Engelske lån som leksikografisk problem

AV ARTHUR O. SANDVED

Mange synes å mene at hovedproblemet med de engelske lånordene som strømmer inn over oss, er at de utgjør en fare for eller en trussel mot norsk språk. Ikke minst skapte importen av engelske lånord bekymring i det tidligere Norsk språkråd, som derfor satte i gang en kampanje for å demme opp for flommen. Det er etter min oppfatning liten grunn til å dele bekymringen. Jeg ser ingen fare for at denne importen skal påføre norsk språk skade. Engelsk har på sin side i alle århundrer hatt åpne dører for nye ord lånt fra andre språk. Dette har ikke skadet engelsk. Tvert imot har det beriket språket. Engelsk hadde fra gammelt av et ord for «hjertelig», hearty, avledet av heart. Så lånte de et nytt ord fra fransk: cordial. Det innebar en berikelse av engelsk. For nå var det mulig å innføre et lite, men vesentlig betydningsskille mellom de to. Engelsk hadde videre fra gammelt av et ord for «sau», sheep, så lånte de et ord fra fransk: mutton. Igjen betød det en berikelse, for nå kunne man skille mellom den levende sauen, som fortsatte å hete sheep, og den som ble servert på bordet, som da altså heter mutton. Eksemplene kunne forfleres nær sagt i det uendelige: Import av lånord tjener til å berike språket, ikke skade det.  

Domenetap

Helt farefri er ikke situasjonen. Det kan hende at vi får oppleve at engelsk overtar enkelte livsområder, domener, som det gjerne kalles, til fortrengsel for norsk. Men det er en annen problemstilling, som ikke har noe direkte med lånord å gjøre, og som derfor ikke skal vies større oppmerksomhet her.

Avløserord

Språkrådet har i flere år vært opptatt av å finne erstatningsord/avløserord for engelske lån. En rekke av disse forslagene – slett ikke alle – virker fornuftige på meg, men noen av dem vil jeg tro er slag i luften. Enkelte av rådets tidligere forslag har vært nettopp det: rene slag i luften. I en periode var man i rådet opptatt av å få folk til å bruke PD i stedet for PC. Det skulle være personlig datamaskin (altså PD), ikke personal computer (PC). Det var knapt noen andre enn Språkrådets egne ansatte som noen gang brukte PD. Nå har selv de gitt opp.

I en lang rekke tilfelle har ikke Språkrådet funnet noe brukbart erstatningsord, simpelthen fordi det ikke lar seg gjøre med rimelighet. Noen eksempler: I fotball har vi fått erstatningsordene hjørnespark, straffespark, frispark, som fungerer aldeles utmerket, men hva skulle vi erstatte breakdown og offside med? Hva skulle vi finne på i stedet for tennisuttrykkene: breakball og volley? For ishockeyuttrykkene: icing og puck? Og dette er bare noen ganske få eksempler fra enkelte idrettsgrener. Det er bokstavelig talt hundrevis av engelske lånord som det ikke er funnet noe erstatningsord for, og som det vanskelig kan finnes noe enkelt erstatningsord for. For bare å nevne noen ganske få:

barbershop, breakeven, bypass-operasjon, camping, catch 22, cocktail, cruisefart, cruisekontroll, doping, dragshow, dubbe/dubbing, flashback, flekse, freelance, healer/healing, jogge/jogging, klone, knockout, lobbyvirksomhet, New Age, overlap(pe), (single) sculler, tensing

Jeg kan ikke skjønne annet enn at importen av disse – og en lang rekke andre – har tjent til å berike det norske språk. Men la meg da straks tilføye at også jeg deler den oppfatning at reservasjonsløs import av engelske lånord kan være et symptom på en slapp, fantasiløs og lite konstruktiv holdning til vårt eget språk og dets uttrykksmuligheter. Jeg har ingen ting imot erstatningsord så lenge disse er fornuftige og naturlige. Men jeg synes ikke at import av lånord er prinsipielt forkastelig. Og jeg synes ikke det er særlig grunn til å fortsette jakten på erstatningsord når de engelske – slik som ovenstående liste – er vel etablerte i norsk.

Ordbokredaktørens problem

Ser jeg da ingen problemer med importen av engelske lånord? Jo da, og noen av dem har jeg slitt en god del med i den senere tid. Men det er problemer av en ganske annen art enn det man vanligvis tenker på i forbindelse med engelske lån. Det dreier seg om de problemer disse lånordene skaper for leksikografen, ordboksredaktøren. I noen tid nå har jeg vært engasjert i arbeidet med revisjon av Norsk riksmålsordbok (NRO), som for øvrig har fått nytt navn: Det Norske Akademis store ordbok (NAOB). Min oppgave her har bl.a. vært å identifisere engelske lån. Hvilke ord og uttrykk er det vi har overtatt fra engelsk? Siden NAOB skal gi ordenes etymologi, må nemlig det anføres.

Lånene grupperes gjerne i forskjellige typer:

  1. Direkte lån: Ord som er overtatt direkte fra engelsk uten noen endring i stavemåten, for eksempel film; eller bare med minimale endringer, som for eksempel tilføyelse av en infinitivs -e, f.eks. clashe.
  2. Indirekte lån: Her skiller man bl.a. mellom:
    (i) Betydningslån, hvor et norsk ord blir brukt i en ny betydning under innflydelse fra engelsk,  for eksempel kjøpe i betydningen «godta, akseptere»: Jeg kjøper ikke det argumentet
    (ii) Oversettelseslån, hvor et engelsk ord eller uttrykk er blitt oversatt med et tilsvarende norsk ord/uttrykk: Frelsesarméen : The Salvation Army; sitte på gjerdet : sit on the fence.

Det er særlig to typer problemer som har voldt hodebry i dette arbeidet:

  • Hvilke ord skal tas med? Når er et ord blitt så almindelig akseptert at det bør tas med? Dette problemet møter vi først og fremst i forbindelse med de direkte lånene.
  • Hvordan kan vi identifisere de ord og uttrykk som vi har overtatt fra engelsk? Dette problemet knytter seg først og fremst til oversettelseslånene.

NAOB er en ordbok over almenspråket – altså ikke en anglisismeordbok. Er da for eksempel ordet offwhite blitt så alment i norsk at det bør tas inn i ordboken? Eller uttrykket off the record? Det er stort sett uproblematisk å identifisere direkte lån. Stavemåten viser jo som oftest at vi har med et lån å gjøre. Problemet her er altså å avgjøre hvilke som skal tas med i ordboken. Hovedkriteriet for innlemmelse vil være bruksfrekvensen i almenspråklige tekster. Betydningslån er heller ikke spesielt problematiske. Ganske anderledes stil­ler det seg med oversettelseslånene. Disse er som regel sammensatte ord (for eksempel frynsegode fra fringe benefit).

Å identifisere oversettelseslån

Det er her det virkelig kinkige problemet ligger: Hvordan skal man identifisere oversettelseslån? Hvorfor er dette så problematisk? Hovedgrunnen til det er at de relativt nært beslektede språk engelsk og norsk normalt danner sammensatte ord på samme måte. Noen eksempler vil klargjøre: Typiske norske sammensetninger er bølgekraft, husbåt, jernbanestasjon, juletre. Men engelsk har nøyaktig samme konstruksjon: wave power, houseboat, railway station, Christmas tree. Når vi da finner disse parallelle uttrykkene på norsk og engelsk, er da de norske uttrykkene oversettelseslån av de engelske? Eller har de to språkene, hver for seg og uavhengig av hverandre, dannet disse sammensetningene på den måten som jo er helt vanlig i de to beslektede språkene?

Nøyaktig det samme er tilfellet også med større språklige enheter, som uttrykk og vendinger. Også de lages ofte på samme måte både på engelsk og norsk. Når vi har uttrykkene organisert kriminalitet og videnskapelig bevis – for å ta bare to eksempler – og engelsk har organized crime og scientific evidence med samme betydning, så dukker det samme problemet opp igjen. Har vi lånt disse uttrykkene fra engelsk? Eller har engelsk og norsk utviklet dem parallelt ved hjelp av de strategier som står til rådighet for dannelse av slike uttrykk i de to språkene?

Identifiseringskriterier

Hvilke kriterier finnes for å avgjøre disse spørsmål? Ett mulig kriterium er tidspunktet da ordet dukket opp i språket. Hvis et ord eller uttrykk er eldre i norsk enn det tilsvarende i en­gelsk, er det liten grunn til å betrakte det norske som lån. Og ganske spesielt hvis ordet eller uttrykket er så gammelt i norsk at det er registrert før engelsk begynte å spille noen rolle som verdensspråk, før det begynte å bli godt kjent i Norge, la oss si før ca. 1870. Et eksempel: På norsk har vi ordet Melkeveien. Det heter på engelsk The Milky Way. Er da vårt ord et lån fra engelsk? Sannsynligvis ikke, for Ibsen har det allerede i Kjærlighedens Komedie, altså fra 1862. Og vel kunne Ibsen en smule engelsk, men så kjent med språket var han neppe at han lot sitt eget språk influere av det i særlig grad. Og svært mange andre i Norge var det ikke som i 1862 kunne så mye mer engelsk enn Ibsen. (Det faktiske forhold her er at både Melkeveien og The Milky Way er oversettelser av et latinsk uttrykk Via Lactea.)

Hvis derimot et ord eller uttrykk kan påvises å være eldre i engelsk enn i norsk, er situasjonen en annen. Ta f.eks. ordet blomsterbarn. Det er regist­rert i NRO fra 1974. The Oxford English Dictionary har flower children fra 1967. Da er det ikke urimelig å anta at her kan det foreligge et lån. Sannsynligheten for det øker betydelig når vi tar i betraktning at ordet har sin opprinnelse i California, hvor det ble brukt som synonym for hippie, særlig for dem som samlet seg i San Francisco og omegn sommeren 1967. Her har vi altså nok et (temmelig sikkert) kriterium for lån. Nemlig der hvor ikke bare ordet selv, men også det fenomen ordet uttrykker, har angelsaksisk opprinnelse.

Dateringskriteriet er én mulighet, men er i seg selv ikke tilstrekkelig. Altså må det suppleres med andre kriterier; og det finnes enkelte andre. Ta et ord som datert i uttrykket det er underlig å se hvor datert den store Freud virker i dag. På gammeldags norsk daterer vi brever og dokumenter, ikke mennesker. Det er neppe tvil om at det her foreligger et lån fra engelsk dated i betydningen «avleggs, akterutseilt». Knapt noen ville finne på å bruke ordet datert i en slik ny betydning hvis det ikke hadde vært for at engelsk dated brukes på samme måte. Da er det rett og slett den fysiske likheten mellom datert og dated som forteller oss at det her høyst sannsynlig foreligger et lån.

Et lignende forhold finner vi i uttrykket være familiær med, hvor vi igjen har å gjøre med et betydningslån. Uttrykket brukes nå med en ny betydning «være kjent med, fortrolig med». Igjen er det neppe tvil om at det som ligger til grunn for den nye bruken, er det engelske be familiar with. Og igjen er det nokså klart at det er den fysiske likheten mellom familiær og familiar som forteller oss at dette er et lån fra engelsk.

Et annet eksempel, som viser at det finnes ytterligere kriterier: Det engelske uttrykket a white elephant brukes om «en eiendel som er ubrukelig eller til bry, især en som er kostbar å holde på eller vanskelig å kvitte seg med». Når uttrykket en hvit elefant brukes på samme måte, er det igjen all mulig grunn til å regne med et lån. Og grunnen er ganske enkelt den at uttrykket er så helt spesielt, så aparte. Her har vi altså et annet mulig kriterium, et som har å gjøre med uttrykkets egenart. Hvis et uttrykk er helt spesielt, en uvanlig og (høyst) uventet sammenstilling av ord, er det liten grunn til å tro at det er utviklet parallelt i de to språkene, altså må det være et lån; og da viser dateringskriteriet at det i dette tilfellet ikke kan være norsk som er långiver. Det tidligste engelske eksempel på uttykket er 120 år eldre enn det norske.

Et lignende resonnement kan også gjøres gjeldende for idiomatiske uttrykk.

Et par eksempler: Vi har uttrykket være i boks fra 1985. Engelsk har be in the bag fra 1920-årene. Vi har idiomet (bli tatt) med buksene nede fra 1984. Engelsk har (be caught) with one’s pants down fra 1932. Da er straks muligheten tilstede for at vi kan antyde lån.

Stilt overfor disse problemene er leksikografene nødt til å innrømme at de svært ofte er usikre. Og denne usikkerheten må på et eller annet vis komme til uttrykk. En løsning er å operere med det som kunne kalles «leksikografens (u)sikkerhetsskala», for eksempel noe i retning av

blomsterbarn etter eng. flower children
beslutningsprosess sannsynligvis etter eng. decision(-making) process
slå under beltestedet muligens etter eng. hit below the belt

Og som det siste: barnesikker jf. eng. child proof

 

-- Arthur O. Sandved er professor emeritus i engelsk språk. Han er nå engasjert i arbeidet med revisjon av Norsk Riksmålsordbok (Det Norske Akademis store ordbok).

Del denne siden

Del på Facebook Del på Twitter