snakket slik, ikke hadde norsk som morsmål, og at de kanskje praktiserte det som var et andrespråk for dem, en god del bedre enn det en sjøl ville fått til på engelsk og tysk, som en lærte på skolen. Framfor alt tenkte en ikke på at dette språket kanskje mest ble brukt i nærvær av folk som en sjøl, som ikke kunne finsk eller samisk, og at det bare var en del av det samlede språklige registeret til dem det gjaldt – for de brukte jo andre språk i tillegg, i andre sammenhenger, overfor andre samtalepartnere, og dermed kunne de godt være det motsatte av dårlige språkbrukere alt i alt.

Forskning

I ettertid er det klart at det i grunnen ikke var så rart kartene var hvite, for hva visste egentlig forskerne om språkforholdene i Finnmark omkring 1970? Det avgjørende poenget, som en først måtte innse, var at en her hadde tre språk i et slags samliv, og de påvirket hverandre, slik at en måtte se også den norsken som ble brukt, fra de andre språkenes synsvinkel, så å si, for å kunne beskrive og analysere den. Det var jo tale om en form for norsk som for en stor del ble snakket av folk med et annet morsmål. Bare med dette utgangspunktet kunne det la seg gjøre å studere språkformene og språkbruken på en meningsfull måte.

De norske målføregranskerne hadde ikke brydd seg stort om språkforholdene helt i nord, og hadde vel ikke kunnet gjøre det, men da Universitetet i Tromsø kom i gang omkring 1970, lå det til rette for å studere dette språkområdet nærmere – ikke samisk og finsk språk i og for seg (særlig samisk har jo lenge vært studert i Norge), men norsk språk i områder der samisk og finsk står eller har stått sterkt. Talemålsundersøkelser er imidlertid tidkrevende, og dette var i tillegg upløyd mark. De første studiene så ikke dagens lys før i 1980-årene, men etter hvert er det kommet flere undersøkelser. Denne artikkelen bygger på særlig to slike.

Vitenskapelig kunne saken gripes an på minst to måter. En kunne undersøke språkformen (hva slags norsk det er folk snakker) eller studere hvordan språket blir brukt. At disse to innfallsvinklene henger tett sammen, måtte vise seg ekstra tydelig i de gamle flerspråklige bygdene nordpå, der en rimelig arbeidshypotese kunne være at en stod overfor dannelsen av nye norske talemålsvarianter i områder som gjennomgikk et språkskifte.

Hva slags norsk?

Var det da norske dialekter i de hvite områdene på kartet? Langs kysten var det uten tvil det. Men kunne den norsken som ble snakket i de flerspråklige bygdene, sammenliknes med dialekter (målfører) i for eksempel Telemark, med et «nedarvet» system av lyder, bøyningsformer, faste vendinger, fast ordrekkefølge osv.? Eller snakket folk her først og fremst på sin individuelle måte (såkalte idiolekter), med mye variasjon og lite system og stabilitet? En dialekt tenker en jo på som et nokså enhetlig og stabilt talemål som er felles for mange, mens en idiolekt er en slags individuell tilpasning av språkformen.

Når en skal undersøke språkformen, kan en intervjue folk og spørre dem, og en kan også studere hvordan de faktisk snakker. Og for å ivareta det flerspråklige i dette kan en leite etter såkalt transfer (også kalt interferens) i språket, det vil si trekk som avviker fra annet nordnorsk talemål på en måte som kan forklares ut fra finsk eller samisk. Da ser en altså etter språktrekk – på alle nivåer, fra uttale over bøyning til ordlegging – som vanligvis ikke forekommer hos norsktalende, men som kunne tenkes å opptre hos finsk- og samisktalende.

En tidlig undersøkelse var Jorid Hjulstad Junttilas hovedoppgave Språkval og språkbruk på Skibotn. Kven blir forstått av kven? fra høsten 1988 (Universitetet i Tromsø). Skibotn i Nord-Troms har vært preget av samisk og særlig finsk. Junttila undersøkte en del trekk i formverk (morfologi) og ordlegging (syntaks), og fant – kanskje overraskende – ut at de samme som snakket norsk med finskinfluerte trekk, også kunne bruke tilsvarende ordinære (nord)norske former. Det var hyppigheten som skilte. Eldre folk som også brukte finsk aktivt, hadde oftest finskinfluerte trekk, yngre som enten ikke kunne finsk eller bare forstod språket, sjeldnest.

Junttila drøfter ikke om språkformen på Skibotn er en ny dialekt, og det er lite i hennes undersøkelse som tyder på at dette ville være noen treffende beskrivelse. Den aldersbestemte forekomsten av finskinfluerte og tradisjonelle norske trekk peker snarere mot at norsken i bygda var i endring, og mot at folk stadig sjeldnere snakket finsk med hverandre.

Mye av det Junttila skriver om, kunne artikkelforfatteren kjenne igjen fra oppveksten. Men nå ble det argumentert vitenskapelig for at uvant førsteleddstrykk som i «perborten» (= Per Borten) og «besvime», forveksling av t og d (som i «trit» og «dreft» for «drit» og «treft») og avvikende grammatisk kjønn (som i «vill terreng» for «vilt terreng») kan forklares ut fra finsk (eller samisk), i likhet med ordlegging som «dine fåreldran» og «han e bra kar». (Samisk og finsk har ikke grammatisk kjønn og uttrykker ikke bestemthet med artikler helt som på norsk).

Språkbruk i flerspråklige bygder gjennom generasjoner

Hvorfor var norsken på Skibotn i endring, slik Junttila viser? For artikkelforfatteren gjorde arbeidet hennes det tydeligere at de som hadde snakket rar norsk der han kom fra, hadde vært første generasjons norskbrukere og hadde norsk som andrespråk. Det er klart at den utviklingen Junttila avdekker, har noe med generasjoner å gjøre.

I de flerspråklige bygdene kunne voksne snakke for eksempel samisk hjemme og norsk når de var ute på arbeid, mens de kanskje leste i Bibelen på finsk. Da ekteskap over de etniske grensene ble vanligere, ble også familielivet flerspråklig, og for barna kunne dermed de individuelle relasjonene til ulike voksne – far, mor, en samisktalende onkel, en finsktalende mormor osv. – få betydning for den språklige utviklingen deres. Junttila går også inn på dette, og setter opp individuelle «språkbiografier» for dem hun intervjuer, og de demonstrerer godt at de språklige relasjonene i flerspråklige familier kan være sammensatte.

Siden 1988 er det gått snart tjue år, og utviklingen har fortsatt. Eldre faller fra, og de yngre lærer ikke nødvendigvis finsk og samisk. I en ny bok, Språkdannelse og -stabilisering i møtet mellom kvensk og norsk (Novus forlag 2005), følger Hilde Sollid på mange måter opp Junttilas arbeid, ved å undersøke det norske talemålet i en annen bygd i Nord-Troms, også den tidligere finskdominert. Sollid peker her blant annet på det iøynefallende at det foreldre velger som hjemmespråk, er viktig for utvikling av enspråklighet eller tospråklighet hos barna.

Om utviklingen av det norske talemålet hun studerer, skriver Sollid at den norsken de eldre generasjonene snakket – de som hadde lært norsk som andrespråk – ble en del av de språklige «primærdataene» for neste generasjon, som var tospråklig. Skolen og etter hvert også mediene spilte naturligvis en gradvis viktigere rolle, men denne observasjonen er interessant ved at den kaster lys over hvordan dette foregikk i intimsfæren, så å si.

Nye dialekter

Sollid kaller det nye talemålet en dialekt, og skiller mellom en dannelsesfase og en stabiliseringsfase i utviklingen, som hun drøfter nærmere i lys av nyere forskning på hvordan språk overføres i områder som går fra ett språk til et annet på få generasjoner. Her kan hun bygge på teorier og modeller utviklet blant annet i utenlandsk forskning på kreolspråk. I dannelsesfasen spiller «mellomspråklig identifikasjon» en viktig rolle, ved at trekk fra morsmålet og det språket en er «på vei mot», i dette tilfellet norsk, sammenliknes og prøves ut. Trekk som vitner om transfer, kan ifølge henne ses som et uttrykk for de forbindelsene mellom språkene som språkbrukerne har etablert i denne prosessen.

På et tidlig stadium var det mye variasjon, men da det norske språket i bygda ble stabilisert, i de følgende generasjonene, skjedde det som en gradvis utjamning, der variasjonen ble redusert og talemålet ble mer likt annet nordnorsk talemål. I den forbindelse var det viktig at de språklige primærdataene endret seg, ved at foreldrene snakket norsk med mindre av samisk- eller finskinfluerte trekk, ved at flere snakket norsk til barna sine, og ved at norsk generelt ble mer og mer nærværende i hverdagen, slik at nye generasjoner fikk større erfaring med norsk og mindre med samisk og finsk. Stabilisering innebærer at toleransen for variasjon minker, og Sollid undersøker dette ved å spørre folk av ulik alder om de vil godta bestemte norske setninger med færre eller flere finskinfluerte trekk som riktige eller akseptable.

Også Tove Bull, som har undersøkt språket i en opprinnelig sjøsamisk bygd i Troms og skriver om dette blant annet i artikkelen «Språkskifte og språkbevaring blant norske kystsamar» (i Ulla-Britt Kotsinas og John Helgander, utg.: Dialektkontakt, språkkontakt och språkförändring i Norden, Stockholm 1994), kommer til tilsvarende resultater. Bull beskriver en utvikling fra det hun kaller et diffust til et mer fokusert norsk talemål, og sikter med det til at en stor variasjon i mulige former som var der i utgangspunktet, blir mindre.

Nøytralitetsstrategier?

Hvorfor gikk det tilbake med finsk (og samisk) i Skibotn, slik Junttila viser? En kan ikke forstå språkutviklingen i de fornorskede bygdene uten å se den i lys av de språksosiale forholdene som har hersket. Da landsdelen i siste fjerdedel av 1800-tallet ble gjort til «oppbyggingsområde» for norsk språk, fordi myndighetene fryktet særlig det økende kvenske innslaget i befolkningen, ble finsk og samisk språk langt på vei forbudt i skolen, og folk ble utsatt for økende norsk politisk nasjonalisme. Dette kom til å etablere eller bekrefte en rangordning der samisk- og finsktalende og deres barn kom under press.

Den som utsettes for press, vil prøve å komme seg unna. En teori sier at språkbrukere som er i denne situasjonen, kan anvende «nøytralitetsstrategier» når de tilpasser språket sitt. I vår sammenheng vil det si at de snakker slik at de ivaretar tilknytningen til både samisk eller finsk og norsk. Tove Bull tolker samiskinfluerte trekk som har overlevd i fornorskede bygder – intonasjon, trykkfordeling i ord som «besvime» o.l. – som uttrykk for dette. Mange kan høre forskjell på tonefallet i Nord-Troms og Finnmark og det lenger sør, og eksperter kan vel også skjelne kvensk «aksent» fra samisk. Dette er nok – i likhet med mangel på tonem (som heller ikke samisk eller finsk har) og e-endelse i ord som «jente», «flaske», «uke» – et viktig målmerke.

Hilde Sollid peker på sin side på at nøytralitetsstrategier er mindre aktuelle i dannelsesfasen enn i stabiliseringsfasen. Det er først når en ikke har måttet lære norsk i voksen alder, at en kan velge mellom for eksempel et transfermerket «Koffår du trille?» («Hvorfor triller du?») og et normalnordnorsk «Koffår trille du?». Han som sa «Vorfår du trille?», kunne trolig ikke velge.  

Avslutning: Språkforderverne var vanlige andrespråksbrukere

I Norsk Riksmålsordbok står ordet «sprogforderver», med eksempler på bruk hentet fra de politiske feidene på Wergeland og Welhavens tid. Men mens det er gått mer eller mindre i glemmeboka i riksspråket, kjente artikkelforfatteren ordet fra sin egen oppvekst, da «språkforderver» ble brukt godmodig-nedsettende om folk som snakket norsk slik at en moret seg over resultatet. Ordet hadde overlevd i den delen av Norge som var flerkulturelt fra gammelt av. Og det kunne brukes om folk med finsk- eller samiskspråklig bakgrunn som ikke bare var født og oppvokst i bygda, men også – for manges vedkommende – kunne føre slekta tilbake så langt det måtte være, og fortsatt befinne seg innenfor Norges grenser.

Mange har følt seg stigmatisert av å snakke feil norsk. Noen ble regnet som dumme på grunn av sin språklige bakgrunn. De nye undersøkelsene kaster et velkomment lys over realitetene. Som Hilde Sollid skriver: «Transfertrekk har bidratt til en generell nedvurdering av de nordnorske språkkontaktdialektene. Ved å bruke allmenne teorier om språkdannelse og språkinnlæring, blir transfertrekkene avmystifisert: Alle som lærer et andrespråk, får transfertrekk i sitt nye språk, og de sier ingenting om språkbrukernes kognitive evner.»

Helt til slutt: Hvis noen lurer på hva de anførte ordene i tittelen på artikkelen betyr, da kan det opplyses at de uttrykker en sjølironi som er ganske utbredt der forfatteren kommer fra. Noen spør: «Hva er det som gjør at folk holder det gående gjennom mørketida og vinteren her oppe?» Svaret er: «Jo, det er de tre t-ene – tran, trim og tram.» Lesere som ikke forstår humoren, oppfordres til å lese artikkelen en gang til.

 

-- Dag F. Simonsen er rådgiver i Språkrådet.

Del denne siden

Del på Facebook Del på Twitter