Vedlegg

Forslag fra Norsk språkråd

[side 13]
Oversendt med brev til Kirke- og undervisningsdepartementet av 16. oktober 1979

Forslag om endringer av gjeldende rettskrivningsregler for bokmål (rettskrivningen av 1938, «Ny læreboknormal 1959», med seinere endringer). Forslagene er vedtatt på rådsmøter i Norsk språkråd 9. oktober 1976 og 26.–27. januar 1979.

Historikk

«Gjeldende rettskrivning» er formelt rettskrivningen av 1938, supplert med læreboknormalen av 1959, som på enkelte punkter også betydde en justering av rettskrivningsreglene. I løpet av den tid Norsk språknemnd var i funksjon etter 1959, ble det ogsågjort en del mindre rettskrivningsendringer.

Da Norsk språkråd avløste Norsk språknemnd i 1972, ble spørsmålet om rettskrivningsendringer for bokmål straks aktuelt. «Komitéen til å vurdere språksituasjonen m.v.» (Vogtkomiteen) hadde i sin innstilling berørt spørsmålet om rettskrivningsendringer:

«Denne komité er ingen rettskrivningskomité og har ikke sett det som sin oppgave å komme inn på detaljer i rettskrivningen. Komitéen kan heller ikke binde et eventuelt fremtidig språkvernråd, men den vil henlede dets oppmerksomhet på forholdet. Komitéen har selv den oppfatning at det i disse spørsmål bør vises toleranse. Enhver rettskrivning vil måtte treffe et valg mellom forskjellige former som ofte hver for seg er meget brukt, men prinsipielt er det uheldig at former som både har tradisjon i skriftspråket og er levende i litteratur og tale, utelukkes fra den offisielle rettskrivning.»

(Vogtkomiteens «Innstilling om språksaken», s. 31, jf. St. meld. nr. 15 1968–69 «Om språksaka», s. 51.)

I sine uttalelser om «Innstilling om språksaken» la både Det norske Akademi for Sprog og Litteratur og Riksmålsforbundet sterk vekt på dette avsnittet i innstillingen. Riksmålsforbundet sier bl.a. i samband med resolusjon om «Innstilling om språksaken» på forbundets landsmøte i 1966:

«Heri ligger at forbundet vil la seg representere i et sprogvernråd av den art som komitéen har planlagt. Det skjer i tillit til komitéens enstemmige uttalelser om behandlingen av riksmålet (s. 30–31 og 53). Skulle denne tillit bli skuffet, og rådet, eventuelt myndighetene, ikke tillate at tradisjonelle riksmålsformer blir innlemmet i den offisielle rettskrivning, da vil det måtte regnes med at forbundet må overveie å trekke sine representanter tilbake
(Uthevet i uttalelsen, jf. St. meld. nr. 15, s. 75.)

Det norske Akademi for Sprog og Litteratur krever også at tradisjonelle riksmålsformer må bli tillatt:

«Dette sprog må få tilbake sin offisielle status; det må bli tillatt brukt i skolen, av skolens elever og i skolens lærebøker.» (St. meld. nr. 15, s. 76.)

Når disse organisasjonene hadde uttalt seg så utvetydig overfor Kirke- og undervisningsdepartementet, kom det ikke uventet at krav om rettskrivningsendringer ble fremmet allerede på det første ordinære møtet i Norsk språkråd 15. april 1972. Bokmålsseksjonen gjorde enstemmig dette vedtaket:

«Bokmålsseksjonen i Norsk språkråd mener at det bør skje en liberalisering av rettskrivningsreglene i bokmål, og at dette må settes i verk så raskt som mulig.
Før en fullstendig rettskrivningsrevisjon kan settes i gang, nedsettes det straks et hurtigarbeidende utvalg, bestående av fagnemndas bokmålsmedlemmer med varamenn, som tar for seg reglene for

a) hunkjønnsbøyning,
b) flertallsbøyning av intetkjønnsord,
c) fortidsbøyning av svake verb,
og utvalgets uttalelse oversendes departementet.»

Etter dette nedsatte styret i Norsk språkråd det særutvalget som bokmålsseksjonen hadde gjort vedtak om.

På et møte 8. mai 1972 vedtok særutvalget følgende formulering:

«Om hunkjønnsformer, flertall av intetkjønnsord og fortidsformer av svake verb i bokmål

Hunkjønnsformer
De gjeldende regler for hunkjønnsbøyning i bokmål, Ny læreboknormal 1959, s. 19–23, er en modifikasjon av reglene fra 1938. Striden står ikke om mulighetene for å bruke full hunkiønnsbøyning, men om hvilke ord som skal ha obligatorinsk -a i best. form entall; læreboknormalen har her fulgt tidligere rettskrivninger ved å peke ut visse kategorier ord som skal ha -a, men åpner en mulighet for felleskjønnsformer i visse typer av stil.

De kriterier som legges til grunn, er ikke uten videre klare og entydige for brukerne, dvs. skoleelevene, som det først og fremst er tale om her. [side 14]

De kategorier det gjelder, er:
1. Konkreter som er hunkjønn i «vanlig norsk folkemål».
2. Abstrakter som har særnorsk form.

Unntakene fra regelen om konkreter er mange og delvis ikke lette å definere (ord med poetisk el. religiøs klang, ord for legemsdeler, ord med dels folkelig, dels litterær form eller bruksområde). Regler av denne typen vil ofte være greie nok for dem som først laget dem, fordi de er et forsøk på å formulere usus hos en viss gruppe, men med de norske språkforhold er det ikke uten videre klart at slike regler kan formuleres for større grupper av «normalmålbrukere». Endringer og forskyvninger av grensene kan skje raskt, og lokale variasjoner kan være større enn regelverket forutsetter.

Regelen om at visse abstrakter med særnorsk form skal ha obligatorisk -a, kan komme til å hindre at slike ord blir tatt i bruk; mange av de «særnorske» formene er korte og egner seg som avløsninger eller varianter, men hunkjønnsformene står svakest i de rene skriftmålsord, og abstrakter er stort sett skriftmålsord.

En opphevelse av reglene om obligatorisk -a i best. form i visse ord vil bety at en unngår definisjoner som «særnorsk», som f.eks. skoleelever ikke har forutsetninger for å forstå. I 1917 kunne det nok være temmelig klart for de fleste skriftmålsbrukere at en form som ku var særnorsk v.s.a. den tradisjonelle skriftmålsform ko, men den yngre generasjon i dag kjenner vel snaut formen ko, og ku er den eneste mulige form. Forslaget går ut på å gjøre det mulig for elevene å bruke endelsen -(e)n i alle ord som i de fleste former for norsk talemål har eller kan ha endelsen -a (-å, -o, -i, -e o.l.).

Det betyr ikke at vi mener -en bør brukes i ord av typen heia, kua, løypa, vidda, øya, arbeidsløysa («særnorsk form»), men vi regner at i slike ord har a-formen festnet seg, og at det for de aller fleste faller naturlig å bruke den. Det er derfor neppe grunn til å gi særregler for disse ordene og dermed igjen gi seg ut på definisjoner som kanskje vil vise seg uholdbare eller uhensiktsmessige om få år.

Når det gjelder elevenes behandling av hunkjønnsformene, har læreboknormalen følgende formulering (s. 19):

«Reglene om obligatorisk bruk av hunkjønn i bestemt form i en rekke ord var det viktigste punkt i reformen av 1938. Disse formene har også hatt noe av et gjennombrudd både i skjønnlitteraturen og i store deler av pressen etter 1938. På den annen side har svært mange av de tradisjonelle felleskjønnsformer ennå en sterk plass i bevisstheten hos dem som bruker bokmålet. Dertil kommer at et stort antall ord har skiftende kjønn i ulike dialekter. Disse forhold taler for at en i barneskolen bør gå fram med lempe når det gjelder elevenes bruk av hunkjønnsformer. Ved retting av skriftlige arbeider bør derfor ustøhet i bruken av hunkjønn ikke regnes som feil, men avvik fra de regler som lærebøkene følger, må påpekes, og systemet med hunkjønnsord må innøves for de vanlige ords vedkommende. Ved eksamener i den høgre skolen bør imidlertid de gjeldende regler kreves gjennomført, når ikke spesielle stilistiske hensyn åpenbart har spilt inn.»

Det nedsatte utvalg i Norsk språkråd rår til at denne formuleringen blir endret, slik at den kommer til å lyde:

«Reglene om obligatorisk bruk av hunkjønn i bestemt form i en rekke ord var det viktigste punkt i reformen av 1938. Disse formene har også hatt noe av et gjennombrudd både i skjønnlitteraturen og i store deler av pressen etter 1938. På den annen side har svært mange av de tradisjonelle felleskjønnsformer ennå en sterk plass i bevisstheten hos dem som bruker bokmålet. Dertil kommer at et stort antall ord har skiftende kjønn i ulike dialekter. Disse forhold taler for at en i skolen bør gå fram med lempe når det gjelder elevenes bruk av hunkjønnsformer. I sine skriftlige arbeider bør derfor elevene ha adgang til å bruke -en i alle hunkjønnsord.»

Flertall av intetkjønnsord
Når det gjelder bestemt form intetkjønn, rår utvalget til at elevene i sine skriftlige arbeider bør ha adgang til å skrive -ene i alle ord.

Fortidsformer av svake verb
Ved verb som etter gjeldende rettskrivning skal ha -de, -d eller -te, -t i preteritum og partisippform, men som i tale og skrift også kan ha varianten -et i disse to former, er formen med -et tillatt i elevenes skriftlige arbeider inntil en rettskrivningsrevisjon kan gjennomføres.

Disse reglene bør også gjelde for språkbruk i Norsk rikskringkasting.»

Styret sendte forslaget til departementet. Forslaget ble tatt til følge,og departementet sendte ut rundskriv til skolene om dette (Rundskriv nr. F-138/73, 13.4.73). Siden april 1973 har så dette såkalte liberaliseringsvedtaket vært en del av gjeldende regelverk for skoleelever.

Rådsmedlemmene ble også oppfordret til å sende inn forslag om rettskrivningsspørsmål de ønsket behandlet i Språkrådet.

I løpet av høsten 1972 kom det inn en rekke forslag om endringer og justeringer i rettskrivningen for begge målformer.

Rettskrivningsspørsmålene ble drøftet både i seksjonsmøter og i fullt rådsmøte 2. og 3. februar 1973.

Bokmålsseksjonen sluttet seg til et forslag fra redaktør Per Thomsen om å oppnevne et særskilt utvalg til å utrede spørsmålet om endringer i bokmålsrettskrivningen. Styret sendte forslaget til fagnemnda, som i møte 19. mars 1973 foreslo at særutvalget skulle bestå av de fire bokmålsrepresentantene i fagnemnda – Trygve Bull, Eyvind Fjeld Halvorsen, Egil Pettersen og Finn-Erik Vinje, supplert med ytterligere tre rådsmedlemmer – Carl Hjalmar Borgstrøm, Leif Roksund og Margrete Aamot Øverland. Utvalget ble oppnevnt av styreformennene etter fullmakt. Særutvalget har siden arbeidet med rettskrivningsspørsmålene fram til ja-[side 15]nuar 1979. Bull, Roksund og Vinje gikk ut som representanter i Norsk språkråd fra begynnelsen av 1976, men fortsatte som medlemmer av særutvalget. Fra januar 1976 ble Alfred Jakobsen medlem av fagnemnda og ble også oppnevnt som medlem av særutvalget for bokmål. Fra 1977 har Borgstrøm og fru Øverland ikke kunnet møte i særutvalget, fru Øverland døde 20.11.78. I stedet har Gorgus Coward møtt i særutvalget. Særutvalget bestod således ved avslutningen av arbeidet av Trygve Bull, Gorgus Coward, Eyvind Fjeld Halvorsen, Alfred Jakobsen, Egil Pettersen, Leif Roksund og Finn-Erik Vinje.

Særutvalget har ikke hatt noe eksplisitt mandat utenom det å drøfte spørsmål om justeringer av bokmålsrettskrivningen.

Drøftelsene både i rådsmøtet 2. og 3. februar 1973 og i fagnemndmøtet etterpå gjorde det klart at det man tok sikte på, var en gjennomgåelse av de punkter i rettskrivningen hvor forskjellige syn hadde kommet til uttrykk i forslag og uttalelser til Språkrådet. Særutvalget har vært slik sammensatt at forskjellige syn på bokmålsrettskrivningen har vært representert. Særutvalget har sett det som sin oppgave å drøfte omstridte sider ved rettskrivningen, men først og fremst har det søkt å skille mellom vesentlig og uvesentlig. Utvalget ble tidlig klar over at hovedproblemene allerede var berørt i liberaliseringsvedtaket av 1972. De tre punktene utvalget har konsentrert sitt arbeid om, er de følgende:

  1. Hunkjønnsbøyningen og flertallsbøyningen i bestemt form av intetkjønnsord.
  2. Fordelingen av svake verb mellom bøyningstypene -a/-et og -te, -t (-de, -d).
  3. Regler for skrivemåten av en del enkeltord.

Særutvalget drøftet punktene hver for seg og samlet, og det ble også drøftet om det skulle være mulig å finne fram til kompromissløsninger .

Særutvalget anså punktet om hunkjønnsbøyningen som det viktigste og behandlet det derfor først. Utvalget delte seg i tre fraksjoner, og det ble besluttet å legge fram fraksjonenes forslag for bokmålsseksjonen på møtet i Norsk språkråd 11. oktober 1975.

Alle medlemmer av særutvalget var enige om at den valgfrihet elevene hadde etter liberaliseringsvedtaket av 1972, burde opprettholdes, uenigheten gjaldt ytterligere utvidelse av valgfriheten og det permanente regelverk.

En fraksjon, Borgstrøm og fru Øverland, foreslo opphevelse av læreboknormalen og godkjenning av alle Riksmålsordlistens former.

En annen fraksjon, Bull, Pettersen, Roksund og Vinje, foreslo i det vesentlige opprettholdelse av gjeldende regler, med en del justeringer.

En tredje fraksjon, Halvorsen, la fram et kompromissforslag som gikk ut på at alle hunkjønnsord skulle ha valgfritt -a eller -en i bestemt form entall i rettskrivningen, mens de obligatoriske -a-endelsene skulle opprettholdes for en rekke ord i læreboknormalen. Bull hadde en særuttalelse hvor han gjorde oppmerksom på at han under forutsetning av at Riksmålsforbundet og Det norske Akademi for Sprog og Litteratur frafalt sin egen norm (Riksmålsordlisten), var villig til å gå meget langt i retning av å anbefale liberalisering.

Bokmålsseksjonen vedtok at særutvalget skulle arbeide videre med forslagene og legge kompromissforslaget til grunn.

Forslagene ble så lagt fram til ny drøfting på rådsmøtene 30.–31. januar 1976 og 9. oktober 1976.

På møtet 9. oktober 1976 ble det gjort endelig vedtak om hunkjønnsbøyningen innenfor rettskrivningen (jamstilling av ei og en som ubestemt artikkel med 16 mot 3 stemmer, jamstilling av -a og -en som bestemt artikkel med 12 mot 7).

For intetkjønnsbøyningen. ble det vedtatt å jamstille -a og -ene i bestemt form flertall (14 mot 5 stemmer).

Det var også flertall i begge seksjoner for at det fortsatt skulle være en læreboknormal (enstemmig i nynorskseksjonen, 13 mot 6 stemmer i bokmålsseksjonen). Det ble også gjort vedtak om at læreboknormalen skulle gjøres gjeldende for offentlige tjenestemenn (enstemmig i nynorskseksjonen, 11 mot 8 stemmer i bokmålsseksjonen).

Gjennom året 1977 arbeidet særutvalget med læreboknormalreglene for hunkjønnsbøyningen og intetkjønn bestemt form flertall, med verbalbøyningen og med enkeltord. De ord som etter læreboknormalen av 1959 hadde obligatorisk -a i bestemt form entall, ble fordelt på lister, det ble satt opp en foreløpig oversikt over svake verb der det kunne komme på tale å regulere bøyningen, og det ble laget lister over enkeltord hvor det forelå krav om å tillate tradisjonelle skriftspråksformer.

På rådsmøtet 27.–28. januar 1978 drøftet så bokmålsseksjonen og hele rådet forslag om:

1. Regler om bøyning av flertall bestemt form av intetkjønnsord i læreboknormalen. [side 16]
2. Regler om bøyning av bestemt form entall av hunkjønnsord i læreboknormalen.
3. Regler for skrivemåten av enkeltord, både for læreboknormalen og den videre rettskrivning.

Drøftelsene fortsatte på et møte i bokmålsseksjonen (kalt "arbeidsmøte") 17. juni 1978. Da man heller ikke her fikk drøftet enkeltord, ble det sendt ut et spørreskjema til alle medlemmene av bokmålsseksjonen, med oppstilling av alle forslag fra særutvalget for hvert enkelt ord og en spesiell rubrikk for dem som ikke ønsket å uttale seg. På grunnlag av svarene på disse spørreskjemaene ble så listene over enkeltord noe omordnet, og enkelte forslag ble trukket tilbake. Det ble også utarbeidet en endelig oversikt over forslag til regulering av den svake verbalbøyningen.

Alle forslagene fra særutvalget om disse punktene ble så igjen lagt fram til drøftelse i seksjon og råd på møtet i Norsk språkråd 26. og 27. januar 1979.

De forslag som ble endelig behandlet på dette møtet, var følgende:.

1. Forslag som gjelder bøyning av intetkjønnsord:
a. Forslag fra Jakobsen og Pettersen om at ytterligere to ord skal ha obligatorisk -a i bestemt form flertall i læreboknormalen.
b. Forslag om at valgfrihet -a/-ene i bestemt form flertall ikke skal gjelde ord av typen kvantum, tema (i læreboknormalen og rettskrivningen).

2. Forslag som gjelder hunkjønnsbøyningen:
a. Forslag om tilleggsregel for rettskrivningen om uttrykk av typen i kjømda, få dilla, i otta o.l.
b. Reviderte lister over ord som har obligatorisk -a i bestemt form entall etter gjeldende regler. Revisjonen gjelder listene over ord som en fraksjon innen særutvalget (Coward og Halvorsen) foreslår skal ha valgfritt -a eller -en i læreboknormalen.

3. Forslag om skrivemåten av enkeltord (læreboknormalen og rettskrivningen).

4. Forslag om justering av bøyningen av noen svake verb (læreboknormalen og
rettskrivningen).

Forslagene ble drøftet generelt i råd og seksjon, deretter ble det stemt over dem i seksjonsmøte. En oversikt over avstemningsresultatene er sendt Kirke- og undervisningsdepartementet i form av referat fra møtet.

Særutvalget for bokmål hadde dermed fullført sin oppgave. Fagnemnda har utarbeidet en oversikt over de forslag til endringer i rettskrivning og læreboknormal som er vedtatt av bokmålsseksjonen.

Oversikt over forslagene

1 Forholdet mellom rettskrivning og læreboknormal

1.1 Rettskrivning – læreboknormal

Det skal fortsatt være en læreboknormal (en trangere norm) innenfor rettskrivningen.

På Språkrådets møte 9.10.76 ble det vedtatt i plenum med 33 stemmer (av 40 (20 (alle) i nynorskseksjonen, 13 (av 19) i bokmålsseksjonen)) å rå til at det fortsatt skal være et skille mellom en videre rettskrivning og en trangere norm (læreboknormal) i begge målformer.

Alle seinere avstemninger om utformingen av læreboknormalen hadde som forutsetning at det allerede var vedtatt at det skulle være en læreboknormal. Det ble således på møtet 26.–27.1.79 vedtatt enstemmig at visse intetkjønnsord (9 ord) og hunkjønnsord (ca. 640 ord) skal ha obligatorisk -a innenfor læreboknormalen.

1.2 Bruksområdet for læreboknormalen

Læreboknormalen skal gjelde for lærebøker og offentlig tjeneste.

På Språkrådets møte 9.10.76 ble det vedtatt i plenum med 31 stemmer (av dem 20 (alle) i nynorskseksjonen, 11 (av 19) i bokmålsseksjonen) å rå til at læreboknormalen skal gjelde for lærebøker og offentlig tjeneste. Et forslag om at læreboknormalen også skal gjelde for NRK (de faste sendingene), ble forkastet, da det ikke fikk flertall i begge seksjoner (29 stemte for (av dem 20 (alle) i nynorskseksjonen, 9 (av 19) i bokmålsseksjonen). [side 17]

2 Endringer i bokmålsrettskrivningen

2.1 Intetkjønnsord i bestemt form flertall

Nye regler

Rettskrivningen:
Alle intetkjønnsord har valgfritt -a/-ene, unntatt ord av typen kvantum og tema, som har bare -ene etter 1959-normalen. Disse skal fortsatt ha bare -ene.

Læreboknormalen:
Innenfor læreboknormalen skal disse 9 ordene ha obligatorisk -a: barn, bein, beist, hol, kol, naut, segl, sev, krøtter.

Eksempler på hvordan bøyningen blir:

bord b.fl. -a/-ene som før
ansikt b.fl. -a/-ene som før
døme b.fl. døma/-ne som før
kvantum b.fl. kvantaene som før
votum b.fl.votaene som før
     
barn b.fl. -a [-ene] før b.fl. barna
bein b.fl. -a [-ene] før b.fl. beina
eple b.fl. epla/-ne før b.fl. eplene
hefte b.fl. hefta/-ne før b.fl. heftene

For både rettskrivningen og læreboknormalen betyr vedtakene disse forandringene:

Vel 500 ord som ender på trykklett -e, hadde etter 1959-normalen -ene i bestemt form flertall. De får nå valgfritt -a/-ene.
Eks.: eple – b.fl. epla el. eplene
fylke – b.fl. fylka el. fylkene

For rettskrivningen betyr vedtakene dessuten:
De ordene som hadde obligatorisk -a i bestemt form flertall, får valgfritt -a/-ene.
Eks.: dyr – b.fl. dyra el. dyrene

For læreboknormalen betyr vedtakene:
Andre ord (utenom de 9 ovenfor) som før hadde obligatorisk -a, får i bestemt form flertall valgfritt -a/-ene: dyr, felæger, gam, kje, lik (på seil), reis, troll.

Kontroversielle punkter var:

1. Regelen om full valgfrihet -a/-ene innenfor rettskrivningen. Dette ble vedtatt 9.10.76 med 14 stemmer av 19 tilstedeværende.

2. Valgfritt -a/-ene innenfor læreboknormalen for ordene dyr og garn. Dette ble vedtatt 26.1.79 med 11 mot 10 stemmer.

De øvrige vedtakene ble gjort enstemmig.

Oppstillingen nedenfor viser hvordan de ordene som etter 1959-normalen hadde obligatorisk -a, skal bøyes etter vedtakene:

dyr dyra/dyrene
felæger felægra/felægrene
garn garna/garnene
kje kjea/kjeene
lik lika/likene (på seil)
reis reisa/reisene
troll trolla/trollene
   
barn barna [barnene]
bein beina [beinene]
beist beista [beistene]
hol hola [holene]
kol kola [kolene]
krøtter krøttera [krøtterne]
naut nauta [nautene]
segl segla [seglene]
sev seva [sevene]

(Ved ordene kne og tre er bøyningen som før: knea/knærne og trea/trærne.)

2.2 Den ubestemte artikkel i hunkjønn

Alle hunkjønnsord kan valgfritt ha ei eller en som ubestemt artikkel.

(Vedtatt 9.10.76 med 16 stemmer av 19 tilstedeværende.)

2.3 Hunkjønnsformen av eiendomspronomen (mi, di, si)

Formene mi, di, si er obligatoriske etter bestemt form hunkjønn på -a. Når eiendomspronomenet står foran, er det valgfritt min/mi, din/di, sin/si.

(Vedtatt 9.10.76 enstemmig.)

2.4 Genitiv av hunkjønnsord i bestemt form

Genitiv på -s i bestemt form er tillatt også om en bruker -a-form (bokas, bygdas).

Genitiv på -ens blir tillatt – selv om –a blir brukt i nevneformen av ordet.

(Vedtatt 9.10.76 enstemmig.)

2.5 Hunkjønnsord i bestemt form entall

Nye regler

Rettskrivningen:
Alle hunkjønnsord har valgfritt -a/-en. Men i visse faste uttrykk skal det være bare -a, f.eks. i blinda, blåmyra, så busta fyker, ikke filla, på fylla, i bakleksa, få dilla, på hekta, i kjømda, la humla suse, ta på krita, luft i luka, få vann på mølla, ikke eie nåla i veggen, høy på pæra, i otta, kaste på stikka, av samme ulla, på vidåtta, spille på slurva. [side 18]

Læreboknormalen:
Ca. 640 ord skal fortsatt ha obligatorisk -a. (Tallet på ord med obligatorisk -a reduseres fra ca. 1100 til ca. 640.) Obligatoriske -a-ord skal kunne få -a eller -en når de brukes overført, dvs. i en annen enn den egentlige, opprinnelige betydning.

Eksempler på hvordan bøyningen blir:

a) som før, vel 2000 ord

tid -a/-en
avis -a/-en
borg -a/-en
bønn -a/-en
   
kølle -a/-en
adresse -a/-en
balje -a/-en
evne -a/-en
   
aning -a/-en
attføring -a/-en
blending -a/-en

dikting

-a/-en
   
skam -rna/-men

moster

-tra/-en
trengsel -sla/-en

b) før: -a, ca. 640 ord

agn -a [-en]
blåse -a [-en]
   
-løyse

-a [-en]

kjensle -sla [-en]
takksemd -a [-en]
høgd -a [-en]
ambod -a [-en]
attergløyme -a [-en]
   
bikkje -a [-en]
jukse -a [-en]
jåle

-a [-en]

   
bakstehelle -a [-en]
binne

-a [-en]

brygge

-a [-en]

bukt

-a [-en]

bygd

-a [-en]

fonn

-a [-en]

(Alle ordene under punkt b er ført opp på liste 2, s. 22.)

c) før: -a, ca. 50 ord

-ing (alle verbalabstrakter på-ing som før hadde -a) -a/-en
alen -lna/-en
bie -a/-en
bleie -a/-en
bremse -a/-en
fylgje -a/-en
fyrstikk -a/-en
gydje -a/-en
hamingje -a/-en
lyster -tra/-en
mosott -a/-en
munnvik -a/-en
skipreide (vsa. -t) -a/-en

syre

-a/-en
ånder -dra/-en

d) før: -a, ca. 390 ord

aske -a/-en
bjelle -a/-en
bok -a/-en
dyne -a/-en
agnor -a/-en
alke -a/-en
and -a/-en

(Alle ordene under punktene c og d er ført opp på liste 1, s. 19.)

Kontroversielle punkter var:

1. Regelen om at det skal være valgfritt -a/-en ved alle hunkjønnsord innenfor den videre rettskrivningen. Dette ble vedtatt 9.10.76 med 12 stemmer av 19 tilstedeværende.

2. Valgfriheten innenfor læreboknormalen for ordene (ca. 390) under punkt d ovenfor.

Dette ble vedtatt 26.1.79 med enten 12 eller 13 stemmer av 21 tilstedeværende. (Avstemning i flere trinn.)

De øvrige punktene ble enstemmig vedtatt.

[side 19]

Liste 1

-a > -a/-en (ca. 440 ord)

Hunkjønnsord som nå har obligatorisk -a, der det foreslås at det blir valgfritt -a/-en også innenfor læreboknormalen. (Alle andre ord som nå har obligatorisk -a, skal fortsatt ha obligatorisk -a innenfor læreboknormalen.)

Alle verbalabstrakter på -ing skal ha valgfritt -a/-en, men ved ord som er merket *, er det tilrådelig å bruke -a.

agnor

klype sjølilje
aksel kløft sjøl(v)berging
alen kløv sjøstjerne
alke kolje skate
and kolle = trekar ski, hopp-
aske komse skinke
*auking kran skinne
avskiping kringle skipreide (vsa. skipreide -t)
beltespenning krone skive
bergfrue krukke skjeppe
berggylte krybbe skjorte
bidronning krykke sklie

bie

kufte skodde
bile kule, kanon-, hjerte- skorpe
bjelle kumle skorte
bjørk kuvending skove
bleie kveite skrei, jule-
blekke kveke skrike
blemme kvern skrukke
blære kvige skrøne
bok kvise skuffe
bomme kyse skuffel
bot køy(e) skur
bremse kåpe sky
  kåte  
brik lange skøyte = skeise
bringe *lauving skål
brosme legde skåte
brugde *leiing (og sms. av-) slalåm = spor
brynje leire slegge
bukse lekt(e) *slepping
*bureising lemus slir(e)
bust lend sluffe
bønne lense slå
bør lerke slåpe
bøsse lind smekke
bøtte line smelle
båre lisse snadde
dagrenning list snare
drift liste snelle
drive -lo (i: heilo, åkerlo) snipe
due lodde snor
duppe lomme sol
dust lon soleie
dyne loppe sperre
dør lue spette
elv luft spik
eng luke spildre
erle lumpe *spreiing
ert lunte sprøyte
evje lus stang
fating lykt stappe
-ferd lyse steik
ferje lyster stikke
fil *løysing (og sms.: -av) strand
firfisle man stue = hus; værelse
fjær mappe størje
flage mark suppe
flaske mast sut
flenge matte sval
flerre meis(e) svale
flette mile sve
flo mine sveiv
flue moro svepe
flyndre mosott sverte
flære mugge sville
fløyte munnvik sviske
*framsyning mure sylte
frynse mus *synkverving
furu mynte syre (kjem. og bot.)
fylgje myse syre
    søle
fyll (-stoff) myske sølje
fylling mølle søppel (vsa. søppel -et)
fyrstikk(e) mønje sørpe
*førebuing måke = skuffel søte
gangsperre nauberging
gate nebbe = kanne med tut såpe
gaupe nebbenose takke
gikt nepe tang

gjedde

nesle tann

gjelle

   
gjødsel never tavle
gjørme nise tege
glo niste teine
gran nype terne
grav nyperose terte
grime nyve teve
grind nøtt tilje
grop nål *tiltjukning
grue *oreigning tine
gruve ort tjære
gryte osp tofte
grønske padde tomt
gul(e) = vind; eggeplomme panne topplente
gydje perse torv
gynge pipe trakt
gås plomme tralle
hakke pløgsel trapp
hamingje potte trille
hamn presse trinse
harv pumpe trisse
harving pute tromme
havn pære *truloving
heks pølse trygding (og sms.: kasko-)
hekte rake trøye
helle   tuft
helse ramme -tunge (eks.: ild-, land-, tiril-)
*helsing rasp tust
hempe rast tvare
hending regle tvinge
hengsel reit = fure i åker tønne
hesje reke
hesjing rekning (og sms.: bokstav-) tåg
hette remse tåke
hinne renne ugle
hoft renning = varp i vev ulke
horg = kultsted, alter revne ull
hork = vidgjering ri *utbreiing
hose rifle vanhelging
hue rift vegvøling
humle rikse vekt
huske rim = stang, spile, fjøl *vernebuing
hylle ringe veske
hylse ripe = stripe, rift vidje

hyre

riske = hestesykdom; sopp vigsling

hyse

   
ile rist vik
ilske rogn (fiskerogn) vikke
*innreiing rokke vilske
jakke rot vinde
jakt rotte vipe
*-jamning (eks.: mann-, ut-) rugde vippe
jamstelling rulle vist
jamstilling runing vogn
jord ruse vondske
jorting rute vorte
kahytt rye vrist
kaie røre vågmor
  røye  
kake røyking øks
kanne ørske
kappe råd (bote- o.a.) øse, vann-
kiste råk *øydelegging
kjempe saft åme
klemme sag ånder
klinke *sanning (og sms.: u-) åre
klo selje åte
klokke sene *åtvaring
klopp seng  
klubbe sevje  

[side 22]

Liste 2

-a > -a [-en].

Liste over ord som fortsatt skal ha obligatorisk -a innenfor læreboknormalen.

Som vedlegg til dokumentet (vedlegg 3) følger listene a, b, c og d, der de samme ordene er stilt opp i atskilte lister, og der det gis enkelte opplysninger om betydning, forholdet i dialektene, oppstillingen i Riksmålordlisten (1976).

agn kjemme

skremme, fugle-

ambod kjenge skreppe
attergløyme kjensle skrie
attlege kjerke (vsa. kirke -a/-en) skrubbe
ause, kjeft-, vass- (vsa. øse, se liste 1) kjerre, drag-, hånd- skråme (vsa. -a/-en)
avberre kjerring skurve
bakstehelle kjette skute
beine kjone skyru
be(i)nke kjuke skøyte = båt
beit = ris, friske kvister i for; i beit for, gå beit) kjøe skåk
beite = agn kjøve -sle (avledninger på -sle, eks.: hengsle, drygsle, pløgsle)
beste klauv sleipe
bikkje kleiv sleiv
bingse klove slenge
binne kluft slepe
bjølle (vsa. bjelle, se liste 1) klype = hånd slett(e)
bjørg klyse sleve
blande kløne slind
bleike klåte slingse
blese knippe = spatt slintre
blinde knultre slo = orm-; horntapp-, slepe- vei
bloke koie slurve = slurvete person
blokke koke sluske
blygd kokke sløke
blære = hoven person kole slåte
bløme kolle = ku slåtte
bløyte kone smelte = fisk; masse, røre
blåse kongro smette
bok (bot. vsa. bøk -en) korg (vsa. kurv -en) smie
boso kote smørje
bratte kregde sneis (vsa. sne(i)s -et)
braut krekle snekke
brekke kreppe snelle = jente
brok krille snerpe (på korn; om person)
bru krungle snuppe
brun (vsa. bryn -et) krykkje snurpe
brur (vsa. brud -a/-en) krøkle soge
brye krå soppe
brygge kråke spong
bu ku sprette, eng-, gras-
budeie kule = omgang i spill sprunge
bukt kulle stemne (vsa. stemne -t og stevne -t)
bune -kunne stemne, fram-
bye (vsa. byge -a/-n) kupe stett = gryte; tram
bygd kvasse stette
bysse kve stille
bøle kvein stinte
bølgje (vsa. bølge -a/-n) kveis stove (vsa. stue, se liste 1)
børe kveise stri, jule-
børse kveldskingle strippe
bøye = bye kversill striskjorte
bår kverve stryte
deild kvile stø
deise kylne su = dragsug; fuge i båt; purke; metallklump i smelteovn
deld kynd subbe
demme køyne sugge
dimme køyte = vasspytt; koie; omflakkende kvinne sule
disse laue svartebok
djupn led = side, kant svelte
dokke lefse svæve
dolp legd (om korn; komme på legd) symre
done

lei = retning, skips-

sæle, like-, u-
dov lein søkn
drevje leivd søye
dros lengd såte
drygd lenge tall
duld li taske
dundre livd taus
dygd livline tekke = hustak
dylle

linne = mildvær; kake-

telne
dynge lo = utresket korn; loddenhet; engslette tese = sko
eign logn tik, rev-
eik lomre tikse
eike longe tispe
ekre lorje tjuge = kløftet redskap
elte lurve tjukke, snø-
endelykt (vsa. endelikt -et) luve (vsa. lue, se liste 1) togn
esje = kleberstein; fiskeyngel) lægd toke
fangline løe tokn
farlei løkke = jordstykke; sløyfe toll
feigd løye torve
fele løynd trauske
fente løype trekt
fille (også flyfille) -løyse (adjektivabstrakter til adjektiv på -laus, eks.: evne-, vett-) trise
fjetre lån tro, grise-
fjolle magge trosse
fjære marflo tru (vsa. tro -en)
fjøl marihand tryte
fjør (vsa. fjær, se liste 1) master trø
fles matflo trøys
flindre megge tråkk
flis melle tue = vaske-; maur-
flokse mengd tufse
flore merr tugge
flott

messe = spiserom

tulle
flu = skjær mjødm tuppe
fly = fjellslette mjøldrøye turt
flysse mjølk (vsa. melk -a/-en) tusse, haug-
flå = flyholt; flate, vidde mjøll tuve
fokk (sjøuttrykk) mold tveit
folge molte tverre
fonn mue tvåge
forn muge tygge
framslenge mukke tyngd
framtrygd musse tytte
frægd myr tøyte
fyll = drukkenskap møkk tåte
føresegn mølje ubrøyte
førkje mølske ubygd = ødemark
føyke mørje ufyse
føyre møy uheppe
fåfengd nebbe = nesevis jente ukjure
får nemnd ur
gagl nibbe uvør(d)e
galneheie not veikje
gein nov veit
geit nygle veiv
geite nøgd veke (vsa. uke -a/-en)
gifte nøle vekke
gildre ole, bak- velte
gjerd, av-, råd-, u-, åt- olle vende
gjord onn verd = verden
glefse oppkomme (vsa. oppkomme -t) vidd = vidhet
glekse ore, bak- vidd(e), fjell-
glenne orke (vsa. ork -et) vidåtte
glime oske (vsa. aske, se liste 1) vigge
gloppe otte = morgengry ville, sanse-
glove pente vime
glye pikke vinne
gogn, vev- pløse visse, u-
gople pløye vogge
gove (vsa. gov -et) preke von
grashoppe prette vøle
greie purke
greip (vsa. greip -et) raje våd = stykke av vev; fiskenot
grend rauv våg
gro rei, osko- vårknipe
grov = fordypning; bekk reik yrke = hverdagene
græle rein ymse
grøft reke = spade, skuffe yte, vass-
gutu rekke (på skip) ær
gyger rettvise, u- æve
gylte ringle økt
gysje rip(e) (på båt) ør
gått risle ørekyt(e)
ha(g)felle rispe øse = opphisselse
hagle rive øskje
haglette rivne (vsa. revne, se liste1) øy
hand (vsa. hånd -a/-en) ro = krok; jernspon øyr
havelle roko åbu
hegd = bøyle; måtehold rong åfløy
hei rosse år (til båt)
hekle rove  
helde, reip- ru  
hele rugge  
helvt ruke  
hepne rukke  
heppe, van- rulte  
herd rumpe  
herme ruske  
hespe ruve  
hevd = gjødsel rype  
hime røde  
hit rønne  
hjupe rør = kant, rand  
hodde rørsle  
hogold røy  
hole (vsa. hule -a/-en) røynd  
hoppe røyr  
hore røys  

horg = bergknatt; flokk, hurv

rås  
hork = fisk sabbe  
horse segn (vsa. sagn -et)  
hovold -semd (adjektivabstrakter til adjektiv på -sam, eks.: takk-, var-)  
hulder semje  
hurd sete, kveld-, ting-  
hurpe seter  
huve sidd  
hytte sik = sigmyr  
sikle  
høgd sild  
høne sildre (bot.); bekke-  
høymole simle  
ide sjapp(e)  
idke sjekte  
igde sjuske  
il = fotsåle, såle i plog skei (vsa. skje -a/-en)  
jekt skeise  
jente ski(e) = ved; i skigard  
jukse skimle  
jåle skjebbe  
kas skjell (vsa. skjell -et)  
katte skjor  
keive skjære  
kinne skravl  
kjeftesmelle skravle  
kjegle = reipslagerhjul skravlebøtte  
kjelde skrelle  

[side 27]

2.6 Bøyningen av noen svake verb

Det er gjort vedtak om at preteritum på -a og -et skal være mest mulig jamstilt når en av disse formene på forhånd er tillatt. Dessuten skal -a/-et være tillatt ved noen verb som nå har bare -te eller -de. Ved enkelte verb skal valgfriheten innskrenkes, slik at visse preteritumsformer på -te skal utgå. De verbene dette gjelder, har heller ingen form på -te i nynorsk eller i tradisjonelt riksmål. Dessuten skal sideformer på [-dde] utgå i noen verb.

Eks.:
ape – apa/apte > apa/apet/apte
banne – banna/bante > banna/bannet/bante
lave – lava/lavde > lava/lavet/lavde (= bugne)
bedyre – bedyret/bedyrte > bedyra/bedyret/bedyrte

bane – bante > bana/banet/bante
bone – bonte > bona/bonet/bonte

bremse – bremsa/bremset/bremste > bremsa/bremset
lukke – lukka/lukket/lukte > lukka/lukket

bøye – bøyde [bøydde] > bøyde

Nedenfor følger en liste over verb der bøyningen blir forandret på grunn av vedtakene. Det er ca. 240 verb.

Dessuten er det gjort vedtak om at visse perfektum partisipp-former på -et av semantisk/stilistiske grunner bør være tillatt og ført opp på egen plass i ordlistene, selv om verbet ellers har «te/de-bøyning»*, f.eks. kallet, sløret, prøvet.

* Med «te/de-bøyning» menes at preteritum har -te el. -de. Også preteritum på -dde regnes med her.
Med «blandet bøyning» menes at preteritum kan ha både «te/de-bøyning» og -a/-et.

Reguleringen av de fleste verbene på den følgende lista bygger på enstemmige vedtak. Noen kontroversielle punkter:

1. Det ble vedtatt med 11 mot 10 stemmer at formen tygget skal være tillatt ved siden av tygde.

2. Det ble vedtatt med 12 mot 9 stemmer at sideformer på [-dde] skal utgå i 25 verb: avfeie, bemøye, bøye, dreie, drøye, døye, eie, feie, fordøye, forhøye, fornøye, fortøye, møye, naue, neie, nøye, opphøye, pløye, skeie, sløye, smøye, støye, sveie, tøye, veie.

3. Det ble vedtatt med 12 mot 9 stemmer at 12 verb som nå har «te/de-bøyning», skal få «blandet bøyning»*, dvs. -a/-et blir tillatt: begrave, betone, bie, døyve, flø(y)te, forhåne, håne, oppebie, pleie (= stelle), ruve, skade, undergrave.

4. Det ble vedtatt med 16 stemmer at 12 verb som nå har «te/de-bøyning», skal få «blandet bøyning»: beklippe, belønne, kjemme, klippe, knekke, lesse, lønne, overlesse, slokke, sløkke, temme, vekke.

Regulering av bøyningen av noen svake verb (ca. 240 verb)

VerbGjeldende bøyningForeslått bøyning
anse

a/te

a/et/te
ape

a/te

a/et/te
avfeie [d]de de
bane a/te

a/et/te

banne

a/te

a/et/te

baule

a/te

a/et/te

bedyre et/te

a/et/te

bedøve et/de

a/et/de

begrave de/-grov et/de/-grov
beile et/te

a/et/te

beklippe te

a/et/te

belønne  

a/et/te

bemøye et/[d]de

a/et/de

berøve  

a/et/de

bestrebe  

a/et/te

betone te

a/et/te

beve et/de

a/et/de

bevege et/de

a/et/de

bie dde

a/et/dde

bivåne  

a/et/te

bole

a/te

a/et/te

bone te

a/et/te

breke a/te

a/et/te

brekke et/te

a/et/te

bremse a/et/te

a/et

brune

a/te

a/et/te

bråne

a/te

a/et/te

bure

a/te

a/et/te

bøye [d]de de
dekke et/te

a/et/te

dore

a/te

a/et/te

dreie et/[d]de

a/et/de

dryppe et/te

a/et/te

drysse et/te

a/et/te

[side 27]    
drøye [d]de de
dure te a/et/te
dønne et/te a/et/te
døye et/[d]de a/et/de
døyve de a/et/de
dåne a/te a/et/te
egne a/te a/et/te
egse a/te a/et/te
eie [d]de/åtte de/åtte
ense te a/et/te
feie a/et/[d]de a/et/de
fenge et/te a/et/te
file a/te a/et/te
fire a/te a/et/te
flane a/te a/et/te
flare a/te a/et/te
flise a/te a/et/te
flø(y)te te a/et/te
fordreie et/[d]de de
fordøye et/[d]de a/et/de
forgreine a/te a/et/te
forgrene et/te a/et/te
forhøye et/[d]de a/et/de
forhåne te a/et/te
fornøye [d]de de
fortøye [d]de de
frase a/te a/et/te
gane a/te a/et/te
gaule a/te a/et/te
geine a/te a/et/te
geipe a/te a/et/te
gire te a/et/te
gjære (snekkerspråk = føye sammen) a/te a/et/te
gleime a/te a/et/te
glippe et/te a/et/te
glore et/te a/et/te
glume a/te a/et/te
gnure a/te a/et/te
greine a/te a/et/te
grene et/te a/et/te
grue a/dde a/et/dde
grøsse et/te a/et/te
heve et/de a/et/de
hylle a/et/te a/et
håne te a/et/te
håpe et/te a/et/te
innskjerpe a/et/te a/et
jåle a/te a/et/te
keike a/te a/et/te
kippe te a/et/te
kise a/te a/et/te
kjemme te a/et/te
klare = gjøre klar te a/et/te
kleie a/[d]de a/et/[d]de
kleise a/te a/et/te
klekke et/te a/et/te
klippe te a/et/te
klynge a/et/te a/et
knase a/te a/et/te
knekke te a/et/te
knikse a/et/te a/et
kose a/te a/et/te
krase a/te a/et/te
krinse a/te a/et/te
kruse a/te a/et/te
kule = blåse a/te a/et/te
kure a/te a/et/te
kute a/te a/et/te
kveile te a/et/te
kvelve a/de a/et/de
lamme a/et/te a/et
lave = bugne a/de a/et/de
lege et/te a/et/te
lekke et/te/lakk a/et/te/lakk
lenge = gjøre lang, lengre et/te a/et/te
lense a/et/te a/et
lesse te a/et/te
lime a/te a/et/te
lire a/te a/et/te
lukke a/et/te a/et
lure = ta en lur te a/et/te
luse te a/et/te
lye = gi ly et/dde a/et/dde
lønne te a/et/te
løye a/et/[d]de a/et
mane a/te a/et/te
mase = knuse a/te a/et/te
menge et/te a/et/te
merke a/et/te a/et
mine a/te a/et/te
mure a/te a/et/te
mylde a/te a/et/te
møye [d]de de
nage et/de a/et/de
naue a/[d]de a/et/de
neie [d]de de
nenne et/te a/et/te
nøye [d]de de
oppebie   a/et/dde
opphøye et/[d]de a/et/de
overdøve et/de a/et/de
overlesse te a/et/te
peise a/te a/et/te
pelle a/te a/et/te
pense a/et/te a/et
pleie = stelle [d]de a/et/[d]de
pløye [d]de/gde de/gde
praie a/et/[d]de a/et
pæle a/te a/et/te
[side 28]    
rafse a/et/te a/et
rake = bruke rive, barbere et/te a/et/te
rake = vedkomme a/te a/et/te
ramme a/et/te a/et
rane a/te a/et/te
rape a/te a/et/te
rause a/te a/et/te
reike a/te a/et/te
ripe a/te a/et/te
ruse (opp) a/te a/et/te
ruve de a/et/de
røyte a/te a/et/te
råke a/te a/et/te
råle a/te a/et/te
råne a/te a/et/te
skade dde a/et/dde
skeie a/et/[d]de a/et/de
skeise a/te a/et/te
skire a/te a/et/te
skjene a/te a/et/te
skjenke et/te a/et/te
skose et/te a/et/te
skrape a/te a/et/te
skrense a/et/te a/et
skvale a/te a/et/te
skure te a/et/te
skygge et/de a/et/de
skyme a/te a/et/te
skøye a/et/[d]de a/et
skåne a/te a/et/te
slemme a/et/te a/et
slokke te a/et/te
slynge et/te a/et/te
sløkke te a/et/te
sløye = bli slappere a/et/[d]de a/et/de
sløye (om fisk) [d]de/gde de/dge
smeise te a/et/te
smekke a/et/te a/et
smule te a/et/te
smykke a/et/te a/et
smøye [d]de de
snake a/te a/et/te
snase a/te a/et/te
snaue a/et/[d]de a/et
sneise a/te a/et/te
snoke a/te a/et/te
sole a/te a/et/te
sone a/te a/et/te
spase te a/et/te
spleise a/te a/et/te
sprake a/te a/et/te
sprelle a/te a/et/te
stane a/te a/et/te
stanse a/et/te a/et
stekke et/te a/et/te
stime a/te a/et/te
strømme et/te a/et/te
støle a/te a/et/te
støye a/et/[d]de a/et/de
suge de/et/saug a/et/de/saug
svaie a/et/[d]de a/et
svale a/te a/et/te
svane = avta a/te a/et/te
sveie a/et/[d]de a/et/de
sveise te a/et/te
svekke et/te a/et/te
sveve et/de a/et/de
svinge a/te a/et/te
sømme (seg) et/te a/et/te
såpe a/te a/et/te
tane = løpe te a/et/te
temme te a/et/te
tigge et/de/tagg a/et/de)tagg
tine a/te a/et/te
tjone a/te a/et/te
tjore a/te a/et/te
tone et/te a/et/te
trylle et/te a/et/te
ture a/te a/et/te
tyde et/dde a/et/dde
tygge gde et/gde
tøve et/de a/et/de
tøye [d]de de
tøyse a/te a/et/te
undergrave de/grov et/de/grov
vaie a/et/[d]de a/et
vake a/te a/et/te
vase a/te a/et/te
veide et/dde a/et/dde
veie [d]de de
vekke te a/et/te
velle et/te a/et/te
vone a/te a/et/te
vrinske a/et/te a/et
våle= skråle a/te a/et/te
våse a/te a/et/te
ydmyke et/te a/et/te
yte et/te a/et/te
øke et/te a/et/te

[side 29]

2.7 Enkeltord

Noen av vedtakene om enkeltord ble det stor enighet om. Således ble følgende former vedtatt med 20 stemmer: freste/friste, gleppe/glippe, kjelde/kilde, botn (top.), sluppet, nummen(het), bod/bu, krungle(t(e))/krongle(t(e)), kufte/kofte, fjær/fjør, mjøl/mel, trøtt/trett, spyd, sjuk/syk, tjuv/tyv, gard/gård, gras/gress, leike/leke, mein/men, sen/seindrektig(het), graut/grøt, klauv/klov, lauv/løv, bløt/bløyt, lynne, -lynt, hamn/havn, hamne/havne, ramn/ravn, aure/ørret, sakne/savne, smau/smug, vann/vatn, abbor/åbor, høg-/høy-, låg-/lav-, fra [frå], mandag [måndag], tirsdag, nå-.

Men de fleste av ordene på den følgende lista var kontroversielle, og vedtakene er ofte gjort med mellom 11 og 14 stemmer.

I noen tilfeller ble forslag om endringer trukket tilbake allerede under arbeidet i særutvalget for bokmål. Det ble således ikke fremmet noe forslag for rådet når det gjelder f.eks. formene hard, kald, keivhendt, røyk, broket(e), gagn.

Ved noen ord ble det stor enighet i rådet om ikke å foreslå noen endringer. Det ble enstemmig vedtatt ikke å foreslå endringer av bl.a.: hage, kjøkemester, nå, snok, vipe.

I andre tilfeller var vedtak om ikke å foreslå endringer mer kontroversielle (vedtatt med mellom 11 og 14 stemmer). Det gjelder f.eks. formene slokne, snø, sju, tjue, hauk.

Vedtak som ikke innebærer forandringer, er ikke med i den følgende oppstillingen.

Vedtak som gjelder enkeltord

Gjeldende formForeslått form
aure [ørret]

aure/ørret

avund [avind] avind/avund

bein [ben] adj.

bein/ben
-beint (eneform i visse ord) -beint [-bent] (i alle ord)
beint fram [bent frem]

beint fram/bent frem

beist [best]

beist/best

bjørk bjerk/bjørk
bleike [bleke] v.

bleike/bleke

bleikfeit [blekfet] bleikfeit/blekfet
bleiv (pret. av blive) bleiv/blev
bløyt (legge i b.) bløt/bløyt
brennheit [brennhet]

brennheit/brennhet

bru [bro] bro/bru
bu bod/bu (= kott)

dogg [dugg]

dogg/dugg

dogge [dugge] v.

dogge/dugge

dogget(e) [dugget(e)]

dogget(e)/dugget(e)

dokke [dukke] dokke/dukke
drake

drage/drake (= fabeldyr; vikingskip)

drøpel [drøvel]

drøpel/drøvel

dølge [dølje] – dulgte/dulte – dulgt/dult

dølge – dulgte – dulgt (og -lg- i bøyn. former og avledn.)
dølgsmål/dølsmål dølgsmål
etter-/efter- (jamstilt i visse ord)

etter- (eneform også i sammensetninger: etterblivende, -følgelse(sverdig), -givenhet, -hånden, -retning, -rettelig)

feberheit [feberhet] feberheit/feberhet
feit [fet] adj. feit/fet
-feit [-fet] -feit/-fet
feit(e)- [fet(e)-] feit(e)-/fet(e)

ferje s., v.

ferge/ferje
fjær/fjør (om fuglefjør helst fjør) fjær/fjør (sløyfe parentesen)
fjøl fjel/fjøl
fly/flyge [flyve] fly/flyge

flyger [flyver]

flyger
flyging [flyv(n)ing] flyging

forsteina/forstenet

forsteina/forsteinet/forstenet

[side 30]  

fra/frå

fra [frå]

fram fram/frem

fram- (eneform i flere sms., men noen unntak)

fram-/frem- (prinsipielt jamstilling i sms.)
framleis (som før)
framåt (vsa. fremad) (som før)
fremad (vsa. framåt) (som før)
fremdeles (som før)
fremragende (som før)

freste = forsøke freste/friste
fyldest/fyllest

fyllest

gard/gård (helst gard om eiendom på landet, gård om bygård) gard/gård (sløyfe parentesen)
gaukesyre (bot.) gauk(e)syre
gleppe = miste taket gleppe/glippe
gloheit [glohet] gloheit/glohet

golv [gulv]

golv/gulv
fjøsgolv, låvegolv o.a. (-)golv(-)/(-)gulv(-) (i alle sms.)
golve

golve/gulve

gras [gress]

gras/gress

graut [grøt]

graut/grøt (og jamstilling i alle sms.)
grein (pret. av grine) grein/gren

grein [gren] s.

grein/gren

greine [grene] v. greine/grene
hammar = bergvegg, knaus hammar/hammer
hamn = beitemark hamn/havn
hamne = beite

hamne/havne

heit [het] adj.

heit/het

-heit [-het] -heit/-het
heiv (pret. av hive)

heiv/hev

hetne v.

heitne/hetne
hjulbeint

hjulbeint [hjulbent]

hogg [hugg]

hogg/hugg

hogge [hugge]

hogge/hugge

hogger [hugger]

hogger/hugger

hoggorm

hoggorm/huggorm

hven/hvinte (pret. av hvine)

hvinte
høg- [høy-] (i visse sms.) høg-/høy- (i alle sms.)
i stad

i stad/i sted

kalvbeint

halvbeint [kalvbent] [sic]

kjelde kjelde/kilde
klauv

klauv/klov

klauvdyr, -fett, -sjuke

klauv-/klovdyr, -fett, -sjuke

kokheit [kokhet] kokheit/kokhet

kolbrenner

kol-/kullbrenner

kolbrenning kol-/kullbrenning
kolmile kol-/kullmile
kollsegle

kollsegle/kullsegle

kollseile

kollseile/kullseile

kollsegling

kollsegling/kullsegling

kollseiling kollseiling/kullseiling
krage krage/krave

krungle [krongle] v.

krongle/krungle
krunglet(e) [kronglet(e)] kronglet(e)/krunglet(e)

kufte [kofte]

kofte/kufte
kvass hvass/kvass

lauv/løv (lauv er obligatorisk i lærebøker i naturfag)

lauv/løv (sløyfe parentesen)

[side 31]  

lek adj.

leg/lek (og i sms., eks.: legmann/lekmann)

leike (= leketøy)

leike/leke
lettbeint lettbeint [lettbent]
ljuge/lyge [lyve] ljuge/lyge/lyve
lynne [lynde] lynne
-lynt [-lyndt] -lynt
låg- [lav-] (i visse sms.) låg-/lav- (i alle sms.)
mage [mave]

mage/mave

mandag/måndag

mandag [måndag]

mein [men] s.

mein/men

mekle [megle]

megle/mekle (og -gl-/-kl- i sms. og avledninger)

messehakel

messehagel

middelmåtig middelmådig/middelmåtig

mjøl [mel]

mel/mjøl

mjølen [melen]

melen/mjølen
mjølet(e) [melet(e)] melet(e)/mjølet(e)
mjøldogg meldugg/mjøldogg
mold [muld] mold/muld
molte molte/multe
nommen(het)

nummen(het)

næringsgrein [næringsgren]

næringsgrein/næringsgren

nå- [nu-] (i visse sms.)

nå- (i sms.)
osp asp/osp
ramn

ramn/ravn

reim [rem]

reim/rem

rein [ren] adj.

rein/ren

rein- [ren-] (sms.)

rein-/ren-

reinslig(het) [renslig(het)]

reinslig(het)/renslig(het)

reip

reip [rep]

reir, fig. også rede rede/reir
sakne [savne] sakne/savne

salg [sal]

salg
seig (pret. av sige) seig/seg

sein [sen] adj.

sein/sen

sein- [sen-] (sms.)

sein-/sen-

seinhet [senhet]

seinhet/senhet

selge [selle] – solgte [sollte] – solgt [sollt]

selge – solgte – solgt (og -lg- i bøyn. former og avledn.)

selger [seller]

selger

sendrektig(het)

seindrektig(het)/sendrektig(het)
sjuk/syk (helst sjuk når ikke stilistiske vansker er i veien) sjuk/syk (sløyfe parentesen)
-sjuk/-syk (i alle sms.)
skeiv [skjev] adj. skeiv/skjev
skeiv- [skjev-] (sms.)

skeiv-/skjev-

skeivhet [skjevhet] skeivhet/skjevhet
sklei[d] (pret. av skli) sklei[d]/skled
skåldheit [skåldhet] skåldheit/skåldhet
slokke/sløkke

slokke [sløkke]

sloppet (pts.) sluppet
smau = trang gate

smau/smug

soldogg (bot.)

soldogg/soldugg

spjut/spyd

spyd
steik = solsteik steik/stek
steik [stek] = matrett steik/stek

steike [steke]

steike/steke

steike- [steke-] (sms.)

steike-/steke-

stilrein [stilren]

stilrein/stilren

svelgje

svelge/svelgje

[side 32]  

sverge [sverje]

sverge/sverje
sør syd/sør

tirsdag [tisdag]

tirsdag

tjuv/tyv (helst tjuv når ikke stilistiske vansker er i veien)

tjuv/tyv (sløyfe parentesen)

tjuv- (i visse sms.)

tjuv-/tyv- (i alle sms.)

trass [tross] trass/tross

trasse [trosse]

trasse/trosse
tren/trinte (pret. av trine) trinte

trøtt [trett]

trett/trøtt (også trett-/trøtt- i avledn. og sms.)

urein [uren]

urein/uren

valg [val]

valg
vatn = innsjø vann/vatn
veik adj. veik/vek

veik- (sms.)

veik-/vek-

veikhet

veikhet/vekhet

velge – valgte [valte] – valgt [valt]

velge – valgte – valgt (og -lg- i bøyn. former og avledn.)

vogge [vugge] vogge/vugge

åbor

abbor/åbor

Uttalelse fra Alfred Jakobsen og Egil Pettersen, bokmålsmedlemmer av fagnemnda i Norsk språkråd

I samband med den foreslåtte endring av rettskrivning og læreboknormal for bokmålet vil vi, som representanter for det mindretallet som gikk imot endringene, gi følgende uttalelse:

Norsk språkråd har med stort flertall vedtatt å rå til at det fortsatt skal være en læreboknormal ved siden av den alminnelige rettskrivning. Men når det gjelder innholdet av læreboknormalen, har bokmålsseksjonen delt seg i to praktisk talt jamstore grupperinger. Mindretallet går sterkt imot en liberalisering av læreboknormalen som vil bidra til å fjerne våre to språkformer fra hverandre. En fraksjon av mindretallet mener at tida heller er moden for en ytterligere tilnærming mellom språkformene. Men som helhet går mindretallet inn for status quo i læreboknormalen på alle vesentlige punkter.

Språkrådet har bl.a. som mandat, slik det er formulert i lov om Norsk språkråd, «å støtte opp om utviklingstendenser som på lengre sikt fører målformene nærmere sammen». Mindretallet kan ikke med sin beste vilje se at denne delen av mandatet blir ivaretatt ved at det første betydningsfulle vedtak som blir gjort, er å gi myndighetene et råd om å foreta en endring som drastisk vil fjerne de to språkformene fra hverandre.

Nå mener også mindretallet at en viss liberalisering vil være ønskelig, i samsvar med de tanker som bl.a. Vogt-komiteen gav uttrykk for. Men vi vil hevde at alle rimelige ønsker og krav i den retning fullt ut er blitt imøtekommet i og med de vedtak som er gjort om den alminnelige rettskrivning og om elevenes rett til fritt å velge mellom dens former.

Men når det gjelder læreboknormalen, mener vi at den ikke bare i navnet, men også reelt må representere en noenlunde fast norm om den skal ha noen hensikt. Denne normen bør også gi retningen for den utvikling vi ønsker at våre to språkformer skal følge, og den retningen er entydig trukket opp i lov om Norsk språkråd.

De foreslåtte endringene i læreboknormalen for bokmål vil bryte radikalt med den medvitne språkpolitikk som har vært ført i hele vårt hundreår, og som har hatt som mål å jamne vegen for et stadig mer talemålsnært bokmål, mer folkelig og mer norsk.

Mindretallet finner det også påfallende at vedtaket om å føre lærebokformene tilbake til et tidligere språksteg, skjer nettopp i en tid da det ute i folket ser ut til å være et utbredt ønske om større frihet og rett for folkemål og dialekter. Man vil undres om Språkrådets flertall er i takt med tida og med folket.

Det blir hevdet at den foreslåtte liberalisering av læreboknormalen ikke behøver medføre vesentlige endringer av språkformene i [side 33] lærebøkene siden ingen av de gjeldende former vil bli forbudt. Mindretallet har sine sterke tvil i så måte. Når flertallet i bokmålsseksjonen så intenst har kjempet for å åpne læreboknormalen for de «konservative» formene, de som har tradisjon i norsk skriftmål (det vil oftest si former norsk har tatt i arv fra dansk skriftspråk), er det naturlig å tolke dette som et sterkt ønske om å få nettopp disse formene inn i lærebøkene. Med den store innflytelse de språkkonservative grupper faktisk har i vårt samfunn, har vi grunn til å vente at lærebokspråket vil bli presset over i mer konservativ lei. Former som elven, garnene, frem, gren, mave og en mengde andre former som tilhører eldre rettskrivningstradisjon, vil på ny få innpass i lærebøkene. Resultatet kan bli en ny kløft mellom bokmål og nynorsk og et avgjørende brott med den utvikling som etter mindretallets syn har ført til et stadig bedre og ledigere bokmål som nordmenn kan kjenne seg heime i.

Vi kan heller ikke se bort fra de pedagogiske konsekvensene den foreslåtte endringen av lærebokspråket kan få. At en løs og vekslende rettskrivning i lærebøkene vil øke forvirringen og ustøheten hos elevene, må vi ta for gitt.

Mindretallet er alvorlig redd for at Språkrådets vedtak, om det blir tatt til følge, sålangt fra å skape ro og språkfred vil skape ny splid og strid og øke motsetningene i folket, mot alle intensjonene hos Vogt-komiteen.

Vi forutser at store grupper vil kjempe for å bevare språket i lærebøkene minst så norsk og så folkelig som det nå er med den gjeldende læreboknormal. Vi forutser også at det fra andre hold vil bli fremmet sterke krav om å få de «liberale» formene inn i lærebøkene. Om en ny læreboknormal åpner for begge muligheter, må vi regne med ny kamp i skolestyrer og forlag om hver eneste lærebok som skal innføres.

Bakgrunnen for kravet om en liberalisering av bokmålsrettskrivningen skal angivelig være at 1938- og 1959-reformene har spilt fallitt, at de har møtt sterk motstand og vakt strid og splid blant vårt folk.

Mindretallet mener bestemt at dette er et postulat som neppe har dekning i dagens språklige virkelighet, enda om det fra enkelte hold ofte og høglytt har blitt gjentatt. Vi har det faste inntrykk at det stort sett er ro i skolen og blant ungdommen som helhet i språkspørsmålet med den læreboknormalen som gjelder. Det er også grunn til å tro at 1938-rettskrivningen har blitt akseptert av det store flertall av nordmenn, og at den har glidd inn som den naturlige språkform, selv om den ennå ikke har slått igjennom i alle enkeltheter hos alle lag av språkbrukere.

Det er ellers grunn til å minne om at alle rettskrivningsformene har vært møtt med til dels kraftig og langvarig motstand fra språkkonservativt hold. Aftenposten gikk først i 1923 over til 1907-rettskrivningen! Men litt etter litt har de blitt allment godtatt og på en slik måte at de færreste språkbrukere siden har kunnet tenke seg å gå tilbake til de tidligere språkformene. Dette henger sikkert sammen med den økte grad av naturlighet, av folkelighet og av norskhet som hver reform har tilført bokmålet.

Det har vært et sterkt ønske hos mindretallet og også hos flere representanter blant flertallet at Språkrådet skulle foreta undersøkelser av den faktiske språksituasjonen i landet før det ble fattet noe vedtak om endringer. Dette ville også ha vært i samsvar med de retningslinjer lov om Norsk språkråd har trukket opp for virksomheten. Istedenfor å bygge på en påstand om at gjeldende rettskrivning har spilt fallitt, og at den ikke blir respektert av store grupper av språkbrukere, ville det ha vært ønskelig gjennom undersøkelser og analyser å finne svar på de spørsmål som er aktuelle og relevante i denne forbindelse: I hvilken utstrekning har 1938-rettskrivningen slått igjennom, f. eks. i skole, presse, kringkasting, blant forfattere og forlag? På hvilke punkter har den ikke slått igjennom generelt sett eller blant enkelte grupper av språkbrukere? Kan man spore noen utvikling, noen tendens i den ene eller den andre retning når det gjelder bruken av de offisielle formene, eller når det gjelder bruken av «radikale» eller «konservative» former?

Mindretallet beklager sterkt at Språkrådet ikke har gitt seg anledning til å foreta noen slike undersøkelser, som ville gi medlemmene et sikrere grunnlag å vurdere ut fra.

[side 34]

Uttalelse fra Gorgus Coward og Eyvind Fjeld Halvorsen, bokmålsmedlemmer av fagnemnda i Norsk språkråd

Helt siden arbeidet med revisjon av bokmålsrettskrivningen kom i gang i 1973, har det eksistert to hovedgrupperinger både i bokmålsseksjonen og i det særutvalget som har arbeidet med de konkrete forslag til reformer. Den ene gruppen har i prinsippet gått inn for å tillate, både i rettskrivning og læreboknormal, flest mulig av de tradisjonelle former som er levende i skrift og tale, uten derfor å ville forby de mer utradisjonelle former. Den andre gruppen har i prinsippet ønsket å holde fast ved gjeldende rettskrivning og læreboknormal, med de justeringer som måtte være naturlige. Begge grupper har hevdet å ha formell hjemmel for sitt standpunkt i § 1 i lov om Norsk språkråd av 18. juni 1971, henholdsvis i punkt a og b av denne paragrafen, som lyder:

Norsk språkråd skal:

a. verne om den kulturarv som norsk skriftspråk og talespråk representerer, fremme tiltak som kan øke kunnskapen om norsk språk, dets historie og egenart, fremme toleranse og gjensidig respekt i forholdet mellom alle som bruker norsk språk i dets forskjellige varianter, og verne om den enkelte borgers rettigheter når det gjelder bruken av språket,

b. følge utviklingen av norsk skriftspråk og talespråk og på dette grunnlag fremme samarbeid i dyrkingen og normeringen av våre to målformer og støtte opp om utviklingstendenser som på lengre sikt fører målformene nærmere sammen.

De to fraksjonene vil vel neppe noensinne kunne bli enige om hvilket punkt i «formålsparagrafen» det skal legges mest vekt på, og dette er nokså naturlig i og med at grunnlaget for formuleringen av de to punktene nettopp er kjernepunktet i striden innenfor bokmålsleiren.

Ved avstemningene i Språkrådet har et flertall holdt fast ved at det fremdeles skal være en læreboknormal, en snevrere normal innenfor den videre rettskrivningen. Men det har også vist seg ved avstemningene om konkrete punkter i forslagene at det var flertall, til dels et ganske sterkt flertall, for en oppmyking både av rettskrivningen og læreboknormalen, til fordel for de tradisjonelle former.

Flertallet går således inn for å tillate i læreboknormalen en rekke ord og former som enten har vært helt utelukket fra offisiell rettskrivning siden 1938 eller bare har vært tillatte sideformer (som ikke kunne brukes i lærebøker). Alle de ord og former som nå er foreslått tillatt, er fullt levende i skrift og tale. Det gjelder bl.a. former som bjerk, frem, i sted, multe, ravn, smug, syd. På den annen side ble det også vedtatt en viss oppmyking av reglene til fordel for ikke-tradisjonelle former, slik at f.eks. ord som eple, hefte, som hittil i bestemt form flertall bare har hatt eplene, heftene, nå valgfritt skal kunne skrives eplene, heftene eller epla, hefta.

Det har vært hevdet som argument mot å tillate de tradisjonelle former som er fullt levende både i tale og skrift, at reformen vil skape pedagogiske vansker, man vil få strid i skolestyrene mellom dem som ønsker lærebøker med «radikale» former, og dem som vil ha «moderate» former. Argumentet holder ikke. Allerede læreboknormalen av 1959 har en klar «radikal» og en klar «moderat» variant, med mange mulige avskygninger mellom ytterpunktene. Typisk for «radikalt» bokmål er følgende trekk: bruk av -a-endelse i bestemt form entall av substantiver som har valgfritt -a/-en, bruk av -a for -et i preteritum og perfektum partisipp av verb av typen kaste, bruk av «radikale» varianter av enkeltord der både en «radikal» og en tradisjonell form er tillatt, f.eks. braut for brøt, skreik for skrek. Karakteristisk for det «moderate» bokmål er bruk av -en i ord med valgfritt -a/-en, bruk av -et i verb av kastetypen, og bruk av de tradisjonelle varianter der begge er tillatt i enkeltord.

Problemet med lærebøker med «radikal» språkform består allerede nå, fordi det ikke fins lærebøker med gjennomført «radikale» former. De endringene som er foreslått, vil ikke forandre karakteren av det «moderate» bokmål, det vil bare bety en utvidelse av valgfriheten til å gjelde noen flere tradisjonelle former, som elevene allerede nå har fullt høve til å bruke (i samsvar med rundskriv fra Kirke- og undervisningsdepartementet av 1973, det såkalte «liberaliseringsvedtaket»). Det har også vært innvendt at dersom forslagene fra flertallet blir fulgt, vil [side 35] det bety et brudd med den linje som har vært fulgt i vår språkpolitikk. Til dette er å si at den «radikale» varianten av bokmålet ikke er endret, den foreligger som et tilbud til språkbrukerne. Dessuten er det fremdeles påbudt at det i lesebøkene i skolen skal være en såkalt «radikal» kvote, dvs. alle bokmålselever skal lese en del av stoffet i «radikalt» bokmål (i tillegg til at de også skal lese en del på nynorsk).

En læreboknormal er etter hele sin funksjon en trangere norm innenfor en videre, rettskrivningen. Om en læreboknormal hadde vært naturlig eller nødvendig i et annet vesteuropeisk språk, skulle man vente at den hadde bestått av det sentrale ordforrådet, standardformer som alle godkjente som allment aksepterte former og ord i et tradisjonelt skrift- og talespråk. Men slik har det ikke vært hos oss, her har læreboknormalen, ved siden av mange standardformer, også tatt med en serie samformer, både av enkeltord og i formverket. Mange av disse samformene har ikke fått allmenn tilslutning, de står der som et tilbud til dem som ønsker å omforme bokmålet i retning av nynorsken.

Dette er nå akseptert av hele bokmålsseksjonen, ingen har foreslått prinsipielle endringer for den delen av læreboknormalen som gjelder ikke-tradisjonelle former. Men selv om vi godtar at læreboknormalen på denne måten blir brukt som et språkpolitisk instrument i tilnærmingspolitikkens tjeneste, mener vi at det er uforsvarlig språkpolitikk å forby ord og former som alle stadig hører i dagligtale, i foredrag, og også i radio og fjernsyn og stadig leser i aviser, ukepresse og bøker.

Inngrep i språket og forsøk på å lede språkutviklingen må ikke innebære forbud mot levende, aksepterte ord og former. Det er fra riksmålsorganisasjonene ikke kommet innvendinger mot de vedtak som ble gjort i Norsk språkråd i januar 1979, til tross for at det fremdeles er en del meget brukte tradisjonelle former som er utestengt både fra rettskrivning og læreboknormal (f.eks. er etter, , språk, sju, tjue, snø fremdeles eneformer; efter, nu, sprog, syv, tyve, sne er forbudt). Dette skulle gi håp om at vi skulle kunne være ferdig med rettskrivningsstriden dersom flertallsvedtakene blir godtatt av Stortinget.

Vitenskapelige undersøkelser av språkbruken er ikke nødvendige i denne sammenheng. Undersøkelser kunne eventuelt komme på tale hvis det var spørsmål om å innføre nye, utradisjonelle former i skriftspråket. Men det er her tale om å tillate tradisjonelle former som for et flertall i bokmålsseksjonen står som helt naturlige og aksepterte normalformer i skriftspråket, former som svarer til velkjente talemålsformer i normert bokmål. I andre vesteuropeiske språk blir ikke tradisjonelle former forbudt i offentlig bruk; derimot hender det at former og ord går av bruk, og etter hvert som dette blir erkjent, blir det da gjerne markert i ordbøkene at vedkommende ord eller form er gammeldags. Men strøket blir de først når ordboksredaktøren finner at de ikke lenger er aktuelle i det hele. Dette mener vi er den naturlige vei å følge også i vårt språk. På grunn av vår spesielle situasjon bør vi lettere åpne for nye ord og former enn man vanligvis gjør i de fleste språk som det er naturlig å sammenligne med, men restriksjoner overfor levende tradisjonelle former er og blir et uforsvarlig inngrep i et skriftspråk.

Del denne siden

Del på Facebook Del på Twitter