Vedlegg

Forslag fra Norsk språkråd

[side 13]
Oversendt med brev til Kirke- og undervisningsdepartementet av 16. oktober 1979

Forslag om endringer av gjeldende rettskrivningsregler for bokmål (rettskrivningen av 1938, «Ny læreboknormal 1959», med seinere endringer). Forslagene er vedtatt på rådsmøter i Norsk språkråd 9. oktober 1976 og 26.–27. januar 1979.

Historikk

«Gjeldende rettskrivning» er formelt rettskrivningen av 1938, supplert med læreboknormalen av 1959, som på enkelte punkter også betydde en justering av rettskrivningsreglene. I løpet av den tid Norsk språknemnd var i funksjon etter 1959, ble det ogsågjort en del mindre rettskrivningsendringer.

Da Norsk språkråd avløste Norsk språknemnd i 1972, ble spørsmålet om rettskrivningsendringer for bokmål straks aktuelt. «Komitéen til å vurdere språksituasjonen m.v.» (Vogtkomiteen) hadde i sin innstilling berørt spørsmålet om rettskrivningsendringer:

«Denne komité er ingen rettskrivningskomité og har ikke sett det som sin oppgave å komme inn på detaljer i rettskrivningen. Komitéen kan heller ikke binde et eventuelt fremtidig språkvernråd, men den vil henlede dets oppmerksomhet på forholdet. Komitéen har selv den oppfatning at det i disse spørsmål bør vises toleranse. Enhver rettskrivning vil måtte treffe et valg mellom forskjellige former som ofte hver for seg er meget brukt, men prinsipielt er det uheldig at former som både har tradisjon i skriftspråket og er levende i litteratur og tale, utelukkes fra den offisielle rettskrivning.»

(Vogtkomiteens «Innstilling om språksaken», s. 31, jf. St. meld. nr. 15 1968–69 «Om språksaka», s. 51.)

I sine uttalelser om «Innstilling om språksaken» la både Det norske Akademi for Sprog og Litteratur og Riksmålsforbundet sterk vekt på dette avsnittet i innstillingen. Riksmålsforbundet sier bl.a. i samband med resolusjon om «Innstilling om språksaken» på forbundets landsmøte i 1966:

«Heri ligger at forbundet vil la seg representere i et sprogvernråd av den art som komitéen har planlagt. Det skjer i tillit til komitéens enstemmige uttalelser om behandlingen av riksmålet (s. 30–31 og 53). Skulle denne tillit bli skuffet, og rådet, eventuelt myndighetene, ikke tillate at tradisjonelle riksmålsformer blir innlemmet i den offisielle rettskrivning, da vil det måtte regnes med at forbundet må overveie å trekke sine representanter tilbake.»
(Uthevet i uttalelsen, jf. St. meld. nr. 15, s. 75.)

Det norske Akademi for Sprog og Litteratur krever også at tradisjonelle riksmålsformer må bli tillatt:

«Dette sprog må få tilbake sin offisielle status; det må bli tillatt brukt i skolen, av skolens elever og i skolens lærebøker.» (St. meld. nr. 15, s. 76.)

Når disse organisasjonene hadde uttalt seg så utvetydig overfor Kirke- og undervisningsdepartementet, kom det ikke uventet at krav om rettskrivningsendringer ble fremmet allerede på det første ordinære møtet i Norsk språkråd 15. april 1972. Bokmålsseksjonen gjorde enstemmig dette vedtaket:

«Bokmålsseksjonen i Norsk språkråd mener at det bør skje en liberalisering av rettskrivningsreglene i bokmål, og at dette må settes i verk så raskt som mulig.
Før en fullstendig rettskrivningsrevisjon kan settes i gang, nedsettes det straks et hurtigarbeidende utvalg, bestående av fagnemndas bokmålsmedlemmer med varamenn, som tar for seg reglene for

a) hunkjønnsbøyning,
b) flertallsbøyning av intetkjønnsord,
c) fortidsbøyning av svake verb,
og utvalgets uttalelse oversendes departementet.»

Etter dette nedsatte styret i Norsk språkråd det særutvalget som bokmålsseksjonen hadde gjort vedtak om.

På et møte 8. mai 1972 vedtok særutvalget følgende formulering:

«Om hunkjønnsformer, flertall av intetkjønnsord og fortidsformer av svake verb i bokmål

Hunkjønnsformer
De gjeldende regler for hunkjønnsbøyning i bokmål, Ny læreboknormal 1959, s. 19–23, er en modifikasjon av reglene fra 1938. Striden står ikke om mulighetene for å bruke full hunkiønnsbøyning, men om hvilke ord som skal ha obligatorinsk -a i best. form entall; læreboknormalen har her fulgt tidligere rettskrivninger ved å peke ut visse kategorier ord som skal ha -a, men åpner en mulighet for felleskjønnsformer i visse typer av stil.

De kriterier som legges til grunn, er ikke uten videre klare og entydige for brukerne, dvs. skoleelevene, som det først og fremst er tale om her. [side 14]

De kategorier det gjelder, er:
1. Konkreter som er hunkjønn i «vanlig norsk folkemål».
2. Abstrakter som har særnorsk form.

Unntakene fra regelen om konkreter er mange og delvis ikke lette å definere (ord med poetisk el. religiøs klang, ord for legemsdeler, ord med dels folkelig, dels litterær form eller bruksområde). Regler av denne typen vil ofte være greie nok for dem som først laget dem, fordi de er et forsøk på å formulere usus hos en viss gruppe, men med de norske språkforhold er det ikke uten videre klart at slike regler kan formuleres for større grupper av «normalmålbrukere». Endringer og forskyvninger av grensene kan skje raskt, og lokale variasjoner kan være større enn regelverket forutsetter.

Regelen om at visse abstrakter med særnorsk form skal ha obligatorisk -a, kan komme til å hindre at slike ord blir tatt i bruk; mange av de «særnorske» formene er korte og egner seg som avløsninger eller varianter, men hunkjønnsformene står svakest i de rene skriftmålsord, og abstrakter er stort sett skriftmålsord.

En opphevelse av reglene om obligatorisk -a i best. form i visse ord vil bety at en unngår definisjoner som «særnorsk», som f.eks. skoleelever ikke har forutsetninger for å forstå. I 1917 kunne det nok være temmelig klart for de fleste skriftmålsbrukere at en form som ku var særnorsk v.s.a. den tradisjonelle skriftmålsform ko, men den yngre generasjon i dag kjenner vel snaut formen ko, og ku er den eneste mulige form. Forslaget går ut på å gjøre det mulig for elevene å bruke endelsen -(e)n i alle ord som i de fleste former for norsk talemål har eller kan ha endelsen -a (-å, -o, -i, -e o.l.).

Det betyr ikke at vi mener -en bør brukes i ord av typen heia, kua, løypa, vidda, øya, arbeidsløysa («særnorsk form»), men vi regner at i slike ord har a-formen festnet seg, og at det for de aller fleste faller naturlig å bruke den. Det er derfor neppe grunn til å gi særregler for disse ordene og dermed igjen gi seg ut på definisjoner som kanskje vil vise seg uholdbare eller uhensiktsmessige om få år.

Når det gjelder elevenes behandling av hunkjønnsformene, har læreboknormalen følgende formulering (s. 19):

«Reglene om obligatorisk bruk av hunkjønn i bestemt form i en rekke ord var det viktigste punkt i reformen av 1938. Disse formene har også hatt noe av et gjennombrudd både i skjønnlitteraturen og i store deler av pressen etter 1938. På den annen side har svært mange av de tradisjonelle felleskjønnsformer ennå en sterk plass i bevisstheten hos dem som bruker bokmålet. Dertil kommer at et stort antall ord har skiftende kjønn i ulike dialekter. Disse forhold taler for at en i barneskolen bør gå fram med lempe når det gjelder elevenes bruk av hunkjønnsformer. Ved retting av skriftlige arbeider bør derfor ustøhet i bruken av hunkjønn ikke regnes som feil, men avvik fra de regler som lærebøkene følger, må påpekes, og systemet med hunkjønnsord må innøves for de vanlige ords vedkommende. Ved eksamener i den høgre skolen bør imidlertid de gjeldende regler kreves gjennomført, når ikke spesielle stilistiske hensyn åpenbart har spilt inn.»

Det nedsatte utvalg i Norsk språkråd rår til at denne formuleringen blir endret, slik at den kommer til å lyde:

«Reglene om obligatorisk bruk av hunkjønn i bestemt form i en rekke ord var det viktigste punkt i reformen av 1938. Disse formene har også hatt noe av et gjennombrudd både i skjønnlitteraturen og i store deler av pressen etter 1938. På den annen side har svært mange av de tradisjonelle felleskjønnsformer ennå en sterk plass i bevisstheten hos dem som bruker bokmålet. Dertil kommer at et stort antall ord har skiftende kjønn i ulike dialekter. Disse forhold taler for at en i skolen bør gå fram med lempe når det gjelder elevenes bruk av hunkjønnsformer. I sine skriftlige arbeider bør derfor elevene ha adgang til å bruke -en i alle hunkjønnsord.»

Flertall av intetkjønnsord
Når det gjelder bestemt form intetkjønn, rår utvalget til at elevene i sine skriftlige arbeider bør ha adgang til å skrive -ene i alle ord.

Fortidsformer av svake verb
Ved verb som etter gjeldende rettskrivning skal ha -de, -d eller -te, -t i preteritum og partisippform, men som i tale og skrift også kan ha varianten -et i disse to former, er formen med -et tillatt i elevenes skriftlige arbeider inntil en rettskrivningsrevisjon kan gjennomføres.

Disse reglene bør også gjelde for språkbruk i Norsk rikskringkasting.»

Styret sendte forslaget til departementet. Forslaget ble tatt til følge,og departementet sendte ut rundskriv til skolene om dette (Rundskriv nr. F-138/73, 13.4.73). Siden april 1973 har så dette såkalte liberaliseringsvedtaket vært en del av gjeldende regelverk for skoleelever.

Rådsmedlemmene ble også oppfordret til å sende inn forslag om rettskrivningsspørsmål de ønsket behandlet i Språkrådet.

I løpet av høsten 1972 kom det inn en rekke forslag om endringer og justeringer i rettskrivningen for begge målformer.

Rettskrivningsspørsmålene ble drøftet både i seksjonsmøter og i fullt rådsmøte 2. og 3. februar 1973.

Bokmålsseksjonen sluttet seg til et forslag fra redaktør Per Thomsen om å oppnevne et særskilt utvalg til å utrede spørsmålet om endringer i bokmålsrettskrivningen. Styret sendte forslaget til fagnemnda, som i møte 19. mars 1973 foreslo at særutvalget skulle bestå av de fire bokmålsrepresentantene i fagnemnda – Trygve Bull, Eyvind Fjeld Halvorsen, Egil Pettersen og Finn-Erik Vinje, supplert med ytterligere tre rådsmedlemmer – Carl Hjalmar Borgstrøm, Leif Roksund og Margrete Aamot Øverland. Utvalget ble oppnevnt av styreformennene etter fullmakt. Særutvalget har siden arbeidet med rettskrivningsspørsmålene fram til ja-[side 15]nuar 1979. Bull, Roksund og Vinje gikk ut som representanter i Norsk språkråd fra begynnelsen av 1976, men fortsatte som medlemmer av særutvalget. Fra januar 1976 ble Alfred Jakobsen medlem av fagnemnda og ble også oppnevnt som medlem av særutvalget for bokmål. Fra 1977 har Borgstrøm og fru Øverland ikke kunnet møte i særutvalget, fru Øverland døde 20.11.78. I stedet har Gorgus Coward møtt i særutvalget. Særutvalget bestod således ved avslutningen av arbeidet av Trygve Bull, Gorgus Coward, Eyvind Fjeld Halvorsen, Alfred Jakobsen, Egil Pettersen, Leif Roksund og Finn-Erik Vinje.

Særutvalget har ikke hatt noe eksplisitt mandat utenom det å drøfte spørsmål om justeringer av bokmålsrettskrivningen.

Drøftelsene både i rådsmøtet 2. og 3. februar 1973 og i fagnemndmøtet etterpå gjorde det klart at det man tok sikte på, var en gjennomgåelse av de punkter i rettskrivningen hvor forskjellige syn hadde kommet til uttrykk i forslag og uttalelser til Språkrådet. Særutvalget har vært slik sammensatt at forskjellige syn på bokmålsrettskrivningen har vært representert. Særutvalget har sett det som sin oppgave å drøfte omstridte sider ved rettskrivningen, men først og fremst har det søkt å skille mellom vesentlig og uvesentlig. Utvalget ble tidlig klar over at hovedproblemene allerede var berørt i liberaliseringsvedtaket av 1972. De tre punktene utvalget har konsentrert sitt arbeid om, er de følgende:

1. Hunkjønnsbøyningen og flertallsbøyningen i bestemt form av intetkjønnsord.
2. Fordelingen av svake verb mellom bøyningstypene -a/-et og -te, -t (-de, -d).
3. Regler for skrivemåten av en del enkeltord.

Særutvalget drøftet punktene hver for seg og samlet, og det ble også drøftet om det skulle være mulig å finne fram til kompromissløsninger .

Særutvalget anså punktet om hunkjønnsbøyningen som det viktigste og behandlet det derfor først. Utvalget delte seg i tre fraksjoner, og det ble besluttet å legge fram fraksjonenes forslag for bokmålsseksjonen på møtet i Norsk språkråd 11. oktober 1975.

Alle medlemmer av særutvalget var enige om at den valgfrihet elevene hadde etter liberaliseringsvedtaket av 1972, burde opprettholdes, uenigheten gjaldt ytterligere utvidelse av valgfriheten og det permanente regelverk.

En fraksjon, Borgstrøm og fru Øverland, foreslo opphevelse av læreboknormalen og godkjenning av alle Riksmålsordlistens former.

En annen fraksjon, Bull, Pettersen, Roksund og Vinje, foreslo i det vesentlige opprettholdelse av gjeldende regler, med en del justeringer.

En tredje fraksjon, Halvorsen, la fram et kompromissforslag som gikk ut på at alle hunkjønnsord skulle ha valgfritt -a eller -en i bestemt form entall i rettskrivningen, mens de obligatoriske -a-endelsene skulle opprettholdes for en rekke ord i læreboknormalen. Bull hadde en særuttalelse hvor han gjorde oppmerksom på at han under forutsetning av at Riksmålsforbundet og Det norske Akademi for Sprog og Litteratur frafalt sin egen norm (Riksmålsordlisten), var villig til å gå meget langt i retning av å anbefale liberalisering.

Bokmålsseksjonen vedtok at særutvalget skulle arbeide videre med forslagene og legge kompromissforslaget til grunn.

Forslagene ble så lagt fram til ny drøfting på rådsmøtene 30.–31. januar 1976 og 9. oktober 1976.

På møtet 9. oktober 1976 ble det gjort endelig vedtak om hunkjønnsbøyningen innenfor rettskrivningen (jamstilling av ei og en som ubestemt artikkel med 16 mot 3 stemmer, jamstilling av -a og -en som bestemt artikkel med 12 mot 7).

For intetkjønnsbøyningen. ble det vedtatt å jamstille -a og -ene i bestemt form flertall (14 mot 5 stemmer).

Det var også flertall i begge seksjoner for at det fortsatt skulle være en læreboknormal (enstemmig i nynorskseksjonen, 13 mot 6 stemmer i bokmålsseksjonen). Det ble også gjort vedtak om at læreboknormalen skulle gjøres gjeldende for offentlige tjenestemenn (enstemmig i nynorskseksjonen, 11 mot 8 stemmer i bokmålsseksjonen).

Gjennom året 1977 arbeidet særutvalget med læreboknormalreglene for hunkjønnsbøyningen og intetkjønn bestemt form flertall, med verbalbøyningen og med enkeltord. De ord som etter læreboknormalen av 1959 hadde obligatorisk -a i bestemt form entall, ble fordelt på lister, det ble satt opp en foreløpig oversikt over svake verb der det kunne komme på tale å regulere bøyningen, og det ble laget lister over enkeltord hvor det forelå krav om å tillate tradisjonelle skriftspråksformer.

På rådsmøtet 27.–28. januar 1978 drøftet så bokmålsseksjonen og hele rådet forslag om:

1. Regler om bøyning av flertall bestemt form av intetkjønnsord i læreboknormalen. [side 16]
2. Regler om bøyning av bestemt form entall av hunkjønnsord i læreboknormalen.
3. Regler for skrivemåten av enkeltord, både for læreboknormalen og den videre rettskrivning.

Drøftelsene fortsatte på et møte i bokmålsseksjonen (kalt "arbeidsmøte") 17. juni 1978. Da man heller ikke her fikk drøftet enkeltord, ble det sendt ut et spørreskjema til alle medlemmene av bokmålsseksjonen, med oppstilling av alle forslag fra særutvalget for hvert enkelt ord og en spesiell rubrikk for dem som ikke ønsket å uttale seg. På grunnlag av svarene på disse spørreskjemaene ble så listene over enkeltord noe omordnet, og enkelte forslag ble trukket tilbake. Det ble også utarbeidet en endelig oversikt over forslag til regulering av den svake verbalbøyningen.

Alle forslagene fra særutvalget om disse punktene ble så igjen lagt fram til drøftelse i seksjon og råd på møtet i Norsk språkråd 26. og 27. januar 1979.

De forslag som ble endelig behandlet på dette møtet, var følgende:.

1. Forslag som gjelder bøyning av intetkjønnsord:
a. Forslag fra Jakobsen og Pettersen om at ytterligere to ord skal ha obligatorisk -a i bestemt form flertall i læreboknormalen.
b. Forslag om at valgfrihet -a/-ene i bestemt form flertall ikke skal gjelde ord av typen kvantum, tema (i læreboknormalen og rettskrivningen).

2. Forslag som gjelder hunkjønnsbøyningen:
a. Forslag om tilleggsregel for rettskrivningen om uttrykk av typen i kjømda, få dilla, i otta o.l.
b. Reviderte lister over ord som har obligatorisk -a i bestemt form entall etter gjeldende regler. Revisjonen gjelder listene over ord som en fraksjon innen særutvalget (Coward og Halvorsen) foreslår skal ha valgfritt -a eller -en i læreboknormalen.

3. Forslag om skrivemåten av enkeltord (læreboknormalen og rettskrivningen).

4. Forslag om justering av bøyningen av noen svake verb (læreboknormalen og
rettskrivningen).

Forslagene ble drøftet generelt i råd og seksjon, deretter ble det stemt over dem i seksjonsmøte. En oversikt over avstemningsresultatene er sendt Kirke- og undervisningsdepartementet i form av referat fra møtet.

Særutvalget for bokmål hadde dermed fullført sin oppgave. Fagnemnda har utarbeidet en oversikt over de forslag til endringer i rettskrivning og læreboknormal som er vedtatt av bokmålsseksjonen.

Oversikt over forslagene

1 Forholdet mellom rettskrivning og læreboknormal

1.1 Rettskrivning – læreboknormal

Det skal fortsatt være en læreboknormal (en trangere norm) innenfor rettskrivningen.

På Språkrådets møte 9.10.76 ble det vedtatt i plenum med 33 stemmer (av 40 (20 (alle) i nynorskseksjonen, 13 (av 19) i bokmålsseksjonen)) å rå til at det fortsatt skal være et skille mellom en videre rettskrivning og en trangere norm (læreboknormal) i begge målformer.

Alle seinere avstemninger om utformingen av læreboknormalen hadde som forutsetning at det allerede var vedtatt at det skulle være en læreboknormal. Det ble således på møtet 26.–27.1.79 vedtatt enstemmig at visse intetkjønnsord (9 ord) og hunkjønnsord (ca. 640 ord) skal ha obligatorisk -a innenfor læreboknormalen.

1.2 Bruksområdet for læreboknormalen

Læreboknormalen skal gjelde for lærebøker og offentlig tjeneste.

På Språkrådets møte 9.10.76 ble det vedtatt i plenum med 31 stemmer (av dem 20 (alle) i nynorskseksjonen, 11 (av 19) i bokmålsseksjonen) å rå til at læreboknormalen skal gjelde for lærebøker og offentlig tjeneste. Et forslag om at læreboknormalen også skal gjelde for NRK (de faste sendingene), ble forkastet, da det ikke fikk flertall i begge seksjoner (29 stemte for (av dem 20 (alle) i nynorskseksjonen, 9 (av 19) i bokmålsseksjonen). [side 17]

2 Endringer i bokmålsrettskrivningen

2.1 Intetkjønnsord i bestemt form flertall

Nye regler

Rettskrivningen:
Alle intetkjønnsord har valgfritt -a/-ene, unntatt ord av typen kvantum og tema, som har bare -ene etter 1959-normalen. Disse skal fortsatt ha bare -ene.

Læreboknormalen:
Innenfor læreboknormalen skal disse 9 ordene ha obligatorisk -a: barn, bein, beist, hol, kol, naut, segl, sev, krøtter.

Eksempler på hvordan bøyningen blir:

bord	b.fl. -a/-ene	som før
ansikt	b.fl. -a/-ene	som før
døme	b.fl. døma/-ne	som før
kvantum	b.fl. kvantaene	som før
votum	b.fl.votaene	som før
barn	b.fl. -a [-ene]	før b.fl. barna
bein	b.fl. -a [-ene]	før b.fl. beina
eple	b.fl. epla/-ne	før b.fl. eplene
hefte	b.fl. hefta/-ne	før b.fl. heftene

For både rettskrivningen og læreboknormalen betyr vedtakene disse forandringene:

Vel 500 ord som ender på trykklett -e, hadde etter 1959-normalen -ene i bestemt form flertall. De får nå valgfritt -a/-ene.
Eks.: eple – b.fl. epla el. eplene
fylke – b.fl. fylka el. fylkene

For rettskrivningen betyr vedtakene dessuten:
De ordene som hadde obligatorisk -a i bestemt form flertall, får valgfritt -a/-ene.
Eks.: dyr – b.fl. dyra el. dyrene

For læreboknormalen betyr vedtakene:
Andre ord (utenom de 9 ovenfor) som før hadde obligatorisk -a, får i bestemt form flertall valgfritt -a/-ene: dyr, felæger, gam, kje, lik (på seil), reis, troll.

Kontroversielle punkter var:

1. Regelen om full valgfrihet -a/-ene innenfor rettskrivningen. Dette ble vedtatt 9.10.76 med 14 stemmer av 19 tilstedeværende.

2. Valgfritt -a/-ene innenfor læreboknormalen for ordene dyr og garn. Dette ble vedtatt 26.1.79 med 11 mot 10 stemmer.

De øvrige vedtakene ble gjort enstemmig.

Oppstillingen nedenfor viser hvordan de ordene som etter 1959-normalen hadde obligatorisk -a, skal bøyes etter vedtakene:

dyr	dyra/dyrene
felæger	felægra/felægrene
garn	garna/garnene
kje	kjea/kjeene
lik	lika/likene (på seil)
reis	reisa/reisene
troll	trolla/trollene
barn	barna [barnene]
bein	beina [beinene]
beist	beista [beistene]
hol	hola [holene]
kol	kola [kolene]
krøtter	krøttera [krøtterne]
naut	nauta [nautene]
segl	segla [seglene]
sev	seva [sevene]

(Ved ordene kne og tre er bøyningen som før: knea/knærne og trea/trærne.)

2.2 Den ubestemte artikkel i hunkjønn

Alle hunkjønnsord kan valgfritt ha ei eller en som ubestemt artikkel.

(Vedtatt 9.10.76 med 16 stemmer av 19 tilstedeværende.)

2.3 Hunkjønnsformen av eiendomspronomen (mi, di, si)

Formene mi, di, si er obligatoriske etter bestemt form hunkjønn på -a. Når eiendomspronomenet står foran, er det valgfritt min/mi, din/di, sin/si.

(Vedtatt 9.10.76 enstemmig.)

2.4 Genitiv av hunkjønnsord i bestemt form

Genitiv på -s i bestemt form er tillatt også om en bruker -a-form (bokas, bygdas).

Genitiv på -ens blir tillatt – selv om –a blir brukt i nevneformen av ordet.

(Vedtatt 9.10.76 enstemmig.)

2.5 Hunkjønnsord i bestemt form entall

Nye regler

Rettskrivningen:
Alle hunkjønnsord har valgfritt -a/-en. Men i visse faste uttrykk skal det være bare -a, f.eks. i blinda, blåmyra, så busta fyker, ikke filla, på fylla, i bakleksa, få dilla, på hekta, i kjømda, la humla suse, ta på krita, luft i luka, få vann på mølla, ikke eie nåla i veggen, høy på pæra, i otta, kaste på stikka, av samme ulla, på vidåtta, spille på slurva. [side 18]

Læreboknormalen:
Ca. 640 ord skal fortsatt ha obligatorisk -a. (Tallet på ord med obligatorisk -a reduseres fra ca. 1100 til ca. 640.) Obligatoriske -a-ord skal kunne få -a eller -en når de brukes overført, dvs. i en annen enn den egentlige, opprinnelige betydning.

Eksempler på hvordan bøyningen blir:

a) som før, vel 2000 ord

tid	-a/-en
avis	-a/-en
borg	-a/-en
bønn	-a/-en
kølle	-a/-en
adresse	-a/-en
balje	-a/-en
evne	-a/-en
aning	-a/-en
attføring	-a/-en
blending	-a/-en
dikting	-a/-en
skam	-rna/-men
moster	-tra/-en
trengsel	-sla/-en

b) før: -a, ca. 640 ord

agn	-a [-en]
blåse	-a [-en]
-løyse	-a [-en]
kjensle	-sla [-en]
takksemd	-a [-en]
høgd	-a [-en]
ambod	-a [-en]
attergløyme	-a [-en]
bikkje	-a [-en]
jukse	-a [-en]
jåle	-a [-en]
bakstehelle	-a [-en]
binne	-a [-en]
brygge	-a [-en]
bukt	-a [-en]
bygd	-a [-en]
fonn	-a [-en]

(Alle ordene under punkt b er ført opp på liste 2, s. 22.)

c) før: -a, ca. 50 ord

-ing (alle verbalabstrakter på-ing som før hadde -a)	-a/-en
alen	-lna/-en
bie	-a/-en
bleie	-a/-en
bremse	-a/-en
fylgje	-a/-en
fyrstikk	-a/-en
gydje	-a/-en
hamingje	-a/-en
lyster	-tra/-en
mosott	-a/-en
munnvik	-a/-en
skipreide (vsa. -t)	-a/-en
syre	-a/-en
ånder	-dra/-en

d) før: -a, ca. 390 ord

aske	-a/-en
bjelle	-a/-en
bok	-a/-en
dyne	-a/-en
agnor	-a/-en
alke	-a/-en
and	-a/-en

(Alle ordene under punktene c og d er ført opp på liste 1, s. 19.)

Kontroversielle punkter var:

1. Regelen om at det skal være valgfritt -a/-en ved alle hunkjønnsord innenfor den videre rettskrivningen. Dette ble vedtatt 9.10.76 med 12 stemmer av 19 tilstedeværende.

2. Valgfriheten innenfor læreboknormalen for ordene (ca. 390) under punkt d ovenfor.

Dette ble vedtatt 26.1.79 med enten 12 eller 13 stemmer av 21 tilstedeværende. (Avstemning i flere trinn.)

De øvrige punktene ble enstemmig vedtatt.

[side 19]

Liste 1

-a > -a/-en (ca. 440 ord)

Hunkjønnsord som nå har obligatorisk -a, der det foreslås at det blir valgfritt -a/-en også innenfor læreboknormalen. (Alle andre ord som nå har obligatorisk -a, skal fortsatt ha obligatorisk -a innenfor læreboknormalen.)

Alle verbalabstrakter på -ing skal ha valgfritt -a/-en, men ved ord som er merket *, er det tilrådelig å bruke -a.

agnor	klype	sjølilje
aksel	kløft	sjøl(v)berging
alen	kløv	sjøstjerne
alke	kolje	skate
and	kolle = trekar	ski, hopp-
aske	komse	skinke
*auking	kran	skinne
avskiping	kringle	skipreide (vsa. skipreide -t)
beltespenning	krone	skive
bergfrue	krukke	skjeppe
berggylte	krybbe	skjorte
bidronning	krykke	sklie
bie	kufte	skodde
bile	kule, kanon-, hjerte-	skorpe
bjelle	kumle	skorte
bjørk	kuvending	skove
bleie	kveite	skrei, jule-
blekke	kveke	skrike
blemme	kvern	skrukke
blære	kvige	skrøne
bok	kvise	skuffe
bomme	kyse	skuffel
bot	køy(e)	skur
bremse	kåpe	sky
	kåte
brik	lange	skøyte = skeise
bringe	*lauving	skål
brosme	legde	skåte
brugde	*leiing (og sms. av-)	slalåm = spor
brynje	leire	slegge
bukse	lekt(e)	*slepping
*bureising	lemus	slir(e)
bust	lend	sluffe
bønne	lense	slå
bør	lerke	slåpe
bøsse	lind	smekke
bøtte	line	smelle
båre	lisse	snadde
dagrenning	list	snare
drift	liste	snelle
drive	-lo (i: heilo, åkerlo)	snipe
due	lodde	snor
duppe	lomme	sol
dust	lon	soleie
dyne	loppe	sperre
dør	lue	spette
elv	luft	spik
eng	luke	spildre
erle	lumpe	*spreiing
ert	lunte	sprøyte
evje	lus	stang
fating	lykt	stappe
-ferd	lyse	steik
ferje	lyster	stikke
fil	*løysing (og sms.: -av)	strand
firfisle	man	stue = hus; værelse
fjær	mappe	størje
flage	mark	suppe
flaske	mast	sut
flenge	matte	sval
flerre	meis(e)	svale
flette	mile	sve
flo	mine	sveiv
flue	moro	svepe
flyndre	mosott	sverte
flære	mugge	sville
fløyte	munnvik	sviske
*framsyning	mure	sylte
frynse	mus	*synkverving
furu	mynte	syre (kjem. og bot.)
fylgje	myse	syre
		søle
fyll (-stoff)	myske	sølje
fylling	mølle	søppel (vsa. søppel -et)
fyrstikk(e)	mønje	sørpe
*førebuing	måke = skuffel	søte
gangsperre	nauberging	så
gate	nebbe = kanne med tut	såpe
gaupe	nebbenose	takke
gikt	nepe	tang
gjedde	nesle	tann
gjelle
gjødsel	never	tavle
gjørme	nise	tege
glo	niste	teine
gran	nype	terne
grav	nyperose	terte
grime	nyve	teve
grind	nøtt	tilje
grop	nål	*tiltjukning
grue	*oreigning	tine
gruve	ort	tjære
gryte	osp	tofte
grønske	padde	tomt
gul(e) = vind; eggeplomme	panne	topplente
gydje	perse	torv
gynge	pipe	trakt
gås	plomme	tralle
hakke	pløgsel	trapp
hamingje	potte	trille
hamn	presse	trinse
harv	pumpe	trisse
harving	pute	tromme
havn	pære	*truloving
heks	pølse	trygding (og sms.: kasko-)
hekte	rake	trøye
helle		tuft
helse	ramme	-tunge (eks.: ild-, land-, tiril-)
*helsing	rasp	tust
hempe	rast	tvare
hending	regle	tvinge
hengsel	reit = fure i åker	tønne
hesje	reke	tå
hesjing	rekning (og sms.: bokstav-)	tåg
hette	remse	tåke
hinne	renne	ugle
hoft	renning = varp i vev	ulke
horg = kultsted, alter	revne	ull
hork = vidgjering	ri	*utbreiing
hose	rifle	vanhelging
hue	rift	vegvøling
humle	rikse	vekt
huske	rim = stang, spile, fjøl	*vernebuing
hylle	ringe	veske
hylse	ripe = stripe, rift	vidje
hyre	riske = hestesykdom; sopp	vigsling
hyse
ile	rist	vik
ilske	rogn (fiskerogn)	vikke
*innreiing	rokke	vilske
jakke	rot	vinde
jakt	rotte	vipe
*-jamning (eks.: mann-, ut-)	rugde	vippe
jamstelling	rulle	vist
jamstilling	runing	vogn
jord	ruse	vondske
jorting	rute	vorte
kahytt	rye	vrist
kaie	røre	vågmor
	røye
kake	røyking	øks
kanne	rå	ørske
kappe	råd (bote- o.a.)	øse, vann-
kiste	råk	*øydelegging
kjempe	saft	åme
klemme	sag	ånder
klinke	*sanning (og sms.: u-)	åre
klo	selje	åte
klokke	sene	*åtvaring
klopp	seng
klubbe	sevje

[side 22]

Liste 2

-a > -a [-en].

Liste over ord som fortsatt skal ha obligatorisk -a innenfor læreboknormalen.

Som vedlegg til dokumentet (vedlegg 3) følger listene a, b, c og d, der de samme ordene er stilt opp i atskilte lister, og der det gis enkelte opplysninger om betydning, forholdet i dialektene, oppstillingen i Riksmålordlisten (1976).

agn	kjemme	skremme, fugle-
ambod	kjenge	skreppe
attergløyme	kjensle	skrie
attlege	kjerke (vsa. kirke -a/-en)	skrubbe
ause, kjeft-, vass- (vsa. øse, se liste 1)	kjerre, drag-, hånd-	skråme (vsa. -a/-en)
avberre	kjerring	skurve
bakstehelle	kjette	skute
beine	kjone	skyru
be(i)nke	kjuke	skøyte = båt
beit = ris, friske kvister i for; i beit for, gå beit)	kjøe	skåk
beite = agn	kjøve	-sle (avledninger på -sle, eks.: hengsle, drygsle, pløgsle)
beste	klauv	sleipe
bikkje	kleiv	sleiv
bingse	klove	slenge
binne	kluft	slepe
bjølle (vsa. bjelle, se liste 1)	klype = hånd	slett(e)
bjørg	klyse	sleve
blande	kløne	slind
bleike	klåte	slingse
blese	knippe = spatt	slintre
blinde	knultre	slo = orm-; horntapp-, slepe- vei
bloke	koie	slurve = slurvete person
blokke	koke	sluske
blygd	kokke	sløke
blære = hoven person	kole	slåte
bløme	kolle = ku	slåtte
bløyte	kone	smelte = fisk; masse, røre
blåse	kongro	smette
bok (bot. vsa. bøk -en)	korg (vsa. kurv -en)	smie
boso	kote	smørje
bratte	kregde	sneis (vsa. sne(i)s -et)
braut	krekle	snekke
brekke	kreppe	snelle = jente
brok	krille	snerpe (på korn; om person)
bru	krungle	snuppe
brun (vsa. bryn -et)	krykkje	snurpe
brur (vsa. brud -a/-en)	krøkle	soge
brye	krå	soppe
brygge	kråke	spong
bu	ku	sprette, eng-, gras-
budeie	kule = omgang i spill	sprunge
bukt	kulle	stemne (vsa. stemne -t og stevne -t)
bune	-kunne	stemne, fram-
bye (vsa. byge -a/-n)	kupe	stett = gryte; tram
bygd	kvasse	stette
bysse	kve	stille
bøle	kvein	stinte
bølgje (vsa. bølge -a/-n)	kveis	stove (vsa. stue, se liste 1)
børe	kveise	stri, jule-
børse	kveldskingle	strippe
bøye = bye	kversill	striskjorte
bår	kverve	stryte
deild	kvile	stø
deise	kylne	su = dragsug; fuge i båt; purke; metallklump i smelteovn
deld	kynd	subbe
demme	køyne	sugge
dimme	køyte = vasspytt; koie; omflakkende kvinne	sule
disse	laue	svartebok
djupn	led = side, kant	svelte
dokke	lefse	svæve
dolp	legd (om korn; komme på legd)	symre
done	lei = retning, skips-	sæle, like-, u-
dov	lein	søkn
drevje	leivd	søye
dros	lengd	såte
drygd	lenge	tall
duld	li	taske
dundre	livd	taus
dygd	livline	tekke = hustak
dylle	linne = mildvær; kake-	telne
dynge	lo = utresket korn; loddenhet; engslette	tese = sko
eign	logn	tik, rev-
eik	lomre	tikse
eike	longe	tispe
ekre	lorje	tjuge = kløftet redskap
elte	lurve	tjukke, snø-
endelykt (vsa. endelikt -et)	luve (vsa. lue, se liste 1)	togn
esje = kleberstein; fiskeyngel)	lægd	toke
fangline	løe	tokn
farlei	løkke = jordstykke; sløyfe	toll
feigd	løye	torve
fele	løynd	trauske
fente	løype	trekt
fille (også flyfille)	-løyse (adjektivabstrakter til adjektiv på -laus, eks.: evne-, vett-)	trise
fjetre	lån	tro, grise-
fjolle	magge	trosse
fjære	marflo	tru (vsa. tro -en)
fjøl	marihand	tryte
fjør (vsa. fjær, se liste 1)	master	trø
fles	matflo	trøys
flindre	megge	tråkk
flis	melle	tue = vaske-; maur-
flokse	mengd	tufse
flore	merr	tugge
flott	messe = spiserom	tulle
flu = skjær	mjødm	tuppe
fly = fjellslette	mjøldrøye	turt
flysse	mjølk (vsa. melk -a/-en)	tusse, haug-
flå = flyholt; flate, vidde	mjøll	tuve
fokk (sjøuttrykk)	mold	tveit
folge	molte	tverre
fonn	mue	tvåge
forn	muge	tygge
framslenge	mukke	tyngd
framtrygd	musse	tytte
frægd	myr	tøyte
fyll = drukkenskap	møkk	tåte
føresegn	mølje	ubrøyte
førkje	mølske	ubygd = ødemark
føyke	mørje	ufyse
føyre	møy	uheppe
fåfengd	nebbe = nesevis jente	ukjure
får	nemnd	ur
gagl	nibbe	uvør(d)e
galneheie	not	veikje
gein	nov	veit
geit	nygle	veiv
geite	nøgd	veke (vsa. uke -a/-en)
gifte	nøle	vekke
gildre	ole, bak-	velte
gjerd, av-, råd-, u-, åt-	olle	vende
gjord	onn	verd = verden
glefse	oppkomme (vsa. oppkomme -t)	vidd = vidhet
glekse	ore, bak-	vidd(e), fjell-
glenne	orke (vsa. ork -et)	vidåtte
glime	oske (vsa. aske, se liste 1)	vigge
gloppe	otte = morgengry	ville, sanse-
glove	pente	vime
glye	pikke	vinne
gogn, vev-	pløse	visse, u-
gople	pløye	vogge
gove (vsa. gov -et)	preke	von
grashoppe	prette	vøle
greie	purke	vå
greip (vsa. greip -et)	raje	våd = stykke av vev; fiskenot
grend	rauv	våg
gro	rei, osko-	vårknipe
grov = fordypning; bekk	reik	yrke = hverdagene
græle	rein	ymse
grøft	reke = spade, skuffe	yte, vass-
gutu	rekke (på skip)	ær
gyger	rettvise, u-	æve
gylte	ringle	økt
gysje	rip(e) (på båt)	ør
gått	risle	ørekyt(e)
ha(g)felle	rispe	øse = opphisselse
hagle	rive	øskje
haglette	rivne (vsa. revne, se liste1)	øy
hand (vsa. hånd -a/-en)	ro = krok; jernspon	øyr
havelle	roko	åbu
hegd = bøyle; måtehold	rong	åfløy
hei	rosse	år (til båt)
hekle	rove
helde, reip-	ru
hele	rugge
helvt	ruke
hepne	rukke
heppe, van-	rulte
herd	rumpe
herme	ruske
hespe	ruve
hevd = gjødsel	rype
hime	røde
hit	rønne
hjupe	rør = kant, rand
hodde	rørsle
hogold	røy
hole (vsa. hule -a/-en)	røynd
hoppe	røyr
hore	røys
horg = bergknatt; flokk, hurv	rås
hork = fisk	sabbe
horse	segn (vsa. sagn -et)
hovold	-semd (adjektivabstrakter til adjektiv på -sam, eks.: takk-, var-)
hulder	semje
hurd	sete, kveld-, ting-
hurpe	seter
huve	sidd
hytte	sik = sigmyr
hø	sikle
høgd	sild
høne	sildre (bot.); bekke-
høymole	simle
ide	sjapp(e)
idke	sjekte
igde	sjuske
il = fotsåle, såle i plog	skei (vsa. skje -a/-en)
jekt	skeise
jente	ski(e) = ved; i skigard
jukse	skimle
jåle	skjebbe
kas	skjell (vsa. skjell -et)
katte	skjor
keive	skjære
kinne	skravl
kjeftesmelle	skravle
kjegle = reipslagerhjul	skravlebøtte
kjelde	skrelle

[side 27]

2.6 Bøyningen av noen svake verb

Det er gjort vedtak om at preteritum på -a og -et skal være mest mulig jamstilt når en av disse formene på forhånd er tillatt. Dessuten skal -a/-et være tillatt ved noen verb som nå har bare -te eller -de. Ved enkelte verb skal valgfriheten innskrenkes, slik at visse preteritumsformer på -te skal utgå. De verbene dette gjelder, har heller ingen form på -te i nynorsk eller i tradisjonelt riksmål. Dessuten skal sideformer på [-dde] utgå i noen verb.

Eks.:
ape – apa/apte > apa/apet/apte
banne – banna/bante > banna/bannet/bante
lave – lava/lavde > lava/lavet/lavde (= bugne)
bedyre – bedyret/bedyrte > bedyra/bedyret/bedyrte

bane – bante > bana/banet/bante
bone – bonte > bona/bonet/bonte

bremse – bremsa/bremset/bremste > bremsa/bremset
lukke – lukka/lukket/lukte > lukka/lukket

bøye – bøyde [bøydde] > bøyde

Nedenfor følger en liste over verb der bøyningen blir forandret på grunn av vedtakene. Det er ca. 240 verb.

Dessuten er det gjort vedtak om at visse perfektum partisipp-former på -et av semantisk/stilistiske grunner bør være tillatt og ført opp på egen plass i ordlistene, selv om verbet ellers har «te/de-bøyning»*, f.eks. kallet, sløret, prøvet.

* Med «te/de-bøyning» menes at preteritum har -te el. -de. Også preteritum på -dde regnes med her.
Med «blandet bøyning» menes at preteritum kan ha både «te/de-bøyning» og -a/-et.

Reguleringen av de fleste verbene på den følgende lista bygger på enstemmige vedtak. Noen kontroversielle punkter:

1. Det ble vedtatt med 11 mot 10 stemmer at formen tygget skal være tillatt ved siden av tygde.

2. Det ble vedtatt med 12 mot 9 stemmer at sideformer på [-dde] skal utgå i 25 verb: avfeie, bemøye, bøye, dreie, drøye, døye, eie, feie, fordøye, forhøye, fornøye, fortøye, møye, naue, neie, nøye, opphøye, pløye, skeie, sløye, smøye, støye, sveie, tøye, veie.

3. Det ble vedtatt med 12 mot 9 stemmer at 12 verb som nå har «te/de-bøyning», skal få «blandet bøyning»*, dvs. -a/-et blir tillatt: begrave, betone, bie, døyve, flø(y)te, forhåne, håne, oppebie, pleie (= stelle), ruve, skade, undergrave.

4. Det ble vedtatt med 16 stemmer at 12 verb som nå har «te/de-bøyning», skal få «blandet bøyning»: beklippe, belønne, kjemme, klippe, knekke, lesse, lønne, overlesse, slokke, sløkke, temme, vekke.

Regulering av bøyningen av noen svake verb (ca. 240 verb)

Verb	Gjeldende bøyning	Foreslått bøyning
anse	a/te	a/et/te
ape	a/te	a/et/te
avfeie	[d]de	de
bane	a/te	a/et/te
banne	a/te	a/et/te
baule	a/te	a/et/te
bedyre	et/te	a/et/te
bedøve	et/de	a/et/de
begrave	de/-grov	et/de/-grov
beile	et/te	a/et/te
beklippe	te	a/et/te
belønne		a/et/te
bemøye	et/[d]de	a/et/de
berøve		a/et/de
bestrebe		a/et/te
betone	te	a/et/te
beve	et/de	a/et/de
bevege	et/de	a/et/de
bie	dde	a/et/dde
bivåne		a/et/te
bole	a/te	a/et/te
bone	te	a/et/te
breke	a/te	a/et/te
brekke	et/te	a/et/te
bremse	a/et/te	a/et
brune	a/te	a/et/te
bråne	a/te	a/et/te
bure	a/te	a/et/te
bøye	[d]de	de
dekke	et/te	a/et/te
dore	a/te	a/et/te
dreie	et/[d]de	a/et/de
dryppe	et/te	a/et/te
drysse	et/te	a/et/te
[side 27]
drøye	[d]de	de
dure	te	a/et/te
dønne	et/te	a/et/te
døye	et/[d]de	a/et/de
døyve	de	a/et/de
dåne	a/te	a/et/te
egne	a/te	a/et/te
egse	a/te	a/et/te
eie	[d]de/åtte	de/åtte
ense	te	a/et/te
feie	a/et/[d]de	a/et/de
fenge	et/te	a/et/te
file	a/te	a/et/te
fire	a/te	a/et/te
flane	a/te	a/et/te
flare	a/te	a/et/te
flise	a/te	a/et/te
flø(y)te	te	a/et/te
fordreie	et/[d]de	de
fordøye	et/[d]de	a/et/de
forgreine	a/te	a/et/te
forgrene	et/te	a/et/te
forhøye	et/[d]de	a/et/de
forhåne	te	a/et/te
fornøye	[d]de	de
fortøye	[d]de	de
frase	a/te	a/et/te
gane	a/te	a/et/te
gaule	a/te	a/et/te
geine	a/te	a/et/te
geipe	a/te	a/et/te
gire	te	a/et/te
gjære (snekkerspråk = føye sammen)	a/te	a/et/te
gleime	a/te	a/et/te
glippe	et/te	a/et/te
glore	et/te	a/et/te
glume	a/te	a/et/te
gnure	a/te	a/et/te
greine	a/te	a/et/te
grene	et/te	a/et/te
grue	a/dde	a/et/dde
grøsse	et/te	a/et/te
heve	et/de	a/et/de
hylle	a/et/te	a/et
håne	te	a/et/te
håpe	et/te	a/et/te
innskjerpe	a/et/te	a/et
jåle	a/te	a/et/te
keike	a/te	a/et/te
kippe	te	a/et/te
kise	a/te	a/et/te
kjemme	te	a/et/te
klare = gjøre klar	te	a/et/te
kleie	a/[d]de	a/et/[d]de
kleise	a/te	a/et/te
klekke	et/te	a/et/te
klippe	te	a/et/te
klynge	a/et/te	a/et
knase	a/te	a/et/te
knekke	te	a/et/te
knikse	a/et/te	a/et
kose	a/te	a/et/te
krase	a/te	a/et/te
krinse	a/te	a/et/te
kruse	a/te	a/et/te
kule = blåse	a/te	a/et/te
kure	a/te	a/et/te
kute	a/te	a/et/te
kveile	te	a/et/te
kvelve	a/de	a/et/de
lamme	a/et/te	a/et
lave = bugne	a/de	a/et/de
lege	et/te	a/et/te
lekke	et/te/lakk	a/et/te/lakk
lenge = gjøre lang, lengre	et/te	a/et/te
lense	a/et/te	a/et
lesse	te	a/et/te
lime	a/te	a/et/te
lire	a/te	a/et/te
lukke	a/et/te	a/et
lure = ta en lur	te	a/et/te
luse	te	a/et/te
lye = gi ly	et/dde	a/et/dde
lønne	te	a/et/te
løye	a/et/[d]de	a/et
mane	a/te	a/et/te
mase = knuse	a/te	a/et/te
menge	et/te	a/et/te
merke	a/et/te	a/et
mine	a/te	a/et/te
mure	a/te	a/et/te
mylde	a/te	a/et/te
møye	[d]de	de
nage	et/de	a/et/de
naue	a/[d]de	a/et/de
neie	[d]de	de
nenne	et/te	a/et/te
nøye	[d]de	de
oppebie		a/et/dde
opphøye	et/[d]de	a/et/de
overdøve	et/de	a/et/de
overlesse	te	a/et/te
peise	a/te	a/et/te
pelle	a/te	a/et/te
pense	a/et/te	a/et
pleie = stelle	[d]de	a/et/[d]de
pløye	[d]de/gde	de/gde
praie	a/et/[d]de	a/et
pæle	a/te	a/et/te
[side 28]
rafse	a/et/te	a/et
rake = bruke rive, barbere	et/te	a/et/te
rake = vedkomme	a/te	a/et/te
ramme	a/et/te	a/et
rane	a/te	a/et/te
rape	a/te	a/et/te
rause	a/te	a/et/te
reike	a/te	a/et/te
ripe	a/te	a/et/te
ruse (opp)	a/te	a/et/te
ruve	de	a/et/de
røyte	a/te	a/et/te
råke	a/te	a/et/te
råle	a/te	a/et/te
råne	a/te	a/et/te
skade	dde	a/et/dde
skeie	a/et/[d]de	a/et/de
skeise	a/te	a/et/te
skire	a/te	a/et/te
skjene	a/te	a/et/te
skjenke	et/te	a/et/te
skose	et/te	a/et/te
skrape	a/te	a/et/te
skrense	a/et/te	a/et
skvale	a/te	a/et/te
skure	te	a/et/te
skygge	et/de	a/et/de
skyme	a/te	a/et/te
skøye	a/et/[d]de	a/et
skåne	a/te	a/et/te
slemme	a/et/te	a/et
slokke	te	a/et/te
slynge	et/te	a/et/te
sløkke	te	a/et/te
sløye = bli slappere	a/et/[d]de	a/et/de
sløye (om fisk)	[d]de/gde	de/dge
smeise	te	a/et/te
smekke	a/et/te	a/et
smule	te	a/et/te
smykke	a/et/te	a/et
smøye	[d]de	de
snake	a/te	a/et/te
snase	a/te	a/et/te
snaue	a/et/[d]de	a/et
sneise	a/te	a/et/te
snoke	a/te	a/et/te
sole	a/te	a/et/te
sone	a/te	a/et/te
spase	te	a/et/te
spleise	a/te	a/et/te
sprake	a/te	a/et/te
sprelle	a/te	a/et/te
stane	a/te	a/et/te
stanse	a/et/te	a/et
stekke	et/te	a/et/te
stime	a/te	a/et/te
strømme	et/te	a/et/te
støle	a/te	a/et/te
støye	a/et/[d]de	a/et/de
suge	de/et/saug	a/et/de/saug
svaie	a/et/[d]de	a/et
svale	a/te	a/et/te
svane = avta	a/te	a/et/te
sveie	a/et/[d]de	a/et/de
sveise	te	a/et/te
svekke	et/te	a/et/te
sveve	et/de	a/et/de
svinge	a/te	a/et/te
sømme (seg)	et/te	a/et/te
såpe	a/te	a/et/te
tane = løpe	te	a/et/te
temme	te	a/et/te
tigge	et/de/tagg	a/et/de)tagg
tine	a/te	a/et/te
tjone	a/te	a/et/te
tjore	a/te	a/et/te
tone	et/te	a/et/te
trylle	et/te	a/et/te
ture	a/te	a/et/te
tyde	et/dde	a/et/dde
tygge	gde	et/gde
tøve	et/de	a/et/de
tøye	[d]de	de
tøyse	a/te	a/et/te
undergrave	de/grov	et/de/grov
vaie	a/et/[d]de	a/et
vake	a/te	a/et/te
vase	a/te	a/et/te
veide	et/dde	a/et/dde
veie	[d]de	de
vekke	te	a/et/te
velle	et/te	a/et/te
vone	a/te	a/et/te
vrinske	a/et/te	a/et
våle= skråle	a/te	a/et/te
våse	a/te	a/et/te
ydmyke	et/te	a/et/te
yte	et/te	a/et/te
øke	et/te	a/et/te

[side 29]

2.7 Enkeltord

Noen av vedtakene om enkeltord ble det stor enighet om. Således ble følgende former vedtatt med 20 stemmer: freste/friste, gleppe/glippe, kjelde/kilde, botn (top.), sluppet, nummen(het), bod/bu, krungle(t(e))/krongle(t(e)), kufte/kofte, fjær/fjør, mjøl/mel, trøtt/trett, spyd, sjuk/syk, tjuv/tyv, gard/gård, gras/gress, leike/leke, mein/men, sen/seindrektig(het), graut/grøt, klauv/klov, lauv/løv, bløt/bløyt, lynne, -lynt, hamn/havn, hamne/havne, ramn/ravn, aure/ørret, sakne/savne, smau/smug, vann/vatn, abbor/åbor, høg-/høy-, låg-/lav-, fra [frå], mandag [måndag], tirsdag, nå-.

Men de fleste av ordene på den følgende lista var kontroversielle, og vedtakene er ofte gjort med mellom 11 og 14 stemmer.

I noen tilfeller ble forslag om endringer trukket tilbake allerede under arbeidet i særutvalget for bokmål. Det ble således ikke fremmet noe forslag for rådet når det gjelder f.eks. formene hard, kald, keivhendt, røyk, broket(e), gagn.

Ved noen ord ble det stor enighet i rådet om ikke å foreslå noen endringer. Det ble enstemmig vedtatt ikke å foreslå endringer av bl.a.: hage, kjøkemester, nå, snok, vipe.

I andre tilfeller var vedtak om ikke å foreslå endringer mer kontroversielle (vedtatt med mellom 11 og 14 stemmer). Det gjelder f.eks. formene slokne, snø, sju, tjue, hauk.

Vedtak som ikke innebærer forandringer, er ikke med i den følgende oppstillingen.

Vedtak som gjelder enkeltord

Gjeldende form	Foreslått form
aure [ørret]	aure/ørret
avund [avind]	avind/avund
bein [ben] adj.	bein/ben
-beint (eneform i visse ord)	-beint [-bent] (i alle ord)
beint fram [bent frem]	beint fram/bent frem
beist [best]	beist/best
bjørk	bjerk/bjørk
bleike [bleke] v.	bleike/bleke
bleikfeit [blekfet]	bleikfeit/blekfet
bleiv (pret. av blive)	bleiv/blev
bløyt (legge i b.)	bløt/bløyt
brennheit [brennhet]	brennheit/brennhet
bru [bro]	bro/bru
bu	bod/bu (= kott)
dogg [dugg]	dogg/dugg
dogge [dugge] v.	dogge/dugge
dogget(e) [dugget(e)]	dogget(e)/dugget(e)
dokke [dukke]	dokke/dukke
drake	drage/drake (= fabeldyr; vikingskip)
drøpel [drøvel]	drøpel/drøvel
dølge [dølje] – dulgte/dulte – dulgt/dult	dølge – dulgte – dulgt (og -lg- i bøyn. former og avledn.)
dølgsmål/dølsmål	dølgsmål
etter-/efter- (jamstilt i visse ord)	etter- (eneform også i sammensetninger: etterblivende, -følgelse(sverdig), -givenhet, -hånden, -retning, -rettelig)
feberheit [feberhet]	feberheit/feberhet
feit [fet] adj.	feit/fet
-feit [-fet]	-feit/-fet
feit(e)- [fet(e)-]	feit(e)-/fet(e)
ferje s., v.	ferge/ferje
fjær/fjør (om fuglefjør helst fjør)	fjær/fjør (sløyfe parentesen)
fjøl	fjel/fjøl
fly/flyge [flyve]	fly/flyge
flyger [flyver]	flyger
flyging [flyv(n)ing]	flyging
forsteina/forstenet	forsteina/forsteinet/forstenet
[side 30]
fra/frå	fra [frå]
fram	fram/frem
fram- (eneform i flere sms., men noen unntak)	fram-/frem- (prinsipielt jamstilling i sms.) framleis (som før) framåt (vsa. fremad) (som før) fremad (vsa. framåt) (som før) fremdeles (som før) fremragende (som før)
freste = forsøke	freste/friste
fyldest/fyllest	fyllest
gard/gård (helst gard om eiendom på landet, gård om bygård)	gard/gård (sløyfe parentesen)
gaukesyre (bot.)	gauk(e)syre
gleppe = miste taket	gleppe/glippe
gloheit [glohet]	gloheit/glohet
golv [gulv]	golv/gulv
fjøsgolv, låvegolv o.a.	(-)golv(-)/(-)gulv(-) (i alle sms.)
golve	golve/gulve
gras [gress]	gras/gress
graut [grøt]	graut/grøt (og jamstilling i alle sms.)
grein (pret. av grine)	grein/gren
grein [gren] s.	grein/gren
greine [grene] v.	greine/grene
hammar = bergvegg, knaus	hammar/hammer
hamn = beitemark	hamn/havn
hamne = beite	hamne/havne
heit [het] adj.	heit/het
-heit [-het]	-heit/-het
heiv (pret. av hive)	heiv/hev
hetne v.	heitne/hetne
hjulbeint	hjulbeint [hjulbent]
hogg [hugg]	hogg/hugg
hogge [hugge]	hogge/hugge
hogger [hugger]	hogger/hugger
hoggorm	hoggorm/huggorm
hven/hvinte (pret. av hvine)	hvinte
høg- [høy-] (i visse sms.)	høg-/høy- (i alle sms.)
i stad	i stad/i sted
kalvbeint	halvbeint [kalvbent] [sic]
kjelde	kjelde/kilde
klauv	klauv/klov
klauvdyr, -fett, -sjuke	klauv-/klovdyr, -fett, -sjuke
kokheit [kokhet]	kokheit/kokhet
kolbrenner	kol-/kullbrenner
kolbrenning	kol-/kullbrenning
kolmile	kol-/kullmile
kollsegle	kollsegle/kullsegle
kollseile	kollseile/kullseile
kollsegling	kollsegling/kullsegling
kollseiling	kollseiling/kullseiling
krage	krage/krave
krungle [krongle] v.	krongle/krungle
krunglet(e) [kronglet(e)]	kronglet(e)/krunglet(e)
kufte [kofte]	kofte/kufte
kvass	hvass/kvass
lauv/løv (lauv er obligatorisk i lærebøker i naturfag)	lauv/løv (sløyfe parentesen)
[side 31]
lek adj.	leg/lek (og i sms., eks.: legmann/lekmann)
leike (= leketøy)	leike/leke
lettbeint	lettbeint [lettbent]
ljuge/lyge [lyve]	ljuge/lyge/lyve
lynne [lynde]	lynne
-lynt [-lyndt]	-lynt
låg- [lav-] (i visse sms.)	låg-/lav- (i alle sms.)
mage [mave]	mage/mave
mandag/måndag	mandag [måndag]
mein [men] s.	mein/men
mekle [megle]	megle/mekle (og -gl-/-kl- i sms. og avledninger)
messehakel	messehagel
middelmåtig	middelmådig/middelmåtig
mjøl [mel]	mel/mjøl
mjølen [melen]	melen/mjølen
mjølet(e) [melet(e)]	melet(e)/mjølet(e)
mjøldogg	meldugg/mjøldogg
mold [muld]	mold/muld
molte	molte/multe
nommen(het)	nummen(het)
næringsgrein [næringsgren]	næringsgrein/næringsgren
nå- [nu-] (i visse sms.)	nå- (i sms.)
osp	asp/osp
ramn	ramn/ravn
reim [rem]	reim/rem
rein [ren] adj.	rein/ren
rein- [ren-] (sms.)	rein-/ren-
reinslig(het) [renslig(het)]	reinslig(het)/renslig(het)
reip	reip [rep]
reir, fig. også rede	rede/reir
sakne [savne]	sakne/savne
salg [sal]	salg
seig (pret. av sige)	seig/seg
sein [sen] adj.	sein/sen
sein- [sen-] (sms.)	sein-/sen-
seinhet [senhet]	seinhet/senhet
selge [selle] – solgte [sollte] – solgt [sollt]	selge – solgte – solgt (og -lg- i bøyn. former og avledn.)
selger [seller]	selger
sendrektig(het)	seindrektig(het)/sendrektig(het)
sjuk/syk (helst sjuk når ikke stilistiske vansker er i veien)	sjuk/syk (sløyfe parentesen) -sjuk/-syk (i alle sms.)
skeiv [skjev] adj.	skeiv/skjev
skeiv- [skjev-] (sms.)	skeiv-/skjev-
skeivhet [skjevhet]	skeivhet/skjevhet
sklei[d] (pret. av skli)	sklei[d]/skled
skåldheit [skåldhet]	skåldheit/skåldhet
slokke/sløkke	slokke [sløkke]
sloppet (pts.)	sluppet
smau = trang gate	smau/smug
soldogg (bot.)	soldogg/soldugg
spjut/spyd	spyd
steik = solsteik	steik/stek
steik [stek] = matrett	steik/stek
steike [steke]	steike/steke
steike- [steke-] (sms.)	steike-/steke-
stilrein [stilren]	stilrein/stilren
svelgje	svelge/svelgje
[side 32]
sverge [sverje]	sverge/sverje
sør	syd/sør
tirsdag [tisdag]	tirsdag
tjuv/tyv (helst tjuv når ikke stilistiske vansker er i veien)	tjuv/tyv (sløyfe parentesen)
tjuv- (i visse sms.)	tjuv-/tyv- (i alle sms.)
trass [tross]	trass/tross
trasse [trosse]	trasse/trosse
tren/trinte (pret. av trine)	trinte
trøtt [trett]	trett/trøtt (også trett-/trøtt- i avledn. og sms.)
urein [uren]	urein/uren
valg [val]	valg
vatn = innsjø	vann/vatn
veik adj.	veik/vek
veik- (sms.)	veik-/vek-
veikhet	veikhet/vekhet
velge – valgte [valte] – valgt [valt]	velge – valgte – valgt (og -lg- i bøyn. former og avledn.)
vogge [vugge]	vogge/vugge
åbor	abbor/åbor

Uttalelse fra Alfred Jakobsen og Egil Pettersen, bokmålsmedlemmer av fagnemnda i Norsk språkråd

I samband med den foreslåtte endring av rettskrivning og læreboknormal for bokmålet vil vi, som representanter for det mindretallet som gikk imot endringene, gi følgende uttalelse:

Norsk språkråd har med stort flertall vedtatt å rå til at det fortsatt skal være en læreboknormal ved siden av den alminnelige rettskrivning. Men når det gjelder innholdet av læreboknormalen, har bokmålsseksjonen delt seg i to praktisk talt jamstore grupperinger. Mindretallet går sterkt imot en liberalisering av læreboknormalen som vil bidra til å fjerne våre to språkformer fra hverandre. En fraksjon av mindretallet mener at tida heller er moden for en ytterligere tilnærming mellom språkformene. Men som helhet går mindretallet inn for status quo i læreboknormalen på alle vesentlige punkter.

Språkrådet har bl.a. som mandat, slik det er formulert i lov om Norsk språkråd, «å støtte opp om utviklingstendenser som på lengre sikt fører målformene nærmere sammen». Mindretallet kan ikke med sin beste vilje se at denne delen av mandatet blir ivaretatt ved at det første betydningsfulle vedtak som blir gjort, er å gi myndighetene et råd om å foreta en endring som drastisk vil fjerne de to språkformene fra hverandre.

Nå mener også mindretallet at en viss liberalisering vil være ønskelig, i samsvar med de tanker som bl.a. Vogt-komiteen gav uttrykk for. Men vi vil hevde at alle rimelige ønsker og krav i den retning fullt ut er blitt imøtekommet i og med de vedtak som er gjort om den alminnelige rettskrivning og om elevenes rett til fritt å velge mellom dens former.

Men når det gjelder læreboknormalen, mener vi at den ikke bare i navnet, men også reelt må representere en noenlunde fast norm om den skal ha noen hensikt. Denne normen bør også gi retningen for den utvikling vi ønsker at våre to språkformer skal følge, og den retningen er entydig trukket opp i lov om Norsk språkråd.

De foreslåtte endringene i læreboknormalen for bokmål vil bryte radikalt med den medvitne språkpolitikk som har vært ført i hele vårt hundreår, og som har hatt som mål å jamne vegen for et stadig mer talemålsnært bokmål, mer folkelig og mer norsk.

Mindretallet finner det også påfallende at vedtaket om å føre lærebokformene tilbake til et tidligere språksteg, skjer nettopp i en tid da det ute i folket ser ut til å være et utbredt ønske om større frihet og rett for folkemål og dialekter. Man vil undres om Språkrådets flertall er i takt med tida og med folket.

Det blir hevdet at den foreslåtte liberalisering av læreboknormalen ikke behøver medføre vesentlige endringer av språkformene i [side 33] lærebøkene siden ingen av de gjeldende former vil bli forbudt. Mindretallet har sine sterke tvil i så måte. Når flertallet i bokmålsseksjonen så intenst har kjempet for å åpne læreboknormalen for de «konservative» formene, de som har tradisjon i norsk skriftmål (det vil oftest si former norsk har tatt i arv fra dansk skriftspråk), er det naturlig å tolke dette som et sterkt ønske om å få nettopp disse formene inn i lærebøkene. Med den store innflytelse de språkkonservative grupper faktisk har i vårt samfunn, har vi grunn til å vente at lærebokspråket vil bli presset over i mer konservativ lei. Former som elven, garnene, frem, gren, mave og en mengde andre former som tilhører eldre rettskrivningstradisjon, vil på ny få innpass i lærebøkene. Resultatet kan bli en ny kløft mellom bokmål og nynorsk og et avgjørende brott med den utvikling som etter mindretallets syn har ført til et stadig bedre og ledigere bokmål som nordmenn kan kjenne seg heime i.

Vi kan heller ikke se bort fra de pedagogiske konsekvensene den foreslåtte endringen av lærebokspråket kan få. At en løs og vekslende rettskrivning i lærebøkene vil øke forvirringen og ustøheten hos elevene, må vi ta for gitt.

Mindretallet er alvorlig redd for at Språkrådets vedtak, om det blir tatt til følge, sålangt fra å skape ro og språkfred vil skape ny splid og strid og øke motsetningene i folket, mot alle intensjonene hos Vogt-komiteen.

Vi forutser at store grupper vil kjempe for å bevare språket i lærebøkene minst så norsk og så folkelig som det nå er med den gjeldende læreboknormal. Vi forutser også at det fra andre hold vil bli fremmet sterke krav om å få de «liberale» formene inn i lærebøkene. Om en ny læreboknormal åpner for begge muligheter, må vi regne med ny kamp i skolestyrer og forlag om hver eneste lærebok som skal innføres.

Bakgrunnen for kravet om en liberalisering av bokmålsrettskrivningen skal angivelig være at 1938- og 1959-reformene har spilt fallitt, at de har møtt sterk motstand og vakt strid og splid blant vårt folk.

Mindretallet mener bestemt at dette er et postulat som neppe har dekning i dagens språklige virkelighet, enda om det fra enkelte hold ofte og høglytt har blitt gjentatt. Vi har det faste inntrykk at det stort sett er ro i skolen og blant ungdommen som helhet i språkspørsmålet med den læreboknormalen som gjelder. Det er også grunn til å tro at 1938-rettskrivningen har blitt akseptert av det store flertall av nordmenn, og at den har glidd inn som den naturlige språkform, selv om den ennå ikke har slått igjennom i alle enkeltheter hos alle lag av språkbrukere.

Det er ellers grunn til å minne om at alle rettskrivningsformene har vært møtt med til dels kraftig og langvarig motstand fra språkkonservativt hold. Aftenposten gikk først i 1923 over til 1907-rettskrivningen! Men litt etter litt har de blitt allment godtatt og på en slik måte at de færreste språkbrukere siden har kunnet tenke seg å gå tilbake til de tidligere språkformene. Dette henger sikkert sammen med den økte grad av naturlighet, av folkelighet og av norskhet som hver reform har tilført bokmålet.

Det har vært et sterkt ønske hos mindretallet og også hos flere representanter blant flertallet at Språkrådet skulle foreta undersøkelser av den faktiske språksituasjonen i landet før det ble fattet noe vedtak om endringer. Dette ville også ha vært i samsvar med de retningslinjer lov om Norsk språkråd har trukket opp for virksomheten. Istedenfor å bygge på en påstand om at gjeldende rettskrivning har spilt fallitt, og at den ikke blir respektert av store grupper av språkbrukere, ville det ha vært ønskelig gjennom undersøkelser og analyser å finne svar på de spørsmål som er aktuelle og relevante i denne forbindelse: I hvilken utstrekning har 1938-rettskrivningen slått igjennom, f. eks. i skole, presse, kringkasting, blant forfattere og forlag? På hvilke punkter har den ikke slått igjennom generelt sett eller blant enkelte grupper av språkbrukere? Kan man spore noen utvikling, noen tendens i den ene eller den andre retning når det gjelder bruken av de offisielle formene, eller når det gjelder bruken av «radikale» eller «konservative» former?

Mindretallet beklager sterkt at Språkrådet ikke har gitt seg anledning til å foreta noen slike undersøkelser, som ville gi medlemmene et sikrere grunnlag å vurdere ut fra.

[side 34]

Uttalelse fra Gorgus Coward og Eyvind Fjeld Halvorsen, bokmålsmedlemmer av fagnemnda i Norsk språkråd

Helt siden arbeidet med revisjon av bokmålsrettskrivningen kom i gang i 1973, har det eksistert to hovedgrupperinger både i bokmålsseksjonen og i det særutvalget som har arbeidet med de konkrete forslag til reformer. Den ene gruppen har i prinsippet gått inn for å tillate, både i rettskrivning og læreboknormal, flest mulig av de tradisjonelle former som er levende i skrift og tale, uten derfor å ville forby de mer utradisjonelle former. Den andre gruppen har i prinsippet ønsket å holde fast ved gjeldende rettskrivning og læreboknormal, med de justeringer som måtte være naturlige. Begge grupper har hevdet å ha formell hjemmel for sitt standpunkt i § 1 i lov om Norsk språkråd av 18. juni 1971, henholdsvis i punkt a og b av denne paragrafen, som lyder:

Norsk språkråd skal:

a. verne om den kulturarv som norsk skriftspråk og talespråk representerer, fremme tiltak som kan øke kunnskapen om norsk språk, dets historie og egenart, fremme toleranse og gjensidig respekt i forholdet mellom alle som bruker norsk språk i dets forskjellige varianter, og verne om den enkelte borgers rettigheter når det gjelder bruken av språket,

b. følge utviklingen av norsk skriftspråk og talespråk og på dette grunnlag fremme samarbeid i dyrkingen og normeringen av våre to målformer og støtte opp om utviklingstendenser som på lengre sikt fører målformene nærmere sammen.

De to fraksjonene vil vel neppe noensinne kunne bli enige om hvilket punkt i «formålsparagrafen» det skal legges mest vekt på, og dette er nokså naturlig i og med at grunnlaget for formuleringen av de to punktene nettopp er kjernepunktet i striden innenfor bokmålsleiren.

Ved avstemningene i Språkrådet har et flertall holdt fast ved at det fremdeles skal være en læreboknormal, en snevrere normal innenfor den videre rettskrivningen. Men det har også vist seg ved avstemningene om konkrete punkter i forslagene at det var flertall, til dels et ganske sterkt flertall, for en oppmyking både av rettskrivningen og læreboknormalen, til fordel for de tradisjonelle former.

Flertallet går således inn for å tillate i læreboknormalen en rekke ord og former som enten har vært helt utelukket fra offisiell rettskrivning siden 1938 eller bare har vært tillatte sideformer (som ikke kunne brukes i lærebøker). Alle de ord og former som nå er foreslått tillatt, er fullt levende i skrift og tale. Det gjelder bl.a. former som bjerk, frem, i sted, multe, ravn, smug, syd. På den annen side ble det også vedtatt en viss oppmyking av reglene til fordel for ikke-tradisjonelle former, slik at f.eks. ord som eple, hefte, som hittil i bestemt form flertall bare har hatt eplene, heftene, nå valgfritt skal kunne skrives eplene, heftene eller epla, hefta.

Det har vært hevdet som argument mot å tillate de tradisjonelle former som er fullt levende både i tale og skrift, at reformen vil skape pedagogiske vansker, man vil få strid i skolestyrene mellom dem som ønsker lærebøker med «radikale» former, og dem som vil ha «moderate» former. Argumentet holder ikke. Allerede læreboknormalen av 1959 har en klar «radikal» og en klar «moderat» variant, med mange mulige avskygninger mellom ytterpunktene. Typisk for «radikalt» bokmål er følgende trekk: bruk av -a-endelse i bestemt form entall av substantiver som har valgfritt -a/-en, bruk av -a for -et i preteritum og perfektum partisipp av verb av typen kaste, bruk av «radikale» varianter av enkeltord der både en «radikal» og en tradisjonell form er tillatt, f.eks. braut for brøt, skreik for skrek. Karakteristisk for det «moderate» bokmål er bruk av -en i ord med valgfritt -a/-en, bruk av -et i verb av kastetypen, og bruk av de tradisjonelle varianter der begge er tillatt i enkeltord.

Problemet med lærebøker med «radikal» språkform består allerede nå, fordi det ikke fins lærebøker med gjennomført «radikale» former. De endringene som er foreslått, vil ikke forandre karakteren av det «moderate» bokmål, det vil bare bety en utvidelse av valgfriheten til å gjelde noen flere tradisjonelle former, som elevene allerede nå har fullt høve til å bruke (i samsvar med rundskriv fra Kirke- og undervisningsdepartementet av 1973, det såkalte «liberaliseringsvedtaket»). Det har også vært innvendt at dersom forslagene fra flertallet blir fulgt, vil [side 35] det bety et brudd med den linje som har vært fulgt i vår språkpolitikk. Til dette er å si at den «radikale» varianten av bokmålet ikke er endret, den foreligger som et tilbud til språkbrukerne. Dessuten er det fremdeles påbudt at det i lesebøkene i skolen skal være en såkalt «radikal» kvote, dvs. alle bokmålselever skal lese en del av stoffet i «radikalt» bokmål (i tillegg til at de også skal lese en del på nynorsk).

En læreboknormal er etter hele sin funksjon en trangere norm innenfor en videre, rettskrivningen. Om en læreboknormal hadde vært naturlig eller nødvendig i et annet vesteuropeisk språk, skulle man vente at den hadde bestått av det sentrale ordforrådet, standardformer som alle godkjente som allment aksepterte former og ord i et tradisjonelt skrift- og talespråk. Men slik har det ikke vært hos oss, her har læreboknormalen, ved siden av mange standardformer, også tatt med en serie samformer, både av enkeltord og i formverket. Mange av disse samformene har ikke fått allmenn tilslutning, de står der som et tilbud til dem som ønsker å omforme bokmålet i retning av nynorsken.

Dette er nå akseptert av hele bokmålsseksjonen, ingen har foreslått prinsipielle endringer for den delen av læreboknormalen som gjelder ikke-tradisjonelle former. Men selv om vi godtar at læreboknormalen på denne måten blir brukt som et språkpolitisk instrument i tilnærmingspolitikkens tjeneste, mener vi at det er uforsvarlig språkpolitikk å forby ord og former som alle stadig hører i dagligtale, i foredrag, og også i radio og fjernsyn og stadig leser i aviser, ukepresse og bøker.

Inngrep i språket og forsøk på å lede språkutviklingen må ikke innebære forbud mot levende, aksepterte ord og former. Det er fra riksmålsorganisasjonene ikke kommet innvendinger mot de vedtak som ble gjort i Norsk språkråd i januar 1979, til tross for at det fremdeles er en del meget brukte tradisjonelle former som er utestengt både fra rettskrivning og læreboknormal (f.eks. er etter, nå, språk, sju, tjue, snø fremdeles eneformer; efter, nu, sprog, syv, tyve, sne er forbudt). Dette skulle gi håp om at vi skulle kunne være ferdig med rettskrivningsstriden dersom flertallsvedtakene blir godtatt av Stortinget.

Vitenskapelige undersøkelser av språkbruken er ikke nødvendige i denne sammenheng. Undersøkelser kunne eventuelt komme på tale hvis det var spørsmål om å innføre nye, utradisjonelle former i skriftspråket. Men det er her tale om å tillate tradisjonelle former som for et flertall i bokmålsseksjonen står som helt naturlige og aksepterte normalformer i skriftspråket, former som svarer til velkjente talemålsformer i normert bokmål. I andre vesteuropeiske språk blir ikke tradisjonelle former forbudt i offentlig bruk; derimot hender det at former og ord går av bruk, og etter hvert som dette blir erkjent, blir det da gjerne markert i ordbøkene at vedkommende ord eller form er gammeldags. Men strøket blir de først når ordboksredaktøren finner at de ikke lenger er aktuelle i det hele. Dette mener vi er den naturlige vei å følge også i vårt språk. På grunn av vår spesielle situasjon bør vi lettere åpne for nye ord og former enn man vanligvis gjør i de fleste språk som det er naturlig å sammenligne med, men restriksjoner overfor levende tradisjonelle former er og blir et uforsvarlig inngrep i et skriftspråk.